Maria Amelie-saken har vist det norske folk at reglene for papirløse som kom hit som barn, må endres. Maria Amelie er ikke enestående, og derfor er hun viktig: Hun representerer mange som har havnet i en ulykksalig livssituasjon. Hun utfordrer vår evne til medlevelse og gjestfrihet, den evnen som vi har prøvd å avlære gjennom å lage en mest mulig restriktiv flyktningpolitikk de siste årene.
På norske asylmottak og i skjul lever mennesker som er frarøvet alt, en underklasse som lever utenfor samfunnet, uten rettigheter. Vi har ingen rett til å frarøve disse menneskeverd og behandle dem som fredløse. Det finnes 313 barn som har levd på norske mottak i mer enn tre år. Mange av dem tvangsinterneres, i påvente av at de skal sendes hjem når de fyller 18. Det finnes 2–3000 mennesker som har strandet i Norge og oppholdt seg ulovlig her i mer enn fem år. Det er disse vi må se i øynene, og gjøre noe for, uten å begynne å fable om at tusenvis av andre «grunnløse asylsøkere» vil komme til Norge hvis vi viser disse humanitet.
Å gjøre unntak fra reglene er å respektere reglene. Det finnes et rom mellom loven og det menneskelige hvor det er politikeres plikt å drive politikk, på vegne av folket. Politikerne har det politiske ansvaret for norsk flyktningpolitikk. Når håndhevelsen av reglene bryter med fornuft og rettferdighet, må reglene endres. Hvis behandlingen av Amelie er i henhold til loven, må loven endres.
Men først må utlendingsforvaltningen bruke det lovverket som finnes. Det skjer stadig at norske domstoler er uenige med UNE og UDI, særlig i saker som er avgjort av nemndsleder alene. Fortsatt eksisterer paragrafen om «sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket» (Utlendingsloven, paragraf 38). Utvisningen er et brudd på denne paragrafen. Den har ikke vært mye brukt i forvaltningen siden Trygve Nordby i UDI ga 190 kurdere opphold på humanitært grunnlag for fem år siden. Han mistet jobben på det, selv om det han gjorde var moralsk riktig. Nordby har ikke sluttet å minne om byråkratenes moralske plikt til å bruke skjønn, humanitet, innenfor det til enhver tid gjeldende regelverket. I en tv-debatt med mannen som gir regelrytteriet et ansikt, statssekretær Pål Lønseth, minnet Nordby om humanitærparagrafen, og sa:
«Dette handler ikke om asyl. Disse papirløse er flyktninger som har strandet her. Vi har ikke tatt debatten om disse som mange andre land har tatt. Disse papirløse finnes overalt i Europa. En gang ropte vi ‘Bastøy, Bastøy’ og satte uregjerlige gutter på en øy. Senere ville vi ikke diskutere sprøytenarkomane, for det er jo ulovlig. Men så finner vi ut at det er noe som heter humanitet og menneskeverd, og da lager vi de objektive kriteriene. De har forsvunnet på veien, Lønseth, og det er det rommet vi må ta igjen, de humanitære rommene i Norge.»
AvdH