Vi er de siste til å beklage at det lanseres lister over Norges beste bøker og forfattere på Lillehammer og i Aschehougs villa. Å forholde seg aktivt til mesterverk, er den beste måten å oppøve sin egen dømmekraft på: Dette har mennesker før meg bygget på. Kan jeg bygge videre på det, eller må jeg først rive det ned?
Men kåringene på Lillehammer og Aschehoug denne uken har to forutsigbare slagsider: De overvurderer skjønnlitteraturen og den nasjonale litteraturen. På Aschehougs kanon er bare to av seksten forfattere ikke-skjønnlitterære: historikeren Jens Arup Seip og litteraturhistorikeren Francis Bull. Men juryen legger også vekt på journalistikk (Johan Borgens avis-kåserier), og løfter Prøysen opp på nivå med Shakespeare. Det skal de ha.
Lillehammer-listen fremstår som en kjedeligere blanding av skolepensum og feiring av poetokratiet. To av 25 kanoniske bøker på denne listen er sakprosa. Den ene handler om å gå på ski. Den andre er Snorres kongesagaer. Ni av 25 bøker er lyrikk. 92 til poetokratiet. Boken av Kjell Askildsen som i fjor visstnok ble “soleklar vinner” i Dagbladets kåring av Norges beste, er ikke med.
Enhver kanondannelse sier like mye om den som velger kanon som om de kanoniske skrifter. Vi konstaterer at kulturradikalismen for tiden er ute: Forfattere som Hoel, Sandemose og Bjørneboe regnes i 2007 som uaktuelle hos Lillehammer-juryen. For det er kravet til aktualitet som har vært det viktigste, sier juryens leder. Men hvorfor er Rolf Jacobsen, Kjartan Fløgstad og Jan Erik Vold viktigere enn Amalie Skram, Arne Næss og Stein Mehren? Bransjekoryfeene har nok å snakke om på Lillehammer.
Det blir fort trangt når vi skal rangere vårt eget. Kåringene peker utover og minner om at verdenskanoner står over de nasjonale. Norske klassikere er vel og bra, men det beste bokbransjen kunne gjøre, var å få nordmenn til å lese færre norske bokklubbromaner og flere oversatte bøker. 99 prosent av de gode bøkene skrives fortsatt utenfor Norge.
Heldigvis vet ikke forfattere av klassikere at de er klassikere. Ta apostelen Paulus, medforfatteren av det mest kanoniske av alle kanoniske skrifter. Han som kunne rable ned et leilighetsbrev i en grøftekant, kanskje trøtt og sulten og i bakrus, hva vet vi, og be en tilfeldig veifarende han møtte om å ta med seg brevet til menigheten i Korint eller Thessaloniki eller en annen gresk småby. Hadde han visst at de praktiske råd og vink han ga til sine venner skulle bli lest som åndelig rettesnor for mennesker 200 og 2000 år senere, ville han ikke turt å skrive en linje.
Eller ta Aasmund Olavsson Vinje, som reiste Norge rundt på tur sommeren 1860. Året etter skrev han en reportasjebok, en samtidsskildring, som åpner med en hyllest til å reise i rasende fart med jernbanen! Ta toget fra hovedstaden til Eidsvoll, og se tre og steiner og tuer rase forbi i fremskrittets ånd. Turen tok to og en halv time. I dag er boken kåret til en av Norges 25 beste gjennom alle tider. Vel fortjent, selv om en oversettelse av Vinjes reiseskildringer til bokmål ville vært til glede for mange nye lesere. Det samme gjelder for to andre gode bøker på listen: Arne Garborgs Fred og Olav Duuns Mennesket og maktene.
AvdH