Lesetips på lederplass: «Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy option». 53 sider i PDF-format, kan nedlastes gratis fra det britiske parlamentets nettsider. Selve rapporten er faktisk bare 37 sider med presis, tidvis elegant prosa, som effektivt oppsummerer alt som gikk galt før, under og etter forsøket på å stanse et antatt, potensielt massemord i den libyske byen Benghazi våren 2011. Rapporten bør ikke oversettes til norsk. Den bør skrives på norsk, av norske forfattere, om norske beslutninger. Det er ikke for sent.
Det er altså snakk om en granskningsrapport av Storbritannias bidrag til bombekrigen mot Gaddafi-regimet i Libya, som utenrikskomiteen i det britiske parlamentet publiserte onsdag. Komiteen består av 11 politikere, seks av dem fra Det konservative partiet, som satt ved makten under krigen. Konklusjonen er utvetydig og nådeløs: Store feil ble begått både før, under og etter krigen. Resultatet er at Libya nå er i ferd med å bli et nytt Somalia langs middelhavskysten. Dette er noen av hovedfunnene:
Faren for at Gaddafis styrker faktisk var i ferd med å begå et massemord mot sivile i Bengazi var trolig kraftig overdrevet, med bedre etterretning og kunnskap om landets historie og maktforhold, burde de britiske beslutningstakerne ha forstått dette.
Det opprinnelige mandatet om å stanse massemord gled raskt over i en krig for å bli kvitt Muammar Gaddafi, uten særlig debatt og analyse (selv om noen prøvde å si fra under møtene i det britiske sikkerhetsrådet), og uten å prøve ut muligheter for en diplomatisk løsning (muligheter som faktisk var der).
Da Gaddafi var borte, forsvant også interessen til britene – og alle andre. Libya ble i praksis overlatt til seg selv, uten forutsetninger for å skape en demokratisk, fungerende stat. Det burde beslutningstakerne i Storbritannia også ha forstått på forhånd.
I vår karakteriserte USAs president Barack Obama situasjonen i Libya som et «shit show», et skittent kaos. «Det er vanskelig å være uenig i hans fyndige vurdering», konstaterer de 11 parlamentarikerne. Granskningsrapporten legger nesten all skyld på daværende statsminister David Cameron. Men forfatterne dusjer også bort egen skitt. 577 av medlemmene i parlamentet stemte for Libya-krigen i 2011, bare 13 var mot.
I Norge var enstemmigheten enda mer unison: Alle partier på Stortinget støttet krigen, som ble vedtatt per sms og telefon i løpet av noen timer. Det er for så vidt ikke rart at det ble slik, med vedtak i Sikkerhetsrådet, støtte fra den arabiske liga, en dramatisk og akutt situasjon i Benghazi – og ikke minst press fra viktige allierte om å delta. Men hvorfor skulle Norge gå i spissen for den militære innsatsen, også etter at det var åpenbart at dette var en krig for å fjerne Libyas leder? Hva ble diskutert underveis? Hvilke analyser støttet regjeringen seg til?
Den britiske rapporten gir svar på mye av dette for Storbritannias del, ved å ha fått sentrale aktører i tale (selv om David Cameron selv ikke ville vitne for komiteen), undersøke beslutningsprosessene og analysere konsekvensene. Da KrF, Senterpartiet, Venstre og SV i vår foreslo en granskning av Norges innsats, ble de nedstemt i Stortinget. Denne uken åpnet Ap for å granske likevel. Det er bare å sette i gang.
IAI