Banket gule og blå

24. november var en merkedag i nyere, svensk historie.

«Det smerter meg å meddele at Sverige ikke lenger greier å ta imot asylsøkere på det høye nivået vi gjør i dag», sa statsminister Stefan Löfven fra Socialdemokraterna på en dramatisk pressekonferanse. Han og visestatsminister Åsa Romson fra Miljöpartiet, Sveriges mest innvandringsliberale parti, presenterte en kraftig innstramning i migrasjonspolitikken. Romson kjempet med tårene, og Löfven sa at Sveriges mål nå er å få flyktningene til å søke asyl i andre EU-land.

Syv måneder var gått siden Löfven svarte at «det finnes ingen grense» da Sydsvenskans journalist spurte om det er en øvre grense for hvor mange flyktninger Sverige kan ta imot. Den måneden, i april, kom det 4000 asylsøkere til Sverige.

«Mitt Europa bygger ikke murer», sa Löfven i Stockholm 6. september. Dagen etter bikket antall asylsøkere på én dag for første gang over 1000. I oktober kom det 10 000 i uken.

19. november meldte Migrationsverket, det svenske Utlendingsdirektoratet, at det ikke lenger kunne tilby alle flyktninger tak over hodet. Fem dager senere sa altså regjeringen stopp. Sveriges æra som Europas mest gjestfrie land, var over.

Krisens øyeblikk. Det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokraterna (SD) triumferte over at deres politikk endelig hadde tvunget seg frem. 2. desember fikk partiet 20 prosent oppslutning på en meningsmåling hos Sveriges statistiske sentralbyrå SCB.

– Nå snakker regjeringen og nesten alle partier på samme måte som Sverigedemokraterna, selv om de slett ikke har samme ideologi som SD. Men for velgerne høres det likt ut, sier Margit Silberstein, politisk kommentator i SVT, Sveriges NRK.

Den politiske samtalen har dreid fra moralsk ansvar for verdens forfulgte til en diskusjon om hvordan flyktninger skal stoppes. Forandrer det svenskenes selvbilde?

– Selvsagt, sier Silberstein.

– Uten tvil. Vi står midt i et krisens øyeblikk, sier historikeren Lars Trägårdh.

En sekulær religion. Hvordan hadde det seg at det politiske Sverige, inntil SD entret Riksdagen første gang i 2010, sto samlet om en liberal innvandringspolitikk, mens nabolandene Norge, Danmark og Finland konkurrerte om å få inn færrest mulig?

– Utviklingen skjedde i to parallelle spor fra begynnelsen av 1990-tallet, sier Trägårdh, som har forsket på hva begreper som folk og tillit betyr. Han har bodd mange år i USA og vært professor ved Columbia-universitetet. Nå underviser han på Ersta Sköndal högskola, der studentene har Stockholms fineste utsikt mot Skansen og Gamla stan. Her forklarer Trägårdh på sitt overfylte kontor hva som har skjedd siden 1990:

– Etter den gamle sosialismens fall vokste menneskerettighetene frem som et nytt ideal som skapte pasjon hos unge mennesker på venstresiden. Det ble en slags sekulær religion som representerte den ultimate universalismen, sier Trägårdh.

Menneskerettighetsideen fortrengte venstresidens tradisjonelle prosjekt, ideen om folkhemmet, et solidarisk samfunn der alle borgerne er trygge.

– Folkhem-ideen var alltid et nasjonalt prosjekt bygget på medborgerskapet, som er konstituert inn i en idé om grenser, sier Trägårdh.

På høyresiden festet nyliberalismen seg omtrent på samme tid, blant annet hos den unge siviløkonomen Fredrik Reinfeldt, som i 1993 ga ut en bok med kraftig kritikk av den svenske velferdsstaten. Han var, ifølge Trägårdh, skeptisk til alle former for nasjonalisme. I 2003 ble Reinfeldt Moderaternas partileder.

