Hardangersaltet, vårt eget Maldonsalt

---

Anmeldelse

Kjetil Loftsgarden

Disputerer 1. desember ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Marknadsplassar omkring Hardangervidda – ein arkeologisk og historisk analyse av innlandets økonomi og nettverk i vikingtid og mellomalder.»

---

– Hva er et skeid, tro?

– Vi har det i mange stedsnavn, og i fotballaget Skeid, og alle skeid stammer fra en møteplass, ofte på fjelloverganger, hvor man arrangerte hestekamp og hestekappløp.

– Hvordan foregikk hestekampen?

– En ring av menn sto rundt en hoppe i midten, så kom to hingster fra hver sin kant og sloss om hoppa. Da var det viktig å ha den sterkeste hingsten. Slike skeid ser vi spor av fra yngre jernalder og det viktige for min avhandling, som jo dreier seg om vareutveksling mellom innlandet og kystene, er at under disse sammenkomstene ble handel etter hvert en viktig del.

– Hvorfor har det vært et vanskelig prosjekt for en arkeolog, som du jo er?

– På de sesongmessige markedsplassene, der folk bare møttes for noen dager hvert år, er alt som er igjen, ting de mistet. De tok jo med seg alt som var av verdi, altså skinn, gevir, salt, korn. Men de større plassene, som Kaupanger i Sogn og Kinsarvik i Hardanger, utviklet seg til mer varige markedsplasser og der har arkeologer funnet hustufter, gjenstander og produksjonsavfall fra tidlig middelalder.

– Selv er du fra fjellbygda Rauland i Telemark, oppunder Hardangervidda. Forklarer det din interesse for dette, unnskyld, karrige, fagfeltet?

– Der er det kullgroper bak hver en stein, og kullbrenningen skjedde jo i forbindelse med jernfremstilling. Utgravinger har vist at det var tusenvis av jernfremstillingsplasser i bygdene rundt Hardangervidda. Jeg hadde lyst til å undersøke hva som skjedde med jernet, og se på handelen med det som ble produsert i innlandet, men brukt i kystområdene.

– Hva kjøpte fjellfolket tilbake?

– Det kunne være salt og korn, men også statusgjenstander som fine smykker og fine tekstiler de ikke selv kunne produsere. Vi ser at det ikke kun var nødvendighetsvarer folk kjøpte, noe man lett kan tro.

– Hardangersalt var visst våre forfedres Maldonsalt?

– Det ble i alle fall mye omtalt. Hardanger og Oslofjorden var viktige for saltutvinningen, der ble det brukt også å betale skatt med, landskyld, mens i innlandet hadde de ingen egen produksjon av salt. Så når du da går over til jordbruk, har du ikke tilstrekkelig med salt i kosten og må handle med kysten.

– Er det en lovmessighet?

– I Norge er det det, for her finnes ikke bergsalt. Man øste opp vannet i store kar og fyrte opp under, til vannet fordampet og bare saltet lå igjen. Grunnen til at ikke for eksempel Jæren var like viktig, var jo ikke mangel på hav, men dårligere tilgang til brensel.

– Den ene har salt og trenger jern, den andre har jern og trenger salt, men du skriver at handel – «kaup» – lenge ble sett ned på?

– Det ser vi av sagaene. Storhandel med utlandet var vel ansett, men småhandel bare for egen rikdoms del, ble sett ned på. «Kaup» kunne være en betent handling i et æresdominert samfunn hvor misforståelser lett kunne eskalere, men da det kom egne handelsplasser, ble det også etablert sosiale rammer hvor handelen kunne foregå adskilt fra samfunnet for øvrig, og dermed ble det sosialt enklere.

– Hva er det aller viktigste du har funnet ut?

– Jeg har vist hvor viktig vareutvekslingen var i forbindelse med jernproduksjonen rundt Hardangervidda i vikingtid og ut høymiddelalderen. Jeg anslår at det ble produsert omkring 190 tusen tonn jern i løpet av den perioden. Det overgår lokale, regionale og antagelig også nasjonale behov, og viser en stor overskuddsproduksjon i innlandet. Det var lite skattlegging i disse områdene, og stor andel selveie, vareutveksling var således den beste, og kanskje eneste, muligheten for en elite i byene å ha en stabil tilgang på jern, skinn, pels og gevirer til kamproduksjon.

– Reise over vidda fra Rauland til Hardanger, hvor lang tid tok den, med fullastet hest?

– Akkurat den distansen har jeg ikke noe tall for, men med kløvhest fra Sørfjorden i Hardanger og til Kongsberg, brukte de seks dager.