Edward Snowden skulle i dag mottatt Ossietzkyprisen. Ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN har invitert ham til Norge, men han frykter en utlevering til USA. FBI og den amerikanske ambassaden har bedt om at norske myndigheter anholder og utleverer 33-åringen dersom han kommer til landet.
Snowden har vært i asyl i Russland siden 2013, da han avslørte dokumenter knyttet til Vestens overvåkingsregime. Han er siktet for brudd på Espionage act, spionasjeloven, og mener at han umulig kan få en rettferdig rettssak på dette grunnlaget. Loven ble innført i 1917, midt under første verdenskrig, og favner svært bredt. Som en konsekvens av lovens utforming, lager rettssakene hakkemat av rettsstatens idealer.
Da Daniel Ellsberg i 1973 ble den første varsleren som sto i tiltaleboksen for brudd på spionasjeloven, fikk han ikke engang forklare seg om hvorfor han hadde lekket de såkalte Pentagon papers. Han ønsket å begrunne lekkasjen med at dokumentene urettmessig var hemmeligstemplet. Men det fikk han ikke gjøre i rettssalen. Spørsmålet om hvorfor var irrelevant, mente aktor og dommer, for loven skjeler ikke til slike hensyn.
PEN, redaktørforeningen og journalistlaget har derfor bedt domstolene om å forhåndsavgjøre en eventuell utleveringssak. Det virker rett nok usannsynlig at norske domstoler ville gå med på å utlevere Snowden til en slik rettssak, særlig for brudd på en lov som opererer med dødsstraff som strafferamme. Videre mener Snowden og PEN at lekkasjene er et såkalt politisk lovbrudd, og da er ikke Norge forpliktet til å utlevere ham. Samtidig er det høyst forståelig at Snowden ikke vil ta sjansen på alt dette for å ta imot en pris. Saken ligger nå hos Høyesterett. I påvente av beslutningen har PEN utsatt prisutdelingen til 7. juni 2017.
Men regjeringen ønsker ikke at domstolene engang skal få behandle en slik utleveringssak før den blir aktuell – altså før Snowden allerede er i Norge. William Nygaard, som leder PEN, mener dette er «en dypt politisk handling». Fremgangsmåten gjør at norske myndigheter slipper å ta stilling for eller mot utlevering, og slik unngå å skape en diplomatisk krise med USA. Nygaard mener at regjeringens motvilje mot å utfordre amerikanerne på denne måten setter selve nasjonens suverenitet i spill.
Obama har i all hovedsak legitimert og videreutviklet overvåkningsregimet, som gikk over alle lovlige og moralske støvleskaft i kjølvannet av terrorangrepene mot USA i 2001.
Valget av Trump setter også Snowden i spill. I et tv-intervju i 2014 kalte den kommende presidenten Snowden for en «forferdelig forræder», og fortsatte med «og du vet hva vi pleide å gjøre med forrædere i gode gamle dager, da vi var et sterkt land?». (Riktig svar: Henrettelse.)
Samtidig ønsker Trump seg tøvær i forholdet til Russland. Ettersom forholdet har vært så dårlig, var det ikke så overraskende at Putin ønsket å gi asyl til en tydelig kritiker av erkefienden. Men med tilnærmingen kan Snowdens verdi som forhandlingskort fort overstige hans nytte som symbol.
Amnesty forsøker å presse Barack Obama til å «benåde» Snowden før han går av, ved å frafalle siktelsen. Det skjer neppe. Obama har i all hovedsak legitimert og videreutviklet overvåkningsregimet, som gikk over alle lovlige og moralske støvleskaft i kjølvannet av terrorangrepene mot USA i 2001. Mulighetene for å misbruke dette systemet til å forfølge sine motstandere, er enorme. Obama overleverer det nå, i ship shape, til en president som ikke engang klarer å la være å rase mot sine motstandere på sosiale medier etter at han ble valgt.
Regjeringen bør sikre Snowden fritt leide til Norge. Han bør også få asyl her. Men det er ingen grunn til overdreven optimisme om at dette vil skje, eller at det nye regimet i USA vil vise seg tilliten verdig. Førsteprioritet nå er forsvar mot svartekunstene: å lære seg kryptering og nettkamuflasje.
SI