– Høyresiden endte opp med å ta avstand fra sin egen sosialkonservative, tradisjonelle nasjonalisme, sier Trägårdh.

Resultatet var at venstre- og høyresiden kom fra hver sin kant og fant hverandre i en felles tro på universelle verdier.

– Det skapte en enestående konsensus i midten av svensk politikk, sier Trägårdh. Men i denne politiske enigheten fantes det en kime til konflikt mellom to solidaritetsidealer: folkhemmet og de globalt gyldige menneskerettighetene.

– Det fungerte greit så lenge det kom rimelige mengder innvandrere, men det med rimelige mengder fikk man ikke lov til å snakke om, sier Trägårdh.

Men i år, med totalt over 160 000 asylsøkere, flere enn noen gang i Sveriges historie, krasjet idealene med hverandre. Velferdsstaten var ikke lenger i stand til å imøtekomme alle menneskers rett til å søke tilflukt i rike Sverige.

Åpne hjerter. Lenge var det Fredrik Reinfeldt som målbar de åpne grensers politikk i Sverige.

«Jeg ber det svenske folk om å være tålmodige, om å åpne deres hjerter», sa han i august 2014 på et valgkampmøte i Stockholm. Reinfeldt hadde åtte år bak seg som statsminister, nå ville han ha fire nye år.

Allerede da strømmet et stadig større antall flyktninger over grensen. Det skulle bli 81 301 asylsøkere innen 2014 var over. SD suste frem i valgkampen og fikk til slutt 12,9 prosent av stemmene. Reinfeldt måtte overlate makten til Löfven, og da han gikk av som partileder i januar, endret Moderaterna politikk.

– Migrasjons- og integrasjonspolitikken var en viktig forklaring på at vi tapte valget. Nå har vi gjort en veldig stor forandring, fastslår Johan Forssell, medlem av Riksdagen og tidligere stabssjef hos Reinfeldt.

Det holder ikke å åpne sine hjerter, man må også ha en migrasjonspolitikk som fungerer i virkeligheten.

—   Johan Forssell, medlem av Riksdagen, tidligere stabssjef hos Reinfeldt

Han byr på kaffe i riksdagskantinen og sier at han ble innvandringspolitisk talsmann for å peke ut det han kaller en tredje vei. Moderaterna, Høyres søsterparti, vil nå fylle tomrommet mellom SD og de åpne grensers politikk.

– Det holder ikke å åpne sine hjerter, det er en god begynnelse, men man må også ha en migrasjonspolitikk som fungerer i virkeligheten, sier Forssell.

Dermed har både regjeringspartiene og det største opposisjonspartiet snudd ryggen til en innvandringspolitikk de for kort tid siden argumenterte sterkt for. Også to av de tre borgerlige partiene Moderaterna regjerte sammen med, har skjerpet tonen. SDs fremgang og flyktningkrisen har tvunget frem en politikk som er mer i takt med hva store velgergrupper i Sveriges to største partier ønsker.

– Under Reinfeldt var det mange lokalpolitikere som knyttet neven i lommen og opplevde at de ikke ble hørt og forstått, sier Silberstein.

På grasrota hos Socialdemokraterna, blant svensk LOs medlemmer, ble SD største parti ved valget i fjor.

– Flyktningkrisen løste en politisk knute. Den hjalp Socialdemokraterna med å endre politikken, noe som ellers ville ha vært vanskelig, sier Silberstein.

---

Svensk innvandring

Kilde: Migrationsverket

---

Den kontrære. Flyktningkrisen er «jättebra». Sverige trengte å våkne opp, mener økonomen Tino Sanandaji. Han er ekspert på skatt og nasjonaløkonomi og har lenge vært en provoserende meningsbærer i Sverige. Han hevder at innvandringpolitikken bygger på myter i stedet for fakta.

– Det har vært en massepsykose med propaganda fra mediene og politikerne, med en konsesus i store deler av eliten, som skapte et klima der du ble straffet dersom du sa nei til innvandring, sier Sanandaji.

I høyt tempo går han løs på det han mener er etablerte løgner, som at Sverige trenger innvandrere for å øke folketallet og fylle økt etterspørsel etter arbeidskraft. Og at de 1,8 millioner utenlandskfødte som er kommet til landet siden 1980, har gitt en økonomisk nettogevinst for samfunnet.

– Offentlig statistikk viser at etter syv års botid i Sverige er omtrent halvparten av innvandrerne kommet i arbeid, etter 13 år jobber 60 prosent av dem. Men det er fortsatt langt unna andelen blant svenskfødte, som er 85 prosent, sier Sanandaji. Dessuten:

– De som jobber, har ofte lavere lønn. Utenom-europeiske innvandrere tjener i gjennomsnitt halvparten av svenskfødte. Dette har vært stabilt siden 1990.

Resultatet er, ifølge Sanandaji, at velferdsstatens skattegrunnlag minker, i takt med at befolkningsandelen som tjener og jobber mindre, øker.

– Å hevde at innvandringen blir lønnsom på lang sikt, er like falskt som å si at den er lønnsom på kort sikt, sier Sanandaji. Kaffen hans blir kald mens han gyver løs på det han mener er dypt umoralsk, nemlig å bruke enorme ressurser på dem som kommer seg helt til Sverige, på bekostning av mer ressurssvake, millioner av ofre for krig og fattigdom.

– Sverige vil i år bruke 70 milliarder kroner på mottakskostnader på omtrent 3 promille av verdens flyktninger. Det er omtrent dobbelt så mye som FNs samlede budsjett for alle de 60 millioner som er på flukt. Det er ulogisk, fastslår Sanandaji.

Også SD argumenterer, som Fremskrittspartiet i Norge, med at pengene brukes mest effektivt på flyktninger i deres nærområder. Sanandaji støtter ikke SD, som han mener misbruker fakta for å trykke ned innvandrerne. Det betyr ikke at faktaene blir feil.

– Hadde man lyttet til meg, hadde SD aldri fått 20 prosent oppslutning. Om de etablerte partiene hadde skjerpet sin politikk tidligere, hadde de sluttet å kanalisere opinionen til dette partiet, sier Sanandaji.

I stedet for å lytte til ham, forsvarte den politiske eliten, applaudert av mediene, sin globale solidaritet inntil den stanget i virkeligheten, ifølge økonomen.

– De var så fanatiske at de var villige til å gå hele veien inntil det ble umulig å etterleve teorien, sier Sanandaji.

Debattklimaet. Men om innvandringen i rene penger er en netto utgift, kan et trygt liv likevel ha en verdi? Sanandaji er selv innvandrer, en kurder som kom fra Iran da han var ni år gammel. Sitter han ikke i glasshus?

– Nei. Tvert imot er det enda mer min plikt som samfunnsborger å se på hva som er til samfunnets beste. Det er en dypt sjåvinistisk idé at jeg som nasjonaløkonom skal være mindre økonom enn jeg er svensk, sier Sanandaji.

Han får sine doser kjeft i avis- og radiodebatter, men sier at det lever han godt med: Iranere liker å gå mot strømmen, i motsetning til svensker flest.

– Her er man patologisk konsensusorientert på en farlig måte. Den sosiale sannheten vinner alltid over den sanne sannheten, sier Sanandaji.

Har han rett, slik vi også liker å hevde i Norge, at svenskene ikke har tatt debatten om innvandringens negative konsekvenser?

– Vi har hatt en debatt, men den har vært forvirret og har ikke nådd frem til det vesentlige, sier Trägårdh, som nå ser for seg to mulige scenarier for debattklimaet etter høstens flyktningkrise.

– Det positive scenariet vil være at det blir slutt på å demonisere nasjonalisme og at SD fratas monopolet på å være Sverige-venner. Da skapes et rom for å si at en regjerings viktigste oppgave er å ta hånd om landets borgere, sier Trägårdh, som mener en slik holdning er forenlig med å forsvare universelle menneskerettigheter. Men det er også mulig at det negative scenariet slår til:

– Fortsatt forvirring på venstresiden og at de borgerlige rygger inn i en kvasi SD-posisjon, hvor du skaper et enda større rom for SD, sier Trägårdh.

Sanandaji er optimist, han mener debatten svenskene har ført hittil, har kollapset.

– Nå er debatten blitt åpnere og raskere, opinionen har skiftet veldig og det vil bare fortsette. De smarte menneskene, som er faktadrevne, ser nå at det aldri fantes noen plan, at politikken aldri var gjennomførbar, sier Sanandaji.

Nye allianser. Hva så med politikken? Når id-kontroll på grensen og skjerpede krav til familiegjenforening er blitt flertallspolitikk, går det da mot en normalisering av SD, som hevdes å ha røtter i nazismen?

– Ja. I og med at alle nå høres ut som SD, legitimeres deres politikk, sier Margit Silberstein, som er spent på hva som vil skje på lengre sikt.

– På borgerlig side, fremfor alt hos Moderaterna, finnes det velgere som spør hvorfor de ikke kan samarbeide med SD.

– Jeg har veldig vanskelig for å se for meg at SD kan inngå i noen regjering i overskuelig fremtid, sier Moderaternas Johan Forssell.

– Hva sier du til tesen om at SDs vekst skyldes at de etablerte partiene ikke har tatt innvandringsspørsmålet på alvor?

– Det tror jeg stemmer. Mange har søkt seg dit i ren protest mot en utvikling de ikke har likt, og der alle de andre partiene har sagt det samme, sier Forssell, som er nestleder i Riksdagens sosialkomité.

Komiteens leder er Socialdemokraternas Fredrik Lundh Sammeli. Han byr på skumnisse på sitt kontor, og slår fast at politikerne, uansett parti, har forsømt seg ved ikke å diskutere hvordan mottaksapparatet for flyktninger kunne bli bedre, dermed var det dårlig rustet til å ta imot de mange som kom i høst. Men SDs vekst skyldes velferdskutt, ikke høy innvandring, ifølge sosialdemokraten.

Utenforskap. – Den forrige regjeringen kuttet skattene med 140 milliarder kroner, sykelønnsordningen ble dårligere, skoleresultatene sank og så videre. Det skapte frustrasjon, utenforskap og en følelse av svik, sier Sammeli.

– Hvordan forklarer du at dere mistet flest velgere til SD, dersom velferdskuttene var de borgerliges skyld?

– Alle har tapt velgere. Det har skjedd en endring i samfunnet hvor en del mennesker har tapt troen på Sverige som modell, sier Sammeli.

Han snakker Norrbotten-dialekt med innslag av norsk tonefall og avviser Sanandajis negative innvandringsregnskap.

– Vi regner ikke pluss og minus på noen andre grupper i samfunnet. For meg handler dette om et grunnsyn, vi er et land som skal hjelpe mennesker på flukt.

Sammeli mener at sosialdemokratenes strategi for å få tilbake SD-velgerne må være å gjeninnføre tapte velferdsgoder i stedet for å diskutere innvandring, slik SD vil.

– I bunn og grunn handler dette i mine øyne om at SD er et fascistisk parti med en helt annen agenda, sier Sammeli.

– Er du ikke redd for å fremmedgjøre 20 prosent av velgerne ved å kalle partiet de støtter, for fascistisk?

– Nei, det er tydelig at SDs velgere har ulike perspektiver, og vi skal jobbe for dem som har utfordringer med arbeidsløshet og sykdom, sier Sammeli.

Det vanskeligste. Socialdemokraterna har i tillegg en jobb å gjøre med sitt samarbeidsparti. Fri innvandring er Miljöpartiets livsgrunnlag. Det er ikke åpenbart at mindretallsregjeringen vil holde helt til neste valg i 2018.

