Aktuelt

«Følelser er viktige, men i dag er det først og fremst handling vi trenger.»

Les den italienske statsministerens svar til oppropet signert av Morgenbladet og 12 andre europeiske aviser.

Kjære redaktør,

med ett er alle, virkelig alle, blitt klar over det som skjer. Og i møte med tragedien har de forstått at det ikke lenger er mulig å snu seg en annen vei. Jeg vet ikke om det var en bestemt hendelse som gjorde det: Tunnelen i Calais, lastebilen i Østerrike, det hjerteskjærende bildet av vesle Aylan i Tyrkia. Jeg vet bare at alt endret seg i løpet av noen få dager.

La ingen tro det sedvanlige ritualet med ett minutts stillhet er nok.

For oss italienere har dette vært som å se på en film på en iPad, med høretelefoner. Det er bare du som hører og ser det som skjer på skjermen. Med ett er det noen som tar av deg øreklokkene. Plutselig er hele rommet fylt av lyd. Du er ikke lenger alene. Men dette er ikke en film. Det er kvinner, barn, eldre. De har druknet, de er drept av menneskehandlere. Vi har sett hundrevis av dem dø i Middelhavet. Og vi har reddet tusenvis av liv takket være marinen, kystvakten, og våre frivillige organisasjoner.

Liv som Khalifs. Moren hans er 24 år gammel, hun heter Ester. For to år siden reiste hun fra Nigeria sammen med ektemannen. Hun krysset ørkenen for å komme frem til Libya, der hun ble mishandlet og fengslet. Til sist klarte hun å rømme, og kom seg ombord i et av disse dødsfartøyene. Hun var alene, fordi ektemannen ikke hadde nok penger til å kjøpe to billetter av de nye slavehandlerne. Da hun ble reddet av et italiensk skip midt i Middelhavet, fødte Ester. Nå er Khalif trygg og ved god helse. Faren hans er fortsatt i Libya, hvor han sparer opp penger for å utfordre døden. For å nå frem til livet.

---

Med én europeisk stemme

---

Kjære redaktør, Italia er stolt av sine barn som kjemper mot bølgene for å redde menneskeliv. Men Italia vet at det ikke er nok å bli beveget, man må også gjøre noe. Følelser er viktige, men i dag er det først og fremst handling vi trenger. La ingen tro det sedvanlige ritualet med ett minutts stillhet er nok.

Det trengs større vyer i utenrikspolitikken. La oss si det som det er: Det internasjonale samfunnet, og Europa, har undervurdert vekten av sine egne handlinger i Libya og Syria. Og overvurdert sin egen kapasitet til å skape en fremtid i de samme områdene. Det holder ikke å jage vekk en diktator eller bombe en fiende hvis du ikke deretter klarer å håndtere de kulturelle, økonomiske eller utdanningsmessige utfordringene i disse landene; hvis du dermed ikke vinner den politiske kampen.

Dette gjelder i Midtøsten, naturligvis. Men også i Libya, for eksempel. Det trengs mer oppmerksomhet om Afrika. Der ligger vår fremtids hjerte, der finnes usedvanlige muligheter for vekst, det er en gullgruve for dem som tror på den globale verdens idealer. Europa har i stor grad de siste årene konsentrert seg om utvidelsen mot øst, med vekslende resultater. Personlig ser jeg det som en moralsk  plikt å fortsette den utvidelsen, i første rekke mot Serbia og Albania. Men tiden er også inne til å fokusere på Middelhavet, ved å bruke alle tilgjengelige verktøy (internasjonalt samarbeid, utviklingshjelp, overbevisningskraft), og det kommende toppmøtet mellom EU og afrikanske land på Malta 11. og 12. november kan være en begynnelse.

Det er også nødvendig å overvinne den nasjonale egoismens logikk. Dermed må vi komme oss videre fra Dublin-avtalen. Tanken om at hotspots (felles mottakssentre langs unionens ytre grenser, o.a.) skal drives på et felleseuropeisk nivå, er god, men dette blir bare mulig hvis hvert enkelt land tar imot et visst antall mennesker (kvotesystemet) og hvis tilbakesendelsen av dem som ikke har rett til asyl blir organisert av EU, ikke av de enkelte medlemslandene.

Europa er i alle tilfeller ved et veiskille, det er ikke bare noe avisene eller politikerne sier, det er noe som står klart for oss alle, hver eneste dag. Enten finner vi frem til idealene som gir oss grunn til virkelig å være sammen. I motsatt fall blir Europa et kjedelig borettslag med abstrakte og sterile regler. Regler som nesten alltid handler om økonomi, og som i tillegg svært ofte er feilslåtte.

Det er nødvendig å overvinne den nasjonale egoismens logikk.

Den som har studert de store sivilisasjonenes endelikt, som Romerrikets fall, vet at undergangen ikke begynner som en konsekvens av økonomi, men kultur. Det handler om ånd, for å bruke ordet i sin ikke-religiøse betydning.

Europa må velge om vi skal fortsette å vende ryggen til virkeligheten, eller konfrontere den. I all sin kompleksitet. Med rak rygg og et visjonært blikk. Med mot og med intelligens, slik du, redaktør, og dine europeiske kolleger, oppfordrer til.

Etter at vi italienere i månedsvis har følt oss alene om å forholde oss til denne nødsituasjonen, ikke bare til havs, men ikke minst ved møtebordene i Brussel, virker det som om alt er forandret nå.

Jeg er svært stolt av Italias økonomiske fremgang. Vi er endelig ute av krisen, vårt bruttonasjonalprodukt vokser igjen, og takket være Jobs Act-reformen ser vi igjen en økning i antall gode, faste jobber. Men jeg vet godt at historien ikke kommer til å dømme min generasjon etter hvor stor forskjell det er på renten Italia og Tyskland betaler på sin statsgjeld, eller utfra hvilke reformer som blir gjennomført. Det viktige er hvorvidt vi har klart å beskytte og forsvare enkeltmenneskers verdighet.

Vi er stolte av måten våre europeiske landsmenn, våre europeiske brødre, i Østerrike, Tyskland og andre steder, har tatt i mot våre flyktningebrødre.

Vi har allerede gjort det i månedsvis. Og vi er ikke gått lei av det, vi kommer aldri til å la oss selv bli utslitte av å redde alle dem som ikke ser vårt Europa bare som en vakker historie fra fortiden, men som en mulig fremtid. En fremtid vi skaper sammen.

Oversatt av Simen Ekern. Artikkelen ble først publisert i La Repubblica.

Mer fra Aktuelt