Høyblokken blir stående, mens Y-blokken skal rives. For en lettelse endelig å få en avgjørelse om Regjeringskvartalets fremtid. Eller er det egentlig det?
Når så mange nå erklærer seg tilfreds med regjeringens beslutning, fra riksantikvar Jørn Holme til diverse opposisjonspolitikere, skyldes det selvsagt at de har vært på defensiven i denne diskusjonen fra første stund. Slik kan et objektivt sett dårlig resultat oppleves som en halvveis seier.
Det var daværende fornyingsminister Rigmor Aasrud som sparket i gang debatten, bare tre måneder etter 22. juli. Aasrud hadde bestemt seg for at Høyblokken måtte rives. Hun mente alderen talte for det: Bygningen er over femti år gammel, og holdt ikke samme standard som et moderne kontorbygg. Dette utspillet sendte debatten ut i et skjevt spor og der har den befunnet seg siden.
Konseptvalgutredningen for «et fremtidig regjeringskvartal» som ble lagt frem i fjor, anbefalte å samle alle departementer østover mellom Grubbegata og Møllergata og selge eller rive dagens departementsbygg, inklusive Høyblokken og Y-blokken. Siden er denne utredningen kvalitetssikret av en annen gruppe konsulenter, og deres rapport, KS1, ble lagt frem på nyåret. Det nye regjeringskvartalet har en foreløpig prislapp på 15 milliarder.
Men diskusjonen om Regjeringskvartalet handler om så mye mer enn Høyblokken. Arkitekt Peter Butenschøn stiller i Aftenposten denne uken gode spørsmål rundt selve premisset for utredningene: Er det lurt å samle alle departementer unntatt Forsvarsdepartementet på ett sted i Oslo sentrum? Er det god sikkerhet å samle alt i ett potensielt bombemål? Begrunnelsen for å rive Y-blokken er at den ligger over en tunnel med trafikk som det er vanskelig å sikre. Samtidig er det grunn til å tro at de nye bygningene i dette området overhodet ikke vil bidra til et godt og levende bymiljø gitt sikkerhetskravene: Alle fasader må ligge minimum 20, helst 40 meter fra kjørbar gate. Det kan ikke tillates publikumsaktivitet på gateplan, og det blir bare én eller få innganger under full overvåking og sikkerhetsklarering. Et område på størrelse med seks bykvartaler skal få lukkede, bombesikre fasader. Det er det motsatte av Jens Stoltenbergs mantra om mer åpenhet, det er å lukke Staten inne.
Høyblokken og Y-blokken er begge tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og oppført på slutten av 1960-tallet. Fasadene er utsmykket av den norske kunstneren Carl Nesjar i samarbeid med Pablo Picasso. De er to av de beste eksemplene på modernistisk arkitektur i Norge, på den såkalte brutalismen. Sammen danner de en helhet – og det er nettopp gjennomtenkte, helhetlige byrom norske byer sårt mangler.
Flere unge arkitekter har tegnet gode forslag til løsninger som bevarer Y-blokken. Det vakreste og samtidig mest utopiske er kanskje Superunion Architects’ forslag om å gjenopprette Arne Garborgs plass. I forslaget løftes Y-blokken med pilarer, noe som er sikkerhetsmessig helt urealistisk, men slik dannes det et nytt, inviterende og sammenhengende byrom. Framifrå arkitekter foreslår å bygge 15 nye etasjer oppå Y-blokken. Oslo kommune vil ha trafikk i Akersgaten og Ibsen-ringen, men det er ingen tvil om at denne trafikken er mindre bevaringsverdig enn Y-blokken.
Avgjørelsen om å rive Y-blokken begrunnes med sikkerhet og plasshensyn gitt at hele regjeringsapparatet skal samles. KS1-rapporten kritiserer at en fortsatt spredt lokalisering av de ulike departementene ikke er utredet. Det bør gjøres umiddelbart. ⇥
ABJ