Aktuelt

«Lisa» (19) ufrivillig symbol

Bildet er spredt på 493 fremmedfiendtlige blogger.

[object Object]

Bildet viser en ung jente innsmurt med blod. Hun har blondt hår, rosa genser, og ser hardt og rolig foran seg med blikket festet mot kamera. I bakgrunnen skimtes effekter fra et sykehus, en intensivavdeling.

Den finske medieforskeren Karina Horsti oppdaget bildet for første gang rett etter 22. juli 2011. Hun forsket på islamfiendtlige bloggere, og fant det først på norske Fjordmans nettsted. Siden fortsatte bildet å dukke opp, på nettsteder hos hans meningsfeller. Hun gjorde systematiske søk, og fant bildet gjengitt på 493 nettsider over hele verden.

Tekstene rundt handlet alltid om voldtekt. «To rape an unveiled woman», kunne det stå.

«Western muslims racist rape spree.»

«Victim of muslim gang rape.»

Horsti sier hun ble overrasket, voldtatte kvinner lar seg sjelden avbilde, ikke slik. Hvor kom bildet fra? Hvorfor dukket det opp, igjen og igjen? Hva var det med dette bildet, som islamhaterne var så opptatt av?

Da hun begynte å lete frem historien bak, sporet hun bildet tilbake til Gøteborg, nyttårsaften 2004.

---

Påstander og statistikk

Antall norske kvinner voldtatt av muslimer siden 1960, ifølge Anders Behring Breivik: 90.000

Reelt antall ferdig etterforskede voldtekter i Norge siden 1960: 15.729

Kilde: Kilde: ssb

Bloggeren Fjordmans maksimale anslag over antall voldtatte i Sverige i 2012: 63.200

Registrerte voldtekter i Sverige i 2012: 6320

Kilde: Brottsförebyggande rådet

---

***

Klokken var litt over midnatt da Lisa (19) følte at noe var feil. Hun hadde forlatt nyttårsfesten i Biskopsgården sammen med venninnen Maria (18, navnene er forandret). De ville videre, til en annen fest i byen. De hadde drukket noen øl, men ikke for mange.

På en trikkeholdeplass kom de i kontakt med en guttegjeng. Guttene visste hvor festen var, sa de, man kunne ta følge. De to jentene tok følge med guttegjengen gjennom et boligstrøk.

Mobilene virket ikke nå, mens hele byen sendte hverandre nyttårsønsker.

De kom til en gangvei, så til et lite skogholt. Det er her det heter i Lisas vitnemål at «plutselig var alt feil og hun ble rammet av panikk».

Ut fra guttenes vitnemål fremstår Jassin (18) som den ledende. Det var ham som svarte «ja visst» da jentene spurte om de visste veien til festen. Han var ruset på alkohol og narkotika. De andre tre guttene var redd ham. De var yngre. De visste at han hadde bodd på barnehjem, og de «kjente til ham på grunn av hans kriminalitet».

De tre hadde snakket somalisk, men da Jassin kom, slo de over til svensk. Bak jentenes rygg sa han at de skulle rane dem. Jassin var på rømmen og trengte penger.

Herfra spriker forklaringene.

Omar (16) har forklart at de kom til et kryss på gangveien i skogen, og der «begynte alt å føles feil». Han sier at han sakket farten siden han ikke visste hva som skulle hende: «Plutselig ble Jassin aggressiv. Han så elak ut. Han stilte seg foran jentene og sa 'hit med veskene'».

Mursal (18) har forklart at Jassin tok frem en batong og slo Maria i hodet. «Maria snudde seg og forsøkte å løpe.» De tok veskene og mobiltelefonene.

Ifølge Maria tok en av guttene tak i venninnen, og hun «forsøkte å stritte i mot med føttene». Selv ble Maria paralysert og «bare sto der». «Hun ville løpe tilbake til boligområdet, men tror at hun var så sjokkert at hun ikke klarte å røre seg.»