– Neste test blir om tiltakene fører til at flyktningstrømmen minker. Hvis den ikke gjør det, kommer Socialdemokraterna til å ville gjøre enda mer, sier Silberstein, som slår fast at de to partiene i regjeringen på mange måter er hverandres motsetninger.

Da Miljöpartiets riksdagsgruppe stemte over innstramningtiltakene regjeringen hadde lagt frem, skal gruppen ha vært delt i to.

– Jeg kommenterer ikke hvordan jeg stemte. Men det er den vanskeligste beslutningen vårt parti noen gang har tatt, sier Magda Rasmusson, migrasjonspolitisk talsperson.

Hun erkjenner at det var nære på regjeringskrise, fordi innstramningene strider mot alt Miljöpartiet har kjempet for. Men uten partiet i posisjon, kunne det ha blitt enda verre.

– I det mediepolitiske klimaet vi har i dag, trengs vi i regjering. Men det pågår en debatt i partiet, og jeg ville ha vært urolig om det ikke hadde gjort det, sier Rasmusson.

Hun sier videre at ingen kunne forutse høstens flyktningkrise og det presset den skapte på et dårlig forberedt flyktningmottak. Men det har lenge vært kjent at kapasiteten i kommunene har vært sprengt?

– Nei, det har jeg ikke oppfattet at noen har ment, ikke en gang noen uker før vi nådde det punktet der det ikke var mulig å gjøre mer.

– Löfven sier tiltakene skal gjelde i tre år, er du overbevist om at de blir midlertidige?

– Vi må alle være urolige for at de kan bli permanente, men da må vi som ikke vil det, mobilisere. Akkurat nå ser det ikke lyst ut i opinionen, sier Rasmusson, som er enig med Forssell i forklaringen på SDs fremgang.

– Vi har en opinion i Sverige nå som vil minske innvandringen. Så er innvandringen blitt et større spørsmål, og folk velger parti ut fra det snarere enn for eksempel ut fra skolepolitikken, sier Rasmusson.

Bildet utad. Reinfeldt, som mente at det å ta imot alle flyktninger som kom til Sverige, var et moralsk ansvar, har gitt svært få intervjuer siden han gikk av som partileder i januar. Hans tidligere stabssjef sier nå at det mest ansvarlige er å gi Sverige en mer realistisk og holdbar politikk.

– Bildet utad av Sverige ville ha forandret seg til det verre dersom vi hadde fortsatt med en politikk som sementerer krisen og utenforskapet, sier Forssell, som støtter regjeringen, men vil ha enda strengere tiltak.

Er det ønsketenkning at innstramningene berger bildet av Sverige utad? I det innvandringsstrenge Danmark hersker nå skadefryden over svenskenes grenseløse naivitet og den smertefulle snuoperasjonen. Også i Norge høres den skadefro latteren, selv om høyverdige, moralske argumenter om trygt vern for nødlidende mennesker sto høyt også her, inntil de midlertidige asylmottakene trengte seg for tett på folks hverdag.

– Hva gjør de stengte grensene og SDs 20 prosent med Sveriges image?

– Vi i Sverige har alltid holdt fanen høyt, men Löfven beviste med det han sa 24. november at nå er vi som alle andre land i disse spørsmålene. Klart det påvirker selvbildet, og det påvirker bildet sett utenfra også, sier SVTs Margit Silberstein.

Lars Trägårdh sier at Sverige, som Norge og Danmark, har et bilde av seg selv som litt bedre enn andre, de er gode samfunn med gode mennesker som gir mye bistand og hjelp til verden. Han ønsker ikke at snuoperasjonen i svensk innvandringspolitikk skal gi et kaldt og strengt samfunn.

– Nå må vi ha en klok samtale videre om hvordan vi forener våre to store idealer. Vi må finne tilbake til en tradisjonell, nordisk pragmatisme, sier historikeren.