I en tid da det snakkes patriotisk om Vestens rettferdige krig mot Taliban, og hvor det er vanskelig for journalister å rapportere uhildet fra Afghanistan, er Wikileaks’ lekkasjer av krigsdokumenter av uvurderlig verdi. For dem som kan lese kodene gir de et troverdig bilde av tid og sted og drepte og skadde fra krigen i Afghanistan. Men de hemmeligstemplede dokumentene er også uoverkommelige å tolke for den alminnelige (nett-)leser.
New York Times, Guardian og Der Spiegel fikk tilgang til dokumentene noen uker i forveien, og satte sine mest erfarne gravejournalister på saken. Takket være de etablerte mediene fikk nyheten et gjennomslag Wikileaks aldri kunne drømme om på egen hånd. At den blonde Julian Paul Assange er uten fast adresse («for tiden bor jeg på flyplasser») og fremstår som en blanding av dandy og mystisk geriljaleder med ordet som våpen, gjorde ikke lanseringen mindre pirrende.
Den amerikanske journalistikkprofessoren Jay Rosen kaller Wikileaks for «verdens eneste statsløse nyhetsbyrå». I en fengslende artikkel i The New Yorker skildres hvordan Assange og hans lille team av aktivister ankommer til Reykjavik 30. mars i år under dekke av å være journalister. De leier et hundreårgammelt hus i Grettisgata, drar ned rullgardinene, pakker ut en stall av datamaskiner – og publiserer en snau uke senere den berømte videoen fra 2007, der amerikanske kamphelikoptrene skyter og dreper 16 mennesker i Irak, inkludert to journalister fra Reuters.
Wikileaks har siden 2006 lagt ut over en million dokumenter, over 90 000 av dem altså denne uken. Nettstedet bruker hundrevis av frivillige servere rundt i verden, og ved hjelp av teknologi («onion routing») utviklet av Pentagon, flyter informasjonen mellom disse, og gjør det umulig å oppspore hvor informasjonen først ble lagt ut. Dermed gis varslere langt større sikkerhet enn tidligere. (At mannen som lekket videoen om helikoptermassakren fra 2007 nå sitter fengslet, skal skyldes lekkasje fra en annen hacker, ikke fra Wikileaks.) Vi får bare håpe at ingen greier å plante feilinformasjon i den hensikt å sverte nettstedet. Det sier seg selv at herr Assange er i ferd med å opparbeide seg mektige fiender.
Wikileaks opplyser at 15 000 Afghanistan-dokumenter foreløpig er holdt tilbake på grunn av sensitive opplysninger. På lederplass skrev New York Times at avisen har latt være å trykke informasjon som kan skade amerikanske sikkerhetsinteresser, og at avisen, på oppfordring fra Det hvite hus, har anmodet («urged») Wikileaks om å gjøre det samme.
Siden poenget med Wikileaks er å beskytte anonyme varslere, kreves det at journalister og redaktører utøver sitt håndverk og driver kildekritikk og utvelgelse. Som den norske bloggeren Heidi Nordby Lunde sier i dagens avis: «Med all den informasjonen som er tilgjengelig i dag, er medienes formidlings- og redigeringsfunksjon viktigere enn noensinne.» God journalistikk starter ofte med et tips eller et varsel. Wikileaks gir håp for en journalistikk som får fakta frem i lyset og stiller myndigheter til ansvar. Om de offentliggjorte dokumentene avslører at vi har begått krigsforbrytelser i Afghanistan, må være opp til domstolene.
AvdH