---
Dette er saken
---
– Hvor er Jensen nå? I en skøyte på vei til Shetland? Inkognito med nytt ansikt i Argentina?
– Jeg antar han er ute i skauen og skyter elg. Det er vel ennå et par uker igjen av jakta. Ingenting tyder på at Jensen har planer om å rømme. Han tror vel han blir frikjent i neste runde, og hvis han er uskyldig, har han dessuten ingen penger å rømme for.
– Jeg trodde det som kom fra deg, ville bli mer av et forsvarsskrift enn det ble, siden du vel hadde privilegert adgang til å snakke med ham?
– Samtalene med Jensen har jeg hatt stor nytte av, men det var aldri meningen å skrive fra Jensens perspektiv. Første gang han presenterte meg for noen andre, sa han: «Dette er Torgrim. Det er han som skriver den objektive boka.» Oppgaven med å få en sammenhengende og begripelig oversikt over saken, alle dens forgreninger og hele dens persongalleri, fristet meg mer.
– Du er lei spørsmålet om du tror han er skyldig, men du vil få det også etter at folk har lest boken.
– Jeg fikk en kalddusj, som mange andre, den 18. september da dommen ble lest opp, uansett hvor etterpåkloke vi er nå. At korrupsjon og medvirkning til innførsel skulle være bevist hinsides enhver rimelig tvil, overrasket meg. Selv oppfatter jeg store deler av prosessen som usaklig. Det enorme kjøret mot Jensen for brudd på instruksen til tross for at han aldri var tiltalt for brudd på noen instruks. Og våpentiltalen, der han ble dømt for et gammelt Krag-Jørgensen løp som står i et skap.
– Hva var det med startpistolen fra Nesodden seilforening?
– Den ble han ikke dømt for, men ellers er jo korrupsjonsbeløpet verd å stusse over. Det de sitter igjen med som bevist, er at han mottok under femtilappen pr. kilo innført hasj. Det er ikke rare motivasjonen for å risikere det han gjorde. Det henger ikke på greip.
– Du forfølger et spor som ble nevnt under saken, men som ble borte mot slutten ettersom vitnet var gått under jorden og ikke møtte.
– Jeg snakket med Jensen om det etter at retten hadde fått gjennomgangen av kommunikasjonskontrollen, altså avlyttingen og videoene, fra dagene rett før Cappelen ble arrestert. Det går bare halvannet døgn fra de har avlytting av Cappelen til de kan filme at han stapper bilen til sønnen full av penger. Da har de fått detaljert informasjon om hans modus. Dette står i sterk kontrast til de foregående 13 årene med mislykkede forsøk på å ta ham. Altså har Asker og Bærum-politiet hatt en informant fra Cappelens miljø.
– Den politiinformanten som da tyster på Cappelen er den såkalte «Kronprinsen», den eneste norsk-etniske som har fått status i det norsk-pakistanske miljøet som grovt sagt kalles B-gjengen. Dette kan du slå fast?
– Alt tyder på det, og det er gjengmiljøet som var dominert av Rasool-brødrene, de som Eirik Jensen fikk buret inne og som er hans verste fiende. «Kronprinsen» hadde kontor i tårnet på Fornebu sammen med Cappelen og ble betraktet som en mulig arvtager dersom Cappelen skulle trekke seg ut.
Det er få som unngår å bli beskrevet som dyr i denne boken.
— Torgrim Eggen
– Det ble ymtet om noen trusler som kunne ha ført til at Cappelen hadde fordel av å skryte på seg mer enn sant var om forholdet til Jensen.
– Ja, da fotoet av bilene til Jensen og Cappelen side om side ble kjent i det kriminelle miljøet, forsvarte Cappelen seg med at han ikke var tyster, men tvert imot hadde en politimann i lomma. Hvem? At det var Eirik Jensen må ha vært særdeles interessant for Rasoolene og deres drabanter, så de ønsker Cappelens hjelp til å få satt ham fast. Da Cappelen ikke leverer, ser de at den eneste muligheten er å få Cappelen satt fast, og altså informere politiet. Hvis Cappelen blir tatt, må han spillet kortet sitt slik at Jensen går med i dragsuget.
– Hm?
– Hm, ja, det er en spennende tanke og dette blir vel tatt opp igjen i ankesaken.
– Boken din bringer oss på noen punkter lenger inn i sakens irrganger, men først og fremst får vi et helt annet språk enn krimreporternes snusfornuftige.
– Takk, skal man skrive noe verdifullt om et tema, må man enten kunne alt, eller kunne ingenting. Det var ikke mulig for meg å kunne alt, derfor gikk jeg for den andre muligheten, å starte med blanke ark. Det betyr jo også at jeg omtrent starter der retten, dommerne, skal være. De skal jo ideelt sett ikke vite noe før rettsforhandlingene starter. For min egen del, og lesernes, har jeg måttet bremse tempoet og forklare begreper som tilståelsesrabbatt. Når får man det? Hva er hensikten fra samfunnets side med at vi har den bestemmelsen? Slike ting som krimreporterne snakker innforstått om.
– Tiden kan falle lang i retten og ditt sinn flyver vide omkring. Det gløttet du får av statsadvokat Kristine Schillings sko, gjør at du gir deg hen til masochistiske fantasier. Det kan bli huskestue av slikt, i vår nye fintfølende offentlighet.
– Hørte du henne?
– Ja, hennes prosedyre, og hun var god, hun fikk salen til å forstå at Jensen kunne bli dømt, tvil til tross.
– Hun er ikke en dame som spiller på myke verdier?
– Du kaller henne «Isdronningen», og fantaserer om å se henne i lakk og lær. Du ser skotøyet hennes og utbryter: «Klar til å sparke ræv.» Du kommer til å få noen spark i ræva selv for de skildringene.
– Det tror jeg virkelig ikke. Jeg sier jo også at hun var den mest velskodde, velkledde og velfriserte i retten.
– Jeg er ikke sikker på om slikt heller er god tone nå.
– Det driter jeg i. Skal man ikke gi komplimenter? Skal vi late som om det ikke er mennesker vi har for oss? Da ender vi med å snakke som Spesialenheten for politisaker. Eller som han som ble Jensens sjef, Einar Aas, som insisterer på at det er systemet som arbeider, når politifolk innfører 50 kilo hasj som ender i salg på gata i Oslo.
– Han er en bavian?
– Hvis du leser nøye, er det Eirik Jensen jeg kaller en bavian. Jeg sier det ville være hinsides enhver folkeskikk å kalle Einar Aaas en bavian, mens den eldre bavianen, Jensen, sitter noen meter bortenfor, til høyre. Ser du det for deg?
– Ja, jeg satt der også, men det slo meg ikke at da Aass, i full uniform, inntok vitneboksen, var han så «maskulin i sin velde at de fruktbare hunnene i flokken må ha ovulert som gale». Eller at statsadvokat Kleppes eksaminasjon bar preg av at hun var «svimeslått av alfahannens potens».
– Det er få som unngår å bli beskrevet som dyr i denne boken. Av og til må man heve blikket noe og forsøke å se hva slags arketyper som er i sving i det skuespillet som rettssaken er. Det er jo ikke minst gjennom rettsprosesser at samfunnet vårt viser seg, det er her det utøver makt.