«Don't disturb me, I'm practicing mindlessness»

I Absolutely Fabulous – The Movie (Mandie Fletcher, 2016), får du servert masse dumme, og smakløse, vitser. Du får to damer i hovedrollene som ikke har et dugg av positive egenskaper knyttet til seg. En av dem er feit. Den andre har ikke inntatt fast føde siden 1968. Ingenting av det hadde selvfølgelig betydd noe hvis de hadde andre mål i livet. Det har de aldri hatt. De lever på andres fester og slikt: Eddy og Patsy. Og AbFab. Yes!!

Absolutely Fabulous – The Movie har ellers sitt utgangspunkt i tv-serien ved samme navn.  Og, for å gå lenger tilbake i tid, hele AbFab-serien ble egentlig klekket ut fra en enkelt sketsj i de fabelaktige komikerne French and Saunders sitt tv-show: En sketsj om en totalt ansvarsløs mor som oppfører seg som om hun fortsatt var en kul tenåring, og en prektig datter som må ta på seg morsrollen … Her er en rekonstruksjon fra dem av den opprinnelige sketsjen, og her er det Dawn French som spiller Eddys snusfornuftige datter:

I originalserien AbFAb fantes det blant annet en hysterisk, morsom episode der Eddy ble 40 (brå slutt på dette klippet, men man kan skjønne hvor det bærer hen:

[ Ab Fab —Turning 40 ]

by paintingtheclouds

I filmen har de to katastrofeområdene av noen damer blitt 60, uten å ha ervervet seg en tøddel livsvisdom – eller evne til empati for andre – på veien.

Absolutely Fabulous – The Movie gir en satire over moteverdenen og kjendishysteri – samtidig som hele moteverdenen stiller opp i cameo-roller i filmen. (Jeg opplevde egentlig alle cameo-ene som litt slitsomme, unntatt de få sekundene der Joan Collins og Dame Edna dukket opp. Og den med Jon Hamm (Don Draper, anyone), som da i filmen fikk tatt dyden sin av en mye eldre Patsy:-) Du får også en parodi på massemedienes utnyttelse av kjendisers liv. Jeg elsker scenen der Dawn French spiller tv-aktør som prøver å melke intervjuobjektet sitt for sorg – i forbindelse med Kate Moss sin mulige død. (Det er jo intervjuer med stakkarer om Brad Pitt og Angelina Jolies skilsmisse opp av dage). Det går omtrent slik.: Hvor knust er du?? Intervjuobjekt: Eh … Ikke så veldig, egentlig. Intervjuer: Vi skjønner du er knust!! Du gråter vel også mye, ikke sant. Intervjuobjekt. Hæ?? Intervjuer: Ja, da er det er bare å oppsummere dette intervjuet med å si hvor godt det illustrerer hvordan hele England nå er rystet og i sorg.

Akkurat denne teksten er ellers høyst forankret i undertegnedes oppvåkning som feminist i 1991, den kom med Ridley Scotts film Thelma og Louise. Det var når Thelma og Louise fikk bank for kvinnerollene – både av enkelte kritikere, og – overraskende nok – fra enkelte av mine venner («skal kvinner liksom bli som menn, nå da. Skal ikke de stå for de myke verdiene? Skal de også fremme et voldssamfunn» «Og hvorfor må de dø på slutten?», at noe endret seg i meg. Vel, tenkte jeg, hvorfor skal ikke en roadmovie – bare fordi den har kvinner i hovedrollen – kunne slutte med at hovedpersonene velger «friheten», som i dette tilfellet er døden? Alle forstår når Butch Cassidy and the Sundance Kid velger en slik utvei, det gikk ikke så bra med hovedrolleinnehaverne i Easy Rider heller?

Den nå 25-år gamle Thelma og Louise ble en milepæl, som virkelig endret grensene for kvinneroller i film. Da The Long Kiss Goodnight kom i 1996, med Geena Davies i hovedrollen, som tidligere drapsmaskin, var det få som reagerte på kvinneframstillingen i den. Thelma og Louise endret meg slik, at jeg plutselig kunne forbløffe meg selv, som når jeg oppdaget meg stående på en fest og ivrig forsvare Helen Zahavis roman Dirty Weekend, en dyster bok med en kvinnelig seriemorder i hovedrollen. Jeg begynte å skjønne hvor trange kvinnerollene i film hadde vært inntil da. Jeg skjønte også at jeg ikke bare ville ha filmer med sterke kvinner i hovedrollene. Jeg ville ha mangfold.

Jeg skjønte også at jeg ikke bare ville ha filmer med sterke kvinner i hovedrollene. Jeg ville ha mangfold.

