Det eneste læreverket som finnes på norsk i latin, «Omnibus», er ikke oppdatert siden det kom med datadiskett og lydkassett, leser vi i Klassekampen denne uken. Latin er et gammelt kulturspråk, men dagens elever og studenter fortjener likevel oppdaterte læremidler, mener latinlærer Olav Morten Wang og førsteamanuensis Vibeke Roggen. Roggen var med å lage «Omnibus» for tyve år siden. Hun mener også at verket til dels er utdatert. Bøkene som i dag trykkes opp etter behov, basert på en skannet utgave, er rett og slett stygge, mener hun.
Men hvordan argumentere for gammelgresk og latin uten at det høres ut som et tilfelle av akutt kulturell nekrofili? De siste årene er det gjort flere forsøk. Vi kan alle mer latin og gresk enn vi tror! Det er ingen grenser for hvor levende og relevante de klassiske språkene er. Tidligere utdanningsminister og samfunnsforsker Gudmund Hernes har også prøvd seg i sjangeren, sist på baksiden av denne avisen. I artikkelen «God og dårlig latin» viser han hvordan vi alle bruker latin uten å vite det. Hans poeng er at dette ikke er nok. Noen må også kunne det.
Latin som fag er marginalisert. I dag undervises det bare ved noen få videregående skoler i landet. Også ved universitetene er de klassiske fagene under press, i likhet med andre småfag med lav studiepoengproduksjon. Når latin og gresk likevel har vind i seilene på Universitetet i Oslo, skyldes det ikke bredden, men spissen.
De klassiske fagene har alltid tiltrukket seg noen av de mest talentfulle studentene. Så under dagens regime, der man skal satse på miljøer som har mulighet til å hevde seg i den internasjonale forskningsfronten, stiller de klassiske fagene sterkere enn mange andre små fag. Det er derfor naturlig at den klassiske filologen Dag Haug, en av de ti på Morgenbladets liste over de mest fremragende unge forskerne i 2012, stiller seg uforstående til krisestemningen blant humanister flest.
Hva er latin? For det første var latin det offisielle skriftspråket i Romerriket. Senere ble latin kirkens offisielle og høytidelige språk, og var det gjennom mer enn tusen år. For humanistene som tok den klassiske kulturen som forbilde, var latin selve lærdomsspråket. Språket er aldeles ikke dødt. Det lever videre som kilde til hele familien av romanske språk, som universalnøkkelen til vårt felles bibliotek. Også fra norsk middelalder har vi nesten like mange manuskriptsider på latin som vi har på norrønt.
Den manglende begeistringen for latin fra moderne demokratisk hold startet med Alexander Kiellands Gift (1883). Lille Marius pugget som kjent latinske bøyningsmønstre til han døde av det. Hos Kielland var det åpenbart det elitære ved den klassiske dannelsen som var det irriterende. Å lære seg å lese og skrive latin og gresk har aldri vært omnibus, «for alle». Språket og den klassiske arven har snarere vært en referansebrønn for den utdannede eliten.
Latin vil ikke lide om det ikke finnes noe oppdatert læreverk på norsk. Men det ville være litt synd for Norge som kulturnasjon hvis språket ble helt utilgjengelig for oss. Kanskje er det på tide å innse at selv de motiverte og spesielt interesserte elevene ved landets katedralskoler kunne fortjent moderne læremidler på sitt eget språk.
MKS