Abdulgadir (17) har forklart at Jassin gikk frem til Maria, «dro buksene ned på knærne, og tok deretter av Marias bukser.» Han hevder at han ba Jassin stoppe.

Omar sier at han ropte «kom så drar vi!». Heller ikke han kunne forklare hvorfor han ikke løp bort, bare at det «føltes som om han burde være der og stoppe det som skjedde».

Også Mursal hevder Abdulgadir ropte mot Jassin, «kom, vi går herfra!» og at de snakket med hverandre om å gripe inn, men ikke våget. Jassin fortsatte bare.

Før han reiste seg og gikk, sparket han sitt offer i underlivet.

Maria kom til sykehuset med store smerter, og måtte sy seks-syv sting rundt øynene.

Lisa blødde kraftig, og måtte sy flere sår i hodet.

Det var av henne det ble tatt et bilde på legevakten den natten.

***

Bildet ble trykket på forsiden av Expressen 26. mars 2005. 

«De slo og slo», var tittelen. 
De to jentene stilte til intervju for å oppfordre andre jenter til å tørre å anmelde voldtekt. Lisa sa at hun ville la bildet publisere «for å vise hvor brutal vold mot kvinner kan være».
Folk må ha stoppet opp ved avisstativene – da vi viser bildet til Bernt Eide fra journalistikkutdanningen i Oslo, slår han straks fast at det er sjeldent. Vi er vant til å se skadede mennesker fra andre steder i verden, sier han, men denne kvinnen er lys i huden og blond, hun er «en av oss». Den rosa genseren maner frem ungdom og uskyld. Bakgrunnen fra sykehuset gir troverdighet og understreker alvoret.
Eide, som underviser i bildeteori, mener det særlig er to ting som gjør lesningen av bildet spesielt.
Det første er fargen rødt. Å se blod har en direkte fysisk effekt på oss. Fuktigheten i huden øker, pulsen slår fortere, kroppen går inn i en stilling av beredskap. Å se blod rammer oss dypt inne i de eldste delene av hjernen, «det treffer så hardt at vi opprøres lenge etterpå». Hjernen setter i gang en mengde prosesser. Frykten, alarmen om fare, avledes raskt av avsky og sinne.
Det andre Eide påpeker, er kvinnens blikk. Hvis noen ser på deg, vil du se tilbake. Alle som lager magasinforsider har skjønt det. Men dette bildet har i tillegg noe mer, sier Eide: Kvinnen har tydelig smerter, samtidig som hun ser på oss. Ansiktet uttrykker sinne, men er rolig og besluttsomt.
– Du får kontakt med henne. At noen ser oss rolig inn i øynene med et sint ansikt er ikke ofte man opplever i mediene, sier Eide. – Det ligger en svært sterk henvendelse til publikum i dette bildet.
Et halvt år etter at bildet var på trykk i Expressen, ble gjerningsmennene stilt for retten. Svenske aviser var varsomme i sin dekning. De fire guttene var født i Somalia, men ble av Aftonbladets journalister omtalt ved statsborgerskap: Tre av dem var svenske, en var finsk.
Det svenske nettstedet info14 viste bilder av mennene, som de mente «i virkeligheten var somaliere».
Det danske nettstedet snaphanen.dk mente Aftonbladet manipulerte virkeligheten, og gjenga sterke reaksjoner fra leserne: «Alt i den politiske korrekthetens navn. Man skulle nesten ønske at disse to kvinnelige journalistene fikk seg en omgang av samme gjeng.»
Fjordman plukket opp saken. 
Peder Are Nøstvold Jensen skrev post etter post om voldtekt på Fjordman-bloggen. Åpningsteksten fra 2005 handlet om «muslimsk voldtektsepidemi i Sverige og Norge». Siden kom oppfølginger og stadige oppdateringer. 
Jensen hevdet at innvandring fra land utenfor Vesten resulterte i flere voldtekter i Skandinavia. Han mente myndighetene forsøkte å skjule det. «Sikkerheten til unge skandinaviske kvinner blir ofret for å holde et blankpolert bilde av et multikulturelt samfunn intakt.» 
Bare i 2005 skrev han tolv artikler med «rape» i tittelen, hver gang med boblende engasjement i kommentarfeltet.
13. desember 2005 kunne Jensen for første gang illustrere artiklene sine med bildet av Lisas blodige ansikt fra nyttårsaften året før. Han fikk oppmerksomhet fra amerikanske medier som Frontpage Magazine, Washington Times og Faith-freedom.org. 
En ukjent 30-åring fra Ålesund som bare ti måneder tidligere hadde etablert egen blogg, hadde fått internasjonalt gjennomslag.

Medieforsker Karina Horsti mener Fjordmans blogg var en «node», et knutepunkt, som sørget for at bildet ble spredd ut i verden. Han publiserte på engelsk, og konstruerte historien rundt bildet på en måte som var effektiv og forståelig over hele verden: Muslimske menn var voldelige og primitive, og mente svenske kvinner «ba om å bli voldtatt» gjennom måten de kledde seg. Muslimene invaderte Vesten og voldtok lokale kvinner som krigsbytte. Omfanget var blitt så stort at det utgjorde «en epidemi», men svenske og norske myndigheter holdt det skjult.

Bildet dukket snart opp på sentrale islamfiendtlige blogger i USA, som Jihadwatch og Atlas Shrugs. Det ble lagt ut av Stop Islamization of Europe og hvit makt-nettstedet stormfront.org. Man kunne snart finne det på sørafrikanske, spanske, russiske, greske og japanske blogger.

Noen ganger ble Expressens forside gjengitt, andre ganger bildet fra Fjordmans blogg, men etter hvert dukket varianter opp. Det ble satt opp som tekstplakat:

«To rape an unveiled woman: Victim of Muslim gang rape in Sweden.»

«She was unveiled – a whore – was asking for it.»

Det dukket opp på nettsider med navn som «rape jihad» og «rape wave» og under titler som «The violent face of islam», «Importing Islam nightmares» og «Islam is at war with us».

Horsti mener bildet for det islamfiendtlige miljøet i dag er blitt et symbol på narrativet rundt muslimske voldtekter.

– Det er ikke et allment kjent ikonisk bilde slik som den nakne jenta som løper i Vietnam, men innen en subkultur er dette bildet blitt et ikon, sier Horsti på telefon fra Finland.

***

Det var blitt ettermiddag 4. juni 2012, da Anders Behring Breivik gikk i vitneboksen for å snakke om sin radikalisering. Han begynte i barndommen. Han nevnte små episoder, sammenstøt med innvandrere, særlig muslimer, som hadde gjort inntrykk på ham. Krangler, slagsmål, konflikter han hadde sett eller hørt om.

Det tok ikke lang tid før han begynte å snakke om voldtekter. «Jeg hørte at en venninne der oppe ble voldtatt av en muslim på en fest, i et skap.» Bevisene var anekdotiske, lite dokumentert. «Det var på nyttårsaften og jeg hørte at en norsk jente var blitt voldtatt av to eller flere muslimer», sa han. «En venninne bodde på Holmlia. Det gikk rykter om at hun var voldtatt av to pakistanere på en fest.»

Hvor mange av episodene som fant sted, var uklart, men for ham var de reelle nok, og et fremtredende element i det han kalte sin «ideologiske reise» fra normalsituasjon til det unormale.

I manifestet gjenga han ordet «rape» 71 ganger, og viste stadig til Fjordmans voldtektsartikler.

Også English Defence League formidler gruppevoldtektssaker med muslimske menn.

Den amerikanske bloggeren Pamela Geller skriver engasjert om «rape jihad».

