---
Hele Norