De usynlige heltene

---

Doktoren svarer

Kristina Solum disputerte 6. april ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Literary Translation as Collaboration: Textual and Contextual Approaches.

---

– Du har skrevet en avhandling om «den oversatte skjønnlitteraturens usynlige helter» står det på nettsidene til Universitetet i Oslo. Hvem er disse usynlige heltene?

– Jeg tenker først og fremst på manusvaskere og korrekturlesere, men i grunnen alle de som er med på å skape en oversettelse, og som vi ikke ser i det endelige verket. Det snakkes mye om at oversetteren er usynlig, men oversetteren har jo navnet sitt på kolofonsiden. De aktørene som er ansvarlig for kvalitetssikring, de blir sjelden nevnt.

– Et av kapitlene dreier seg om kommunikasjonen mellom oversetter og språkvasker. Språkvaskerens jobb er å komme med forbedringsforslag til oversettelsen. Er oversetterne lydhøre for disse?

– Ja, i det materialet jeg har sett på takker oversetterne ja til 89 prosent av språkvaskernes forslag. Hvis vaskearbeidet er godt, ligger det i kortene at oversetteren skal kunne gå med på veldig mye av det vaskeren foreslår. Hvis en oversetter ender opp med å takke ja til vesentlig mindre, vil oversetteren trolig sende vasken tilbake til forlaget, for da er det noe galt med vaskearbeidet.

– Men innimellom skjærer samarbeidet seg?

– Hvis man ser overfladisk på det, dreier det seg gjerne om at oversetteren ikke er fornøyd med vaskerens arbeid. At vaskeren har gjort unødvendige endringer, eller enda verre: har gjort endringer slik at det som var riktig blir feil. Da kan oversetterne bli ganske irriterte, og det kan ødelegge resten av prosessen fordi det undergraver tilliten oversetteren har til vaskeren.

– Og hvis man ser dypere på det?

– Arbeidsvilkårene til manusvaskerne er ikke optimale. De er en gruppe som ikke har noe utdannelsestilbud, de fleste er selvlærte, og de har ikke en sterk forening. Det betyr at språkvaskerne må lære gjennom prøving og feiling. Forlagene har problemer med å rekruttere manusvaskere. Mange forsvinner akkurat når de er i ferd med å bli gode nok, enten fordi de blir oversettere selv, eller fordi de finner seg bedre betalt jobb.

– Et annet kapittel dreier seg om møtet mellom oversettere og kritikere.

– Og der har Morgenbladet en sentral rolle.

– Ja, vi ble veldig glade for karakteristikken «a weekly newspaper committed to debate-provoking criticism». Hvorfor er oversettelseskritikk viktig?

– Dels fordi kritikeren har samme rolle som språkvaskeren, bare etter at boken er publisert. Kritikken er med på å sette standarden for hvordan en oversettelse skal være. Men det kan også ha bredere offentlig interesse. I et av tilfelle jeg har sett på, oppsto det en veldig fin og nyansert debatt om oversettelse der kvalitetskriterier for en god oversettelse ble diskutert. Oversettelseskritikk er også viktig når forlagets kvalitetssikringsmekanismer feiler, som en gatekeeper for hva som er godt nok til å komme ut på markedet.

– Av og til tenker jeg at oversetterne har en imageutfordring. Når de dukker opp i avisene, er det gjerne i saker om at de får for dårlig betalt, eller i saker om at arbeidet deres ikke anerkjennes, at anmeldere ikke kommenterer oversettelsen av en bok. Eller så er oversetterne ute og tar til motmæle når arbeidet deres faktisk blir anerkjent, det vil si kritisert.

– Det kan hende du har rett i det, men dette du peker på er samtidig helt nødvendig for at oversetterne skal bli styrket og sett. Noe oversettere kanskje kunne bli flinkere til, og som også handler om forlagene, er å være mer synlig i bøkene i form av for- eller etterord der de gjør rede for arbeidet sitt. Det burde vært mye vanligere.