Danske Lars Hedegaard ble rasismeanmeldt, men frikjent, da han påsto at «når svenske piker blir voldtatt, massevoldtatt etc. etc. er det ingenting galt i det, sett fra et muslimsk perspektiv, dette er din rett» og at muslimer «voldtar sine egne barn. Det hører man hele tiden».

Nettstedet document.no er også innom tematikken. Blant fjorårets saker finner vi titler som «Gjengvoldtekter nærmere enn India», «Tre britiske kvinner voldtatt i Benghazi», «Personer tilknyttet asylmottak arrestert – siktet for voldtekt av mindreårig jente», «Serievoldtektsmann: Koranen gjør meg uskyldig».

Tallene som islamhaterne legger frem er ofte sjokkerende høye.

«Flere enn 90 000 av mine norske søstre er blitt voldtatt av muslimer i Norge siden 1960», påsto Anders Behring Breivik i rettssaken.

Seniorrådgiver Reid Jone Stene hos Statistisk sentralbyrå (SSB) mener terroristen må ha gjort «nivåfeilslutninger om både tid, sted og populasjon», og i tillegg lagt til mørketall. Fra 1960 til i dag har det i Norge vært ferdig etterforsket 15 729 voldtekter i alt.

I sin artikkel «Sweden: A new hell for Women» hevdet Fjordman i fjor at de 6320 voldtektene som ble registrert i Sverige i 2012, skjuler store mørketall. Ut fra estimater rundt dette regner han seg frem til at det riktige tallet trolig er mellom 25 000 og 63 200. På grunnlag av dette igjen kommer han frem til «250 000 svenske voldtektsoffer på en fireårsperiode, og en million på omkring 16 år». Det innbefatter i så fall hver femte svenske kvinne. Fjordmans konkluderer: «Dette likner krig».

Frontpage Magazine, der Fjordman publiserer, bringer enda mer oppsiktsvekkende tall: «1 in 4 Swedish Women Will Be Raped as Sexual Assaults Increase 500%».

Thomas Hvitfeld er utreder ved det svenske Brottsförebyggande rådet (Brå). Han mener utregninger av denne typen er problematiske, fordi de forutsetter at ingen vil bli voldtatt mer enn én gang, og at utsatthetsnivået er konstant. Han sier internasjonale undersøkelser tyder på at andel svensker utsatt for seksuell vold ligger på gjennomsnittet i Europa. Han sier flere voldtekter anmeldes, og definisjonen utvides, men mener lite tyder på at forekomsten øker.

Han sier også at spørsmålet om innvandreres representasjon i kriminalstatistikken er mye studert i Sverige. Innvandrere er overrepresentert i voldtektsstatistikken, men årsaken er neppe at de er født i et annet land, mener han. Sosioøkonomiske faktorer antas å ha større forklaringsverdi: inntekt, sysselsetting, utdanningsnivå.

Oslo politidistrikt har jevnlig publisert rapporter om voldtekt, senest to rapporter som ble ført i pennen av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011 og 2012. Der kommer det frem at:

152 kjente gjerningsmenn ble anmeldt for voldtekt i Oslo i 2010.

Fordelt på landbakgrunn var de fleste av dem født i Norge med foreldre fra Norge (50), fulgt av gjerningsmenn der foreldrene hadde bakgrunn fra Pakistan (9), Irak (8), Litauen (7), Marokko (6), Somalia (5), Afghanistan (5), Sverige (5), Tyrkia og Gambia (4).

Overfallsvoldtekter var utypiske, i og med at alle de identifiserte gjerningsmennene hadde opprinnelse fra land utenfor Norge. Tallene var imidlertid svært lave på dette feltet – det var snakk om fem gjerningsmenn. Forskerne mener at så lave tall kan gi et skjevt bilde. Av de fem gjerningsmennene var to under 18 år, og to hadde alvorlige psykiatriske lidelser. Tre hadde bakgrunn fra Midtøsten, en fra Afrika og en fra Asia.

Også i 2011 ble det identifisert fem gjerningsmenn ved overfallsvoldtekter i Oslo. To hadde afrikansk bakgrunn, to asiatisk, og en norsk.

Oslo politidistrikt uttaler at «generaliseringer som har gitt inntrykk av at voldtektsmenn kun er utlendinger – og i hovedsak muslimer – viser seg utilstrekkelige og feilaktige».

Forfatter Preben Z. Møller har skrevet boken Kampen om voldtekt, som kom ut i fjor. Han mener kulturforklaringen, altså premisset om at holdninger forårsaker voldtekter, åpner for urimelige generaliseringer og «lar de ekstreme fløyene mane frem fiendebilder».

Han er kritisk både til feminister som mener voldtekt skyldes «mannskultur», og til høyrepopulister som mener de skyldes «muslimsk mannskultur». Møller mener begge grupper skygger for en presis forklaring på hvorfor voldtekt skjer.

– Statistikken er vanskelig å forstå. Praksis for registrering er ulik, definisjoner kan ikke overføres. Det gjør at ekstreme miljøer kan slippe unna med kulturforklaringene, sier Møller.

Han sier de som er opphengt i Sveriges voldtektstall ofte glemmer å kontrollere for varierende anmeldelsestilbøyelighet og juridiske definisjoner.

Han kjenner ikke til forskning som spør hvorvidt voldtektsmenn er praktiserende muslimer.

– Det finnes, med noe uvisshet i materialet, en overrepresentasjon blant menn som kommer fra «muslimske kulturer» for enkelte typer voldtekter, sier Møller, – men det blir søkt å peke på «islam» som den sterkeste faktoren. Man kan heller tenke seg kulturelle faktorer som samvarierer med «islamske» kulturer, slik som patriarkalsk kvinnesyn, repressiv seksualkultur, færre menneskerettigheter, lovløshet i enkelte områder, eller mer føydale innordninger.

Han legger til:
– Når det gjelder overfallsvoldtekter, som det har vært mye oppmerksomhet rundt, er dette de mest asosiale voldtektene, som sannsynligvis forklares dårligst ved hjelp av kulturforklaringer og best med sosiale og psykologiske forklaringer.
***
Fotolærer Bernt Eide sender et maleri på e-post. Det er dramatisk, to mørkhudede menn er i ferd med å gripe tak i to lyshudede kvinner. Mennene er muskuløse og besluttsomme, en av dem sitter til hest med rustning, den andre står på bakken i bar overkropp. Kvinnene de tar for seg er tunge og forsvarsløse i mennenes armer, huden er hvit og håret lyst. De ser mot himmelen, uskyldig, mennene ser mot jorden. Bildet heter Bortførelsen av Leukippos døtre og ble malt av Peter Paul Rubens i 1618.
Eide sender også en amerikansk plakat fra første verdenskrig. En vill, svart skikkelse, halvt gorilla og halvt menneske, holder en naken hvit kvinne i hendene. «Destroy this mad brute – enlist», er budskapet under. Plakaten ble laget for det amerikanske militæret.
– Dette med det blonde, vevre, feminine som blir truet av det mørke, fremmede er et tema fra vår kulturelle arv, kommenterer Eide.
Lene Auestad, som nylig forsvarte en doktorgrad om fordommer, viser til at temaet med «den svarte/jødiske mannen som begjærer/vil ‘besudle’ den hvite/kristne kvinnen» er kjent fra klassisk rasisme. Hun sender en artikkel om den nazistiske propagandafilmen Jud Süss (1940), om en jødisk mann som forgriper seg på en vakker, hvit, ung kvinne.
– Voldtekt rører ved noe fundamentalt menneskelig i oss, sier Inger Skjelsbæk ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO). Hun har forsket på voldtekt i krig. 
Hun sier at «kjønnsrelasjonen er elementær i alle samfunn».
– Reproduksjon er essensielt for overlevelse av enhver befolkningsgruppe. En voldtekt er ekstremt ydmykende. Det rammer det svake, det myke, og da har du på et symbolsk plan rammet kjernen, sier hun.
I Syria og Libya fikk rykter om voldtekter store befolkningsgrupper til å flykte. I Kongo og Rwanda virket et fåtall voldtekter på åpne plasser terroriserende på tusenvis.
Man snakker ikke lenger om «massevoldtekt» i krig, men om «strategisk voldtekt».
– Det skal ikke mange tilfellene til før det får en dyp psykologisk virkning, sier Skjelsbæk. – Det holder i grunnen med ett eneste overgrep. 
Slik havner vi i psykologien. Psykologiprofessor Siri Erika Gullestad ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo har en divan på kontoret, og et ullteppe. På skrivebordet ligger en svart sten. 
Når vi nevner bildet vi skriver om, søker hun det opp på Google. 
Hun betrakter det litt. Så sier hun:
– Du, når jeg ser det bildet, tenker jeg ikke først og fremst voldtekt, men på en voldsom aggresjon.
Gullestad plukker frem en artikkel hun har skrevet om Anders Behring Breivik: «Ideological Destructiveness: A Psychoanalytic Perspective on the Massacre of July 22, 2011». Der skriver hun om Breiviks hat mot det feminiserte samfunnet. Han måtte lære seg å strikke og sy da han gikk på skolen. Han følte at «et illevarslende antall unge jenter i Oslo begynner å gi oralsex i 11-12-årsalderen». Seksualmoralen var i oppløsning.
– Når noe overdrives, er det gjerne egne, ofte ubevisste temaer som styrer utlegningen, sier Gullestad. – Det er noe personlig som spilles ut her.
Hun snakker om Breiviks aggresjon mot kvinner. Det er dokumentert at han hadde, som Gullestad sier, «en svær problematikk i forhold til moren». Dette gjelder mange menn av i dag, mener hun. Det finnes «en tematikk rundt at kvinner blir for dominerende og slukende, men du vil ikke kjenne på det, du vil være en raus og romslig person». Med det kommer hun inn på det hun kaller «et kjempetema i menneskeheten»: kvinners store makt over barn. «De invaderer og dominerer. De kan fort bli for mektige på scenen.» Dette kan avstedkomme en angst for kvinnelig makt, eller for kvinnen.
Den svenske tv-dokumentaren Menn som netthater kvinner viser kvinnelige skribenter, bloggere og programledere som leser opp hatmeldinger de har fått tilsendt. De fleste er fra menn, og mange har sterk aggresjon i seg: «Jævla fitte, du skulle vært voldtatt og rundpult.» «Det du trenger, er å knulles i stykker med et baseballtre.»
Gullestad setter aggresjonen i forbindelse med at mannen er kommet i skvis.
– Den hvite mannen har mistet mye av sin posisjon, sier hun. – Skriket etter at kvinner trenger å få bank kan være svar på viktige samfunnsmessige endringer, samtidig som det også er uttrykk for personlighetsproblematikk hos den som reagerer slik.
Hun sier at en følelsesmessig reaksjon kan ha flere lag. Ved å være opptatt av voldtekt mot kvinner vil man selv få plassert litt av sin egen aggresjon.
– Inn i det temaet kan du legge – projisere – hatet mot dem som tar fra deg kvinnene. Du kan legge inn din egen aggresjon mot kvinner. Du kan også legge inn din egen lyst.
Opphisselsen kan ligge like under overflaten, observerer hun.
– Det er noe pirrende ved temaet, det maner frem bilder, det ligger nært opptil pornofilmen.
Hun nevner hvite menn som ser svarte menn som dyriske. Det svarte står for naturen, det potente, det mørke i oss. Svart er nattsiden, hvitt er dagsiden. Hun nevner eventyr og myter om mennesket i dyreskikkelse – dyr om dagen og menneske om natten – som må elskes for å bli fri. Hun mener det handler om å akseptere og integrere drift og erotiske lengsler.
Karina Horsti trekker også inn kjønnsproblematikk. Der islamfiendtlige bloggere beskriver muslimsk maskulinitet som aggressiv og voldelig, omtaler de samtidig den «hvite» skandinaviske maskuliniteten som undertrykt, svak og tam. Den skandinaviske mannen kan ikke lenger forsvare sine kvinner, feministene har «temmet» ham. Slik blir den voldtatte kvinnen et produkt av feministisk politikk. Sirkelen sluttes når islamhatende bloggere ønsker at multikulturalister og feminister selv blir voldtatt: De har selv bedt om det. 
Horsti konkluderer at «det som gir dette bildet så stor appell i det globale kontrajihadistiske miljøet er paradokset av den tenkte ‘gode, rene hvitheten’ og den ‘farlige feministiske hvitheten’».
Hun trekker inn uttrykket «hvit melankoli». Det ble introdusert av de svenske forskerne Tobias Hübinette og Catrin Lundström, som beskriver en lengsel etter svensk gullalder. Venstreradikale svensker savner «det gode Sverige», et antirasistisk, feministisk land som ledet an i antikolonialisering og menneskerettigheter, mens høyreradikale svensker savner «det gamle Sverige», et homogent, enhetlig samfunn. «Ge oss Sverige tilbaka» var Sverigedemokraternas slagord ved siste valg, og forskerne Hübinette og Lundström mener venstresiden kunne skrevet under på det samme. Fra hver sin side uttrykker de politiske fløyene en følelse av tap.
Dette gir gjenklang også hos andre.
«Skandinavia er en tapt utopi», skriver Fjordman.
«Jeg kan ikke se på at folket mitt blir voldtatt», sa Anders Behring Breivik til rettspsykiaterne. 
Voldtekt er et symbol på invasjon. Passivt å la voldtekten skje er tap av ære. 
Om voldtektstemaet bunner i tapte domener for mannen, øser antifeminismen og antijihadismen av samme kilde: hvite menn som har mistet alt.
***

Bare én av de tiltalte, Jassin, ble dømt for voldtekten i Gøteborg nyttårsaften 2004. Mursal og Abdulgadir ble frikjent for voldtekt, men dømt for ran. Omar gikk fri.

Jassin ble senere selv voldtatt av en mannlig medfange.

Lisa, som er avbildet på det nå ikoniske bildet, har aldri stått frem. Påstandene som sirkulerer er feil, hun ble ikke voldtatt, det var det Maria som ble.

I e-poster til Morgenbladet skriver hun at hun i dag angrer på at hun lot bildet publisere. Hun har lest Morgenbladets artikkel og gitt tillatelse til at bildet brukes, men reagerer på nettsteder som  skriver ting om henne og bildet som ikke er sant.

Hun sliter med ettervirkninger, hun liker ikke å være ute alene eller sent på kvelden. Hun husker ikke så mye, forteller hun, hun har forsøkt å utradere minnene.

– De som legger ut bildet burde tenke på at det finnes et menneske bak det, og at de ikke har rett til å bruke det uten min godkjenning, skriver hun. – Nå har det snart gått ti år. Hver gang jeg ser det forferdelige bildet, blir jeg påminnet. Det samme blir menneskene rundt meg.

Venninnen Maria har ved noen anledninger stått frem som talsperson for voldtektsofre. I 2010 skrev hun en kronikk i Expressen og hun ba folk slutte å bruke hennes navn for å fremme politiske saker.

«Ikke bruk meg i hatpropagandaen», skrev hun. «Når jeg oppdager at mitt navn brukes i fremmedfiendtlige hatkampanjer på nettet, føler jeg den samme maktesløsheten som jeg følte den forferdelige nyttårsnatten som endret livet mitt.»

Artikkelen skapte oppstandelse. En rekke fremmedfiendtlige mennesker kontaktet henne. På grunn av den ubehagelige opplevelsen ba hun oss la være å bruke hennes egentlige navn.

Mer fra Aktuelt