Ordet «tillitskrise» har gått igjen i omtalen av lærerstreiken, den fjerde streiken på rad etter hovedforhandlingene. Kommunenes Sentralforbund, KS, vil at lærerne skal være 37,5 timer per uke til stede i skolebygget, og ikke 30 timer som er gjennomsnittet nå. Tillitskrisen er gjensidig: KS stoler ikke på at lærerne bruker tiden riktig – og lærerne på sin side har opparbeidet seg en stor dose forakt for arbeidsgivernes måte å tenke skole på.
I befolkningen støtter seks av ti lærerne i streiken – og dette er interessant. Særlig fordi kjernen i årets streik handler om tid – og er det noe andre yrkesgrupper alltid har misunnet lærerne er det tidsfleksibiliteten, symbolsk toppet ved den lange sommerferien. «Lærerne får gjøre som resten av oss og være til stede», kunne vært en naturlig refleks. Likevel står befolkningen stort sett på lærernes side, og hvorfor det? Grunnen er at vi alle har førstehånds erfaring med lærere. Kanskje kjenner vi en lærer som bruker kveldene til å rette stiler. Eller vi kan ha barn i skolen, og se direkte hvor mye krefter lærerne legger ned for barna våre. KS bør, i rekken av evalueringer som lages om den norske skolen, legge vekt på denne støtten, den kommer fra folk med førstehånds erfaring. Det er ingen tillitskrise mellom lærerne og befolkningen.
Striden står nå dypest sett om hvordan man skal lede kunnskapsarbeid under Kunnskapsløftet. Lærerne har beskrevet et voksende byråkrati de ti siste årene: rapporteringskrav, dokumentasjonsrutiner og kontrollpålegg. Alt drar oppmerksomheten vekk fra undervisningen. KS krav om mer bunden arbeidstid kom som dråpen i begeret i år.
Den oppbyggelige begrunnelsen KS gir er at bunden tid gir «mer tid til å samarbeide». Professor Thomas Nordahl, den i Norge som har forsket mest på skole, har som uavhengig part uttalt om streiken at «det er en overdreven tro hos noen på at det går an å regulere kvalitet gjennom bindende arbeidstid. Det er det ikke noe forskningsmessig belegg for».
Men hvordan oppfattes lærerrollen i det som skal være en ny styringsideologi? Frykten er at «samarbeid» ikke er en pedagogisk idé, men et rent dekkord for lønnsomhet. Hvis lærerne automatisk er til stede på skolehuset – og jobber mer i team – er det neste logiske steg at timeplanlegging og ansvar for å skaffe vikarer – eller steppe inn selv – vil havne på lærerne. For kommunene vil det være lønnsomt. Men lærerne vil dras enda lenger vekk fra lærergjerningen. Læreren har stor støtte i befolkningen fordi vi ønsker autonome og faglig sterke utøvere i et yrke som angår oss alle. Når andre yrkesgrupper er i stand til å anerkjenne læreryrkets egenart, bør også arbeidsgiverne i KS være i stand til det.⇥LL