Og jeg begynte å oppsøke det mangfoldet på komediesiden også: Jeg oppdaget fantastiske britiske tv shows, med gærne kvinnelige komikere i hovedrollen. Som French and Saunders (1987 – 2002), Ab Fab  (1992 – 2012), The Jo Brand Through the Cakehole (1994-1996), for å nevne noen. Og seinere Smack the Pony (1997-2003). Man trenger vel ikke nevne Monthy Python og slikt her, de startet det hele. Eller, Monthy Python startet kanskje interessen min for britisk absurd humor, men tror aldri noen kommer til å berømme dem for hovedroller med kvinner, annet enn i deres egne «kle seg ut som middelaldrende dame og virke helt tåpelig»-sketsjer. Og jeg er glad i dem også. Som de to middelaldrende kvinnene (to av gutta kledd ut i håpløse dameklær) som strikker og konverserer mens de reflekterer over at det står en pingvin på TV-apparatet deres, og den ene utbryter: «Burma!!» «Why did you say Burma?» «I panicked …»).

AbFab- The Movie. Foto: Twentieth Century Fox, Norge

Med AbFab fikk man verdens dummeste, mest selvsentrerte kvinner i hovedrollene i en serie. Jippi! En serie som Sex and The City blir kanskje av mange regnet som «frigjort», men hovedmålet til alle hovedpersonene der er – i bunn og grunn – å finne Mr. Right (Slik det også var i serien Ally McBeal, om noen fortsatt husker den). Eddie og Patsy har ingen slike mål, bare å gjøre karriere, bli beundret, og ha mest mulig moro så lenge de lever. Sånt er befriende …

Så er det Absolutely Fabulous – The Movie, da. Jeg er veldig spent på hvordan både yngre og eldre tilskuere kommer til å reagere på filmen. Selv er jeg temmelig fornøyd med Jennifer Saunders manus, men skulle gjerne hatt et litt bedre utvalg av virkelig gode vitser og replikker. Men med bare en replikk som denne (omtrentlig, jeg har bare sett filmen en gang), sagt av en irritert Eddie: «Don't disturb me, can't you see I am practicing 'mindlessness'», gjør meg temmelig så fornøyd.

Plottet i filmen er ganske enkelt. Den avdankede tidligere PR-guruen, nå 60-år-gamle Eddy (Jennifer Saunders), klarer ved en feiltagelse å – antageligvis –  myrde Kate Moss, ved å dytte henne ut i Themsen (Kate Moss spiller selvfølgelig seg selv). Eddys intensjon var egentlig å gjøre et kjempescoop, i sitt «has been»-liv, og å få Kate Moss inn i PR-stallen sin. For å få dette til, inviterer hun også barnebarnet med på festen, og ber henne snakke med Kate Moss (barnebarnet er 13!!) Når Kate Moss spør barnebarnet om hun vil ha en røyk, står bestemor i kulissene: «Smoke! Accept that smoke, goddamitt!».

Så klarer Eddy å kaste Kate Moss ut i vannet, i stedet for å snakke med henne. Og Kate dukker ikke opp igjen. England er i sjokk. Eddy får kanskje endelig den oppmerksomheten hun har lengtet etter, men nå som drapstrusler på Twitter. (Når Stella McCartney kaster en murstein inn i huset hennes, som en del av lynsjestemningen, sier Eddie, rørt: «Dette er eneste gang Stella McCartney har gitt meg oppmerksomhet»). Når Eddy og Patsy (fantastiske Joanna Lumley), skal prøve å oppklare om de har myrdet Kate, dytter de Eddys personlige assistent (spilt av Jane Horrock) ut i Themsen på samme sted, for å se hvor hun flyter … Og dreper antageligvis henne i samme slengen. Er de bekymret for mordene? Nei, de er bekymret for hvor de skal få tak i nok champagne – og penger – til å leve videre et annet sted enn i fengselet. Så, en god plan kan jo være å kidnappe Eddys barnebarn, som har penger på kredittkortet sitt, og dra til Frankrike …

Jeg ser at filmen ikke var så perfekt som jeg skulle ønske den hadde vært. Men, for å sitere en film som det er en tydelig referanse til i filmen, og som er en av mine topp ti komedier, Some Like it Hot: «Nobodys perfect.»

Og smakløsheten og vulgariteten i AbFab er nok også en «acquired taste», og absolutt ikke for alle. Men: Takk og lov for å få lov til å se to slike 60-år gamle damer på filmlerretet!! Til stor glede for oss litt vindskeive feminister, som aldri ble med på den «strikk din egen müsli og få fatt i dine feminine kvinnelige sider-greia» (for å sitere Suzanne Moore) . Tidene forandrer seg av og til – i noen få tilfeller – til det bedre.

….

Uten relevans for filmen, men legger ved et lite bonusklipp fra tv-serien Smack The Pony. Kvinne på datingside – på jakt etter sin drømmemann: