Aktuelt

Omdømmelogikkens jernbur

Er de bare lojale komiske-Ali-er på utkikk etter en rektorkarriere i Utdanningsetaten?

«P har ikke bok. B banner og roper. M snur PC-skjermen bort for å se på film. Nå krangler R og S høyt. De synger.»

Slik fortalte lektor Simon Malkenes på Dagsnytt 18 om forstyrrelser, rot og sosialrealistisk hverdag i en norsktime på Ulsrud videregående skole. Hans formål var å kritisere inntakssystemet, som ifølge Malkenes systematisk styrer elever med adferdsproblemer og svake forutsetninger inn i de samme klasserommene på Oslo øst.

Rektor David Dunlop skal ha tatt de første skrittene på veien mot en eventuell reaksjon mot Malkenes. Lektoren, som har vært en aktiv debattant og kritiker av skolen i flere år, uttaler seg ikke lenger til mediene, etter råd fra sin fagforening. Stillingen er i fare. Han er også langt fra den eneste som opplever ytringsrommet som trangt. I en undersøkelse fra 2011 sa 52 prosent av Norsk Lektorlags medlemmer i Oslo seg helt uenig i at de kunne uttale seg fritt til journalister om forhold på skolen.

Sentralt i saken står et leserinnlegg signert anonyme elever i klassen. Der oppsummerer de uforvarende omdømmelogikkens jernbur:

«Malkenes’ fokus på et inntakssystem som ikke fungerer, fører slik vi ser det til at inntakssystemets negative sider bare blir forsterket. Hva gjør det med søkertallene? Tror dere noen har lyst til å søke på skolen vår nå?»

Det har oppstått en debatt om hvem som egentlig holdt pennen da dette svaret ble til. Dunlop bedyrer at ledelsen ikke var involvert. Andre forteller en annen historie. Det er ikke vanskelig å tro på at elevene faktisk mener dette, selv om det er litt mindre troverdig at de formulerte det. Denne måten å se kritikk på er en menneskelig refleks. Kritikk mot vår «stamme», her skolen, er per definisjon et uønsket angrep. Konkurransen om de beste elevene er et nullsumspill som i praksis avgjøres av omdømme. I neste omgang avgjør utfallet skolens «kvalitet». Dermed blir den interne kritikeren en femtekolonnist.

Den som har lest sin historie, vil kjenne igjen elevenes logikk fra repressive regimer. Den som tyster om nød og ugjerninger, har selv begått en ugjerning fordi fortellingen skader moralen, skaper uro og svekker fellesskapet, «oss»-et i «oss mot dem». Derfor er alle kritikkverdige forhold hemmeligheter. Kun de aller fremste eksemplene på sivilisasjon klarer å komme seg ut av jernburet.

Osloskolen er selvsagt ikke noe DDR. Det finnes nok også mye bra der. Men med den omdømmefokuserte kulturen blir motforestillinger mot Malkenes også betvilt. Er de bare lojale komiske-Ali-er, på utkikk etter en rektorkarriere i Utdanningsetaten?

Offentlige etater er blitt verstingene på ytringsfrihet. Kanskje skyldes det at deres folkevalgte sjefer vil pynte seg med glansbilder i neste valg. Men dersom Dunlop og Astrid Søgnen, etatens mektige direktør, virkelig ville skolens beste, hadde de omfavnet debatten, avfeiet kritikken mot Malkenes, og argumentert mot ham, på like fot, for sitt karakterbaserte inntak. Vi får anta at de har argumenter, ikke bare makt.

Norge valgte side i 1814. Vi fulgte en radikal og frem til da ofte latterliggjort idé om at kaotisk uenighet og kamp på meningsmarkedet kunne gjøre samfunnet bedre. Ytringsfrihet skal få frem problemene, mens folkevalgt styring skal belønne den som gjør noe med dem.

Et alternativ er å ta tidsånden inn over oss og skrive om § 100: «Ytringsfrihet kan finne sted, all den tid den styrker omdømmet».

SI

Mer fra Aktuelt