Labours røde mareritt

Titusener av briter har strømmet til det britiske arbeiderpartiet (Labour) de siste månedene, etter innføringen av en ny valglov hvor alle registrerte sympatisører og medlemmer får stemme over hvem den nye partilederen skal bli. Nyordningen var ment å redusere fagbevegelsens innflytelse, men partistrategene hadde åpenbart ikke forutsett konsekvensene av en bred folkelig mobilisering. Jeremy Corbyn, som parallelt med sin Labour-karriere har ledet grasrotbevegelsen «Stop the War», har fått alt som kan krype og gå av ytre-venstre-sympatisører til å registrere seg som Labour-velgere. Faktisk har også mange Tory-velgere hengt seg på, fordi de regner med at det konservative partiet er garantert å vinne neste parlamentsvalg dersom Corbyn blir Labours statsministerkandidat. Corbyn leder nå med solid margin på meningsmålingene. Resultatet fra den pågående avstemningen offentliggjøres 12. september.

Akkurat hvor radikal Corbyn er, har vært drøftet over utallige spaltemetre i britiske medier. Helt sikkert er det at han vil erstatte de siste årenes sparepolitikk med en kraftig økning i offentlige utgifter. Dette vil han finansiere med høyere skattlegging av de rike og deler av næringslivet. Corbyn påstår at han kan hente inn hele 120 milliarder pund ved å bekjempe skatteunndragelse, skyhøyt over estimatene andre politikere har operert med når de budsjetterer inn denne usikre faktoren.

Videre vil Corbyn instruere Bank of England til å trykke mer penger, som blant annet skal kanaliseres inn samfunnsnyttige prosjekter som boligbygging. En million arbeidsplasser forventer han å skape gjennom dette grepet, som i praksis innebærer at sentralbanken mister sin uavhengighet – og som kritikerne spår vil føre til en kraftig økning av inflasjon og renter.

Blant de konkrete løftene er at Corbyn vil fjerne studieavgiften ved engelske universiteter. Denne avgiften har eksplodert de senere årene og ligger nå på 6000-9000 pund i året. Han sier klart nei til den kostbare oppgraderingen av Storbritannias atomrakettsystem (Trident).

Når det gjelder et annet kjennetegn ved ytre-venstre-politikere, at de ønsker å nasjonalisere visse sektorer av økonomien, er det uklart hvor langt Corbyn vil gå. Jernbanen er han tydelig på, men har bare hintet om at energiselskapene bør bli offentlig eiendom.

Utenrikspolitikken – dersom Corbyn får det som han vil – innebærer et farvel med Nato, og han er mer EU-kritisk enn sine rivaler til lederembedet. Men han har uttalt at han støtter et fortsatt britisk medlemskap i unionen. Corbyn ønsker en mindre konfronterende linje overfor Russland, og kritikerne beskylder ham for å ha sympati med Sinn Fein, Iran og Hizbollah.

Hovedproblemet med Corbyns programliste er at den har forsvinnende liten støtte i hans eget parti. Britiske valgeksperter anslår at bare 20 av Labours 232 parlamentsmedlemmer stiller seg bak en såpass radikal politikk. Corbyn, som selv aldri har latt seg føye etter partipisken siden han ble valgt inn for Islington North i 1983, har derfor minimale muligheter til å overbevise sine meningsmotstandere om å slutte rekkene. Dessuten er det knapt noen – hverken blant Labours sentrale politikere eller britiske valgeksperter som sådan – som levner Corbyn så mye som en mikroskopisk sjanse til å vinne et valg for partiet sitt.

Følgelig er det forventet at dersom Corbyn vinner partiledervalget, så vil sterke krefter i partiet umiddelbart forsøke å få ham fjernet eller presset til å trekke seg.

Dette kan skje på flere måter. Ettersom det er tre ulike grupper som har stemmerett i ledervalget – ordinære medlemmer, tilknyttede sympatisører (medlemmer i fagforeninger knyttet til Labour) og registrerte sympatisører (vanlige velgere som registrerer sin Labour-støtte på partiets nettsted) – så kan Corbyns motstandere lage bråk dersom de ordinære medlemmene favoriserer en annen kandidat. Det kan de gjøre ved å sannsynliggjøre at valget av Corbyn ikke har gått riktig for seg – med henvisning til at veldig mange av de nyregistrerte velgerne ikke er blitt sjekket i tråd med retningslinjene. En Tory-støttespiller avslørte i midten av august at han hadde klart å avlegge tre stemmer til Corbyn, via sitt eget navn, sitt mellomnavn og sin kones navn.

Hvis Corbyn derimot vinner blant de ordinære medlemmene også, må kampen føres på en annen front. Her spekuleres det i at partiet kan gjeninnføre en ordning hvor parlamentsmedlemmene stemmer over hvem som skal inngå i skyggeregjeringen, hvilket betyr at Corbyn ikke kan bestemme hvem som skal sitte i hans eget «kabinett». Han vil uansett fremstå som en tannløs, nærmest komisk, figur som leder for et parti hvor nesten alle stemmer imot ham når partigruppen voterer.

At det er mulig å uskadeliggjøre Corbyn, betyr imidlertid ikke at partiet kan regne med å komme helskinnet igjennom prosessen. En rekke av Labours viktigste finansielle og politiske støttespillere fra fagbevegelsen har gitt åpen støtte til den radikale kandidaten, deriblant Len McCluskey, generalsekretæren i Unite, som er landets største fagforening og Labours største sponsor.

Regner man med det store omlandet av Labours nyfrelste medlemmer, som på sikt kan trekke partiets grunnfjell i en mer radikal retning, er det åpenbart at Corbyns motstandere også må argumentere politisk dersom de skal vinne kampen.

De har for så vidt allerede begynt, ikke minst gjennom kronikkskrivning i britiske aviser, hvor alt fra høyrefløyen (Tony Blair og David Miliband) til mer moderate stemmer og uavhengige observatører forsøker å forklare hvordan Corbyn vil styrte partiet utfor stupet. Gjennomgangstonen er at Labour har forsøkt en radikal vending før, med det resultat at velgerne vendte partiet ryggen og ga Toryene fritt spillerom fra 1979 til 1997. Først med Tony Blair, som lanserte New Labour og trakk partiet mot sentrum, fikk de makten tilbake.

Direktøren for Centre for Economic Performance ved London School of Economics, John van Reenen, har påpekt at mens inntektsulikhetene skjøt i været under Thatcher, klarte New Labour å redusere forskjellen mellom de rikeste og de fattigste betraktelig. Dette skyldtes, skriver van Reenen i bloggen sin, at de innførte en nasjonal minstelønn i 1999, samt en rekke andre målrettede tiltak som løftet de minst bemidlede.

Hovedproblemet med denne historien er at den befinner seg helt i periferien av den store fortellingen om Blair-epoken. Få briter forbinder den med et gjennomslag for venstresidens politikk. De ser på Blair som en forkledt høyremann som logret for George W. Bush. Og de har delvis rett – det var for eksempel New Labour som tillot universitetene å ta stadig høyere studieavgifter.

Corbyns motstandere kan følgelig ikke peke på Labours sentrumsorienterte suksessdager som forbilde. De må nøye seg med å sette realisme, moderasjon, ansvarlighet og valgbarhet opp mot Corbyns angivelige populisme. Da er det ikke lett å mobilisere.