«Det må kunne gå an å ri to hester samtidig her, og det synes jeg må være en god politisk tilnærming.» Selveste Bastian, politimesteren i Oslo, under sitt alias Hans Sverre Sjøvold, var invitert til å fortelle om politiets syn på cannabis i Politisk kvarter 27. juni. Til forsvar for hans, vel, sprikende metafor, rir politiet til stadighet mange hester samtidig. De sprer mye møkk i gatene. (Drøft: Var den forrige setningen en metafor?)
Men la oss ikke bake retter av smed; tilbake til poenget: Politiet vil bekjempe kriminalitet, men det er ikke så enkelt å si om kriminaliteten går opp eller ned dersom hasj blir regulert. Hvis vi forbød sprit, for eksempel, kan det være at folk bare sluttet å drikke og ble mer lovlydige. På den andre siden kunne det hende at vi åpnet ulovlige drikkebuler og finansierte en gigantisk mafiaøkonomi med parallelle justissamfunn. Hvordan skulle vi egentlig finne ut av et slikt uhyre komplisert spørsmål?
Nei, da er det bedre å lede hesten sin over bekken etter talepunkter. Politimesterens egentlige poeng, bortsett fra det rideteknisk baserte rådet til politikerne, var at det trengtes et moralsk oppgjør med debatten om legalisering. Slik ungdommene holder på nå for tiden, med å flanere med ytringene sine fritt og uhemmet, tror politimesteren at mange ungdommer tror det er lovlig med cannabis allerede!
Nei, da er det bedre å lede hesten sin over bekken etter talepunkter.
Her skyter politimesteren blink med kanon. Vi kan ikke uten videre drive og diskutere endringer av lovene, i fullt alvor, og forvente at det skal gå bra. Som vi alle vet kan vi ikke drive og knuse egg uten at det blir omelett. For eksempel tror mange ungdommer at det er lovlig med generell politibevæpning, inngripende overvåkning av datatrafikk og ransaking med narkohund uten skjellig grunn til mistanke, etter at sterke, undergravende krefter i vårt samfunn har tatt til orde for å gi politiet disse myndighetene.
For slik er maktfordelingen, nedarvet fra Montesquieu: Den utøvende makten bestiller lovene. Stortinget lager dem. Så dømmer noen folk andre folk. Vi andre holder for fanden kjeft. Det må da gå an å vende kappen begge veier.