---
Dette er saken
Morgenbladet og Harvest skrev 5. april om norsk forskning på det syntetiske stoffet ethoxyquin i laks.
Stoffet har over flere år vært kontroversielt, grunnet urovekkende dyreforsøk og manglende kjennskap til stoffets virkning på mennesker.
Saken omtalte dobbeltroller hos norske eksperter, ikke-journalførte møter i Nærings- og fiskeridepartementet, og historien om Nifes-forskeren Victoria Bohne som sluttet midt i et forsøk.
Det europeiske mattrygghetsorganet Efsa konkluderte i 2015 at man visste for lite om virkningen av ethoxyquin til at bruken kunne fortsette. Lakseprodusenter fikk dispensasjon i en overgangsfase.
Norsk oppdrettslaks får ethoxyquin via fiskemel i fôret, som fraktes i båter fra Sør-Amerika. Produsentene gjør nå et siste forsøk på å få stoffet godkjent av EU til videre bruk.
---
– Etter Morgenbladet og Harvests sak om ethoxyquin i laks har du nå stilt et spørsmål i Stortinget til eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen. Hva er hennes ansvar?
– Hun er minister for folkehelse og skal sørge for at dette ivaretas på alle felter. Og jeg reagerte på fiskeriminister Per Sandbergs uttalelse om ethoxyquin i Morgenbladet, der han bombastisk slo fast at bruken av dette stoffet er helt trygt. Jeg tror man som minister bør ha en ydmyk inngang til slike spørsmål, og lurer på om folkehelseministeren ser annerledes på det.
– I spørsmålet viser du til tette bånd mellom forskning og næring, ved blant annet å vise til at Nifes (nå del av Havforskningsinstituttet) eies av departementet og at Sjømat Norge har deltatt i forskningsprosjektene. Har du tillit til denne forskningen?
– Jeg stiller spørsmål ved den. Jeg velger å ha tillit til den, men det er grunn til å diskutere om den burde vært organisert annerledes. Jeg registrerer at dette blir løftet frem som en problemstilling, og ønsker å reise en debatt om strukturen og plasseringen av forskningen, for å se om den kan gjøres mer uavhengig. Jeg har ikke konkludert, men jeg er opptatt av forskningens uavhengighet, og i saker med så sterke kapitalkrefter kan det være sterke pressgrupper.
– Hvordan bør forskning på helseeffekter av sjømat eventuelt organiseres annerledes?
– I første omgang vil jeg utfordre folkehelseministeren og spørre om dette er noe hun vil utrede en annen organisering av, eller har ideer om. Hvis hun synes systemet fungerer helt greit, må vi vurdere å gå videre på egen hånd.
– Det næringsstyrte forskningsfondet FHF har brukt mange titalls millioner på studier på helseeffekter av sjømat. Kan vi ha tillit til denne forskningen?
– Det er et evig dilemma. Den samme problemstillingen kommer opp i forbindelse med opplysningskontorene. De vil selge sine produkter og dokumentere at de lager sunn mat. Samtidig må man kunne stole på forskningen, og prosjektene må være av høy kvalitet. Forskning må finansieres på en eller annen måte, og vi kan ikke forby næringene å finansiere slik forskning. Men myndighetene har i slike tilfeller ansvar for at det også finnes uavhengig forskning av høy kvalitet som kan ta tak også i negative sider.
– Fiskeriminister Per Sandberg uttalte om ethoxyquin at han «støtter seg til de norske tilsynsmyndighetene og kunnskapsinstitusjonene. Disse uttaler at det ikke er noen grunn til bekymring». Kommentar?
– Det er jo grunner til at EU vil ta dette stoffet ut av produksjonen. Selv om tilsynsmyndighetene sier det er trygt, er dette en mer kompleks sak, og jeg synes Sandberg tar for lett på det. Det virker som om han har bestemt seg på forhånd. Han har et ansvar i slike saker, og jeg er forbauset over at han er så bastant. Det blir en forenkling, han kunne ha vist at han gikk grundigere inn i det.
– Du skriver i spørsmålet ditt til ministeren at «det er alvorlig at det er så stort sprik i oppfatning» mellom ulike forskningsmiljøer om ethoxyquin. Hvorfor er det alvorlig?
– Forbrukeren sitter forvirret tilbake. Er dette trygt eller ikke? Vet vi nok? Er det ting som ikke kommer frem? Det minner om debatten om narasin i kylling. Der ble det også sagt at det var «storm i et vannglass» og var trygt å tilsette narasin i fôret, men det kom også informasjon om det motsatte. Til slutt fikk forbrukerne nok. Min kjepphest er at hvis man ikke vet nok, så får man heller finne et annet middel. Dette er føre-var-prinsippet i praksis.
Eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen hadde per torsdag ikke besvart Toppes spørsmål.