Vinterjakkene skal ha opphengningshempe, minst to lommer og glidelås foran, heter det i konkurransen som ble utlyst om leveranse av «bekledning av asylsøkere». Fargene kan variere, men skal være moderne og kjønnsnøytrale. Fleecejakken skal ha «hals opp til hake», og buksene i sportsdressen skal ha romslig passform, ribb og snøring i midjen, mens fargene også på sportsdressbuksene kan variere, så sant de er både moderne og kjønnsnøytrale. Tidene skifter. Litt.
Selv hadde jeg gleden av å være norsklærer på et asylhotell på Filefjell i 1988 og den gang visste man ikke hva fleece var, nei, og det var ikke tale om variasjon i fargen på buksene, nei. Alle gikk i nest siste skrik, det var stonewashed jeans, jeg tusket til meg et par selv, for dette var sportsbuksene, for Muhammed som for Tormod, også når vi gikk ut for å brekke beina etter tur i det gjenopplivede skitrekket.
Skoringen i Kirkenes. Siden den gang – som var i etterdønningene av Iran-Irak krigen – har mye skjedd innen fagområdet «offentlige anskaffelser». Staten er blitt seg sin innkjøpsmakt stadig mer bevisst og presser prisene der den kan, og sterkere press skal det bli. Nå skal det handles inn til kanskje 50 000 asylsøkere i år, kanskje 100 000 neste år. Hvordan håndterer byråkratiet dette?
Arbeidsplasser for folk fra mottakenes nærområder og oppdrag for lokalt næringsliv er en ingrediens i det som avgjør stemningen i folket. Derfor var det at vi hørte ropet nå i oktober fra Beate Pedersen i Sør-Varanger avis: «Hvordan kan vi lokale butikker være med på å levere sko og klær?»
Beate Pedersen driver Skoringen-butikk i både Kirkenes og Vadsø, men nærheten til grensestasjonen ved Storskog til tross: «Vi har ikke sett en rekvisisjon på sko på aldri så lenge», konstaterte hun og fikk følge av Hege Johnsen, som driver Zero herreklær i Kirkenes: «Vi er konkurransedyktige og vi har klær tilpasset klimaet. Men vi har hørt at det er inngått avtaler som vi ikke har fått være med på.»
Der hadde Hege Johnsen i Zero helt rett: Konkurransen om fireårig rammeavtale for levering av bekledning til asylsøkere ble vunnet i 2012 av Profileringsspesialisten.
Fruit of the Loom. Hvem er Profileringsspesialisten? Et firma på Helsfyr i Oslo, eiet av en Tommy W. Olsen, som selger penner, sukkertøy og kjekke sekker som profileringsartikler med firmalogo trykket på. Men også t-skjorter og alskens annen bekledning med firmalogo på. Derfor har Profileringsspesialisten agentur på så vel Fruit of The Loom og Lacoste som på Bergans og Leatherman.
– Er det Lacoste dere leverer til Utlendingsdirektoratet?
– Nei, det er klær produsert som et «no brand» i Østen etter kravspesifikasjonen fra UDI, svarer Eva Nielsen, prosjektleder, i en e-post. Det er travelt hos Profileringsspesialisten.
Klespakken UDI bestiller, består av følgende: «Vintersko, sommersko, plastslippers, vinterjakke, fleecejakke, treningsdress (overtrekksdress), T-skjorte, stillongs, sommersokker, vintersokker, lue og hansker.» Mangler det ikke noe? En bukse?
– Nei, buksa er den i overtrekksdressen, forklarer Eva Nielsen.
Så da må vi tro det kan bli bruk for buksene frivillige har gitt i tusentall de siste ukene.
Jysk og ikke fru Lyng. Fra nyttår vil lokale forhandlere som Zero i Kirkenes ha enda mindre å stille opp mot et selskap som Profileringsspesialisten. De store vil vinne enda mer terreng, som når det gjelder soveromsutstyr: Sengetøypakken og madrassene vil, som i dag, bli levert til UDI fra giganten Jysk og neppe fra Fru Lyng.
I statsbudsjettet for 2016 har Regjeringen nemlig besluttet at statlige innkjøp sentraliseres og samles, dette for å oppnå «bedre og gunstigere innkjøp», samt minske kostnadene som jo blir unødvendig høye når hver etat skal sitte på sin tue og handle inn pc-er som uansett er like.
En kanonbra deal. Anslagsvis 400 milliarder kroner i året handler staten for. Regjeringen besluttet nå i høst, uavhengig av det høye asylsøkerantallet, å etablere et Statens innkjøpsenter for å oppnå «bedre og gunstigere innkjøp». Dette skal ligge under Difi, direktoratet med mandat til å fornye forvaltningen, og innkjøpssenteret skal være i sving fra første arbeidsdag over nyttår.
Søknadsfristen gikk akkurat ut for stillingen som direktør. Den som får jobben, blir underlagt Dag Strømsnes, direktøren for avdeling for offentlige anskaffelser i Difi. Straks innenfor hans dør ser vi oss om etter dyr cognac og bilder fra safarier i Afrika. For som vi vet fra utallige mafiafilmer: Ingen er så utsatt for bestikkelser som sjefen for offentlige innkjøp.
– I mine syv år i denne jobben har jeg aldri vært utsatt for slikt. Men som han sa, en jeg traff fra Nigeria: I Nigeria hadde du vært en svært rik mann. Siden dette blir store avtaler, vil etikk være viktigere enn noen gang. Det er tusen handlende statlige enheter. Da er det bedre at vi gjør en kanonbra deal én gang, og så kan de andre bruke den kontrakten.
Vi må spørre, med omkvedet til Venstre, hva med de små og mellomstore bedriftene? Og de bitte små? Det køyesengproduserende snekkerfirmaet på Øra i dalen rett ved asylmottaket?
– Vi vil komme til å bruke felles avtaler på innkjøpskategorier hvor det finnes store landsdekkende aktører. Datautstyr er et godt eksempel. Men vi vil også måtte ta hensyn til samfunnsmessige konsekvenser. Av den grunn tror jeg for eksempel ikke at vi vil komme til å inngå sentrale hotellavtaler. Til det er det for mange familieeide hoteller rundt om som ikke er del av kjedene, sier Strømsnes.
Førti permer på en tralle. Det er sent på dag i Utlendingsdirektoratet når vi møter to innkjøpere, Kjetil Ryeng og Kjartan Nilsen og deres administrasjonsdirektør Odd-Roar Thorsen. Det er byråkrater som i alle fall denne dagen ikke har det velopplagte langløperpreget som er blitt så vanlig blant menn i forvaltningen. Man aner ringer under øynene og det virker som om de synes det var godt å sette seg ned i en sofagruppe noen minutter.
Her hersker unntakstilstand i den forstand at UDI sist i oktober fikk brev fra Næringsdepartementet om at de på grunn av «en uventet økt flyktningestrøm» kan gjøre unntak fra anskaffelsesregelverket når det gjelder «innkvartering og kjøp av diverse varer». UDI kan forhandle direkte med leverandører og tildele kontrakt uten kunngjøring og anbudsutlysning. Eller de kan innhente konkurrerende tilbud, men da som hasteanskaffelser med kortere frist for tildeling av kontrakter.
Like før vi kom måtte de ned i inngangspartiet med en svær tralle. Ikke for å hente klespakkene , sengetøyet, køyesengene, toalettartiklene, eller andre nødvendigheter som Utlendingsdirektoratet har bestilt, men for å frakte permene med tilbud fra leverandører oppover i etasjene hvor direktoratets folk skal vurdere hvem som skal få leveransen.
– Det vi fikk tilbud på i dag, var flotell, altså flytende boløsninger, og seksjonsbygg. Det kom førti permer. En perm fra hver tilbyder, forteller Kjetil Ryeng, han er seniorinnkjøper hos UDI og har tidligere jobbet med logistikk for Kirkens Nødhjelp og FN.
Permer på tralle blir det nå slutt på, for UDI har gått til innkjøp, etter anbud, av et KGV. Hva det er? Et konkurransegjennomføringsverktøy. Helektronisk fra alle kanter. Dette er høstens lærdom oppsummert: Man må være på hugget, også på metaplanet, ellers går det skeis.
Tyve prosent rabatt. Det gjelder å handle raskt, selvsagt. Men kan slike konstruksjoner som et Utlendingsdirektorat også ta andre hensyn, for eksempel til lokalt næringsliv, når de kjøper inn? Det kan jo ha betydning for folks velvilje overfor asylmottakene.
– Vi handler mye lokalt også. Særlig gjelder det støttefunksjoner som man kanskje ikke var klar over i starten. Det kan være vakttjenester, bygningsarbeidere, rørleggere, elektrikere.
– Og dere er i tidenes dårligste forhandlingsposisjon om pris?
– Vi opplever at håndverkere går opp i pris, men vi har forlangt 20 prosent rabatt på veiledende pris fra de fleste, også fra Telenor, som strekker fiberkabler. Fra noen har vi bare fått femten prosent, men vi skal ha tyve, sier Kjartan Nilsen.
Førti permer med tilbud på flytende hotell og brakkerigger venter på dem. For øvrig skal stillongsen ha mørke, nøytrale farger. Sort, grått eller marine.