---
JENSEN-SAKEN
Politimann Eirik Jensen (59) er tiltalt for grov korrupsjon og narkotikakriminalitet.
Rettssaken i Oslo tingrett ble avsluttet denne uken.
Aktoratet la ned påstand om 21 års fengsel.
Dommen i saken faller til høsten. Så venter trolig en ankesak i lagmannsretten.
---
For oss skuelystne har det vært festdager. Det gjelder fredagen, da vi ble overbevist om at Eirik Jensen er skyldig, og tirsdagen, den siste av 68 rettsdager, da advokat Jon Christian Elden og hans kollega Arild Holden fikk alt det vi var sikre på på fredag til å gå opp i røyk. Ja, Elden hadde til og med fjelget seg til finalen. Med ny frisyre minnet han om sangeren i et gjenforent boyband stående foran vindmaskinen, og han hadde fått farge.
«In dubio pro reo», var refrenget, og jeg sang med i hodet mens jeg tastet doo bee doo uten å vite hva in dubio pro reo betyr.
Antikkens krav. Men først hvorfor fredagen var så befriende. Kristine Schilling, aktor for Spesialenheten for politisaker, var suveren i sin argumentasjon for at Eirik Jensen er skyldig. Det var så overbevisende i form, fremføring og innhold at jeg tror vi må kunne ta i og si at Schilling oppfylte det antikkens krav som en og annen knirkende jurist ennå kan finne på å sitere på latin: «suaviter in modo, fortiter in re», mild i form, sterk i sak. (Nok en gang dette «re»?)
Men gledeligst av alt for en forvirret tilskuer: Endelig var det noen som holdt seg til tidslinjene. Tidspunktene for sms-ene og innførslene stemte jo, altså medvirket Jensen til hasjimporten. Meldingene om frimerker og «av 100 møtte kun 90» ga ikke mening uten at Jensen fikk penger for medvirkningen, altså er han også korrupt og dermed skyldig etter begge de viktige tiltalepunktene. Alt falt på plass. Sånn var det med den saken.
Elefant og lystløgner. Men det fortvilende er at også tirsdagen var en svir. Cappelens hukommelse, som hans advokat de Vibe på mandag karakteriserte som en elefants – til tross for rusmisbruket – var ifølge Elden og Co. – slett ikke god i de første avhørene.
Alt falt på plass. Sånn var det med den saken.
– Før han ble forelagt meldingene, husket han ingenting, så får han se 270 sms-er, og så spiser påtalemyndigheten det rått, sa Arild Holden, og påpekte at det var tidspunktene for innførslene Cappelen først ikke husket. Men når han så kommunikasjonen med Jensen, kunne han si når trailerne nærmet seg grensen. Derfor er det, ifølge Holden og Elden, at spesialenhetens tidslinjer fra fredagen passer med kommunikasjonen de to tiltalte i mellom.
– Dette er skummelt, ærede rett, når Jensen sitter i dette fordi Cappelen håper på en strafferabatt, sa Holden, og viste til en rekke meldinger om sol og fint vær på tidspunkter det slett ikke kom, eller slett ikke akkurat var kommet, noen lastebil med hasj.
– Hvis man løfter ut kommunikasjonen dem i mellom, har man ikke mye igjen. Da har man kun Cappelens forklaringer, hevdet Arild Holden, og som vi vet, mener Jensens forsvarere at de gjennom sine vitner og utskrifter fra tidlige forklaringer har sannsynliggjort at Cappelen er en lystløgner.
Dermed fremstod spesialenheten med sin entydige fortelling som en sjalu ektefelle som har sniklest 270 av den andres meldinger og latt sitt sinn løpe av med seg. Sånn var det med den saken. Alt gikk opp i røyk.
Mannen i gata. Skandale! Tenk om det ble trukket lodd og det ble deg og meg, den jevne kvinne og mann, som skulle avgjøre om Eirik Jensen skal sitte inne til han blir 80 år – eller om han som fri mann kan kjøre motorsykkel med de andre sekstiåringene i mange år til? Vi er jo tilbøyelige til å være enig med siste taler.
Nå var Jensens forsvarere sist, så dermed burde saken være grei, men hva behager? Dommer Heger, rettens administrator opplyser om at det er anledning til replikk etter Elden. Og det vet vi jo, at i slike systemer pleier det jo da å være replikk til replikk. Så hva blir din dom, jevne mann?
Det er faktisk loddtrekning blant kommunens stall av meddommere som avgjør hvem som skal være med på hvilken rettsak. To av de fire i Jensen-saken har aldri vært med før. Kanskje ble de fenget av Oslo tingretts rekrutteringskampanje i fjor vinter? Jeg talte på knappene selv. I alle fall: I 68 dager har de sittet der, og det er ikke over ennå, ikke for dem.
Dét som nå skal skje, forklarer hvorfor Elden på tirsdag, under selveste prosedyren, fra det ene øyeblikk til det andre plutselig begynte å snakke over stokk og stein som en auksjonarius. Først da skjønte jeg det.
Jeg har trodd at regelen om at det bare er det som har vært fremført muntlig i retten som er gjeldende, er begrunnet i at dommerne kun skal ta hensyn til det som skjer her og nå. Det skal være et spill for galleriet – dommerpanelet – forsvarsadvokatene fremfører. Men det er ikke sånn, i alle fall ikke bare. Det er også et spill for papirene, for referatene.
Til doms over andre. Etter rettssaken følger domskonferansen, som jeg akkurat lærte at det heter. Der skal dommerne bestemme sakens utfall, og hver stemme teller likt: De to debutantenes, de to erfarne meddommernes og de to fagdommernes. Når de nå sitter der i domskonferansen, blir det bruk for referatene. Vi får håpe rettsreferentene taster enda fortere enn NRK og VGs imponerende kjappe stenografer gjorde, for ingen av dem fikk hurtig-Elden med seg.
Jeg måtte tilbake til VGs tv-opptak for å få med det som viste seg å være den danske professor i jus og teologi, C. D. Hedegaard, sin kommentar fra sent 1700-tall til Christian den femtes lov for Danmark og Norge fra århundret før. Det må jo være noe viktig han ville ha sagt med det, Elden.
«Den allvitende, for hvis øye intet er skjult, for hvem endog de hemmeligste tanker og anslag er åpenbare, behøver intet annet bevis at dømme etter, enn sin egen videnskab. Men mennesker som skal dømme andre mennesker, må have et bevis for seg som faller i sanserne og som de kan lite på. Dels for ikke selv at tage feil, dels for at overtyde den skyldige, og dels for at rettferdiggjøre deres dom hos andre, da de ellers måtte bli å anse som tyranner som straffer etter eget forgodtbefinnende.» Det var salig Hedegaard. Og Elden tilføyde i noe roligere leie:
– En dommer som setter seg som Gud og dømmer uten bevis, er altså etter 1700-tallets beskrivelse som en tyrann som straffer etter eget forgodtbefinnende. En tyrann. Det er ikke norske dommere.
Og in dubio pro reo? Ord for ord skal det bety «i tvil for den anklagede», og er rett og slett selve den underliggende tanke at om det finnes tvil, skal tvilen komme den anklagede til gode. Det er fortvilende. Men sånn er den saken.