Én voksen per tre barn under tre år. Én voksen per seks barn mellom tre og seks år: Regjeringspartiene og KrF er enige om ny barnehagelov, som blant annet innebærer denne bemanningsnormen for barnehagene. Det er et lovforslag nesten ingen vil være fornøyde med.
Barnehageeierne – kommunene og private barnehageselskaper – mener normen er for dyr. De frykter at den vil føre til at barnehager må legge ned eller kutte i åpningstiden. Utdanningsforbundet, Redd Barna og Barneombudet, på sin side, mener det ikke er nok: Bemanningsnormen vil bare gjelde i barnehagens kjernetid, ikke hele dagen. Aftenposten, derimot, mener den begrenser kommunenes handlefrihet i for stor grad.
Full barnehagedekning er uten tvil et gode. I dagens Norge er det stor oppslutning rundt universelle velferdsløsninger. Skal det være det i fremtiden, må disse løsningene holde en kvalitet som gjør at folk vil bruke dem, og ikke tvinges ut på det private markedet fordi den offentlige finansierte barnehagen, skolen eller sykehuset holder for lav kvalitet. Og nettopp kvaliteten i norske barnehager er for lav. Det viser både den siste forskningen på feltet, fra prosjektet «Blikk for barn» fra Oslomet, og barnehageansattes aksjon «Barnehageopprøret 2018». Under emneknaggen #uforsvarlig deler barnehageansatte rystende historier fra hverdagen i barnehagen. De er gjennomgående for få folk på jobb.
Aftenposten mener bemanningsnormen fører til at enormt mye penger settes av til «et krav som handler om kvantitet og ikke kvalitet», og viser til nevnte «Blikk for barn». Det er helt riktig at denne forskningen viser at flere andre faktorer må på plass om kvaliteten skal heves betraktelig, som flere pedagoger og bedre hygiene. Men det er også nettopp denne forskningen som viser at økt bemanning faktisk må til hvis man skal få økt kvalitet. En bemanningsnorm er ikke bare kvantitet, det er bedre kvalitet.
Barnehageopprøret 2018 er det siste i en lang rekke, dessverre. Leger og sykepleiere i Helsetjenesteaksjonen, professorer og forskere mot Kvalitetsreformen, lærere som Simon Malkenes i Osloskolen. Den norske modellen bygger ikke bare på universelle løsninger. Det er også en statsform bygget på ekspertise og kompetanse, på fagfolks integritet, på politiske prosesser hvor nettopp fagfolkene deltar som premissleverandører. De senere årene er politikken i økende grad dominert av en selvgående styringsideologi som kan avfeie fagfolks innvendinger som endringsmotstand eller interessekamp, det være seg leger, politi eller lærere. Men en velfungerende velferdsstat er avhengig av mer enn handlekraftige lokalpolitikere. Den trenger politikere som er i stand til å lytte til ubestikkelige fagfolk før de tar avgjørelser.
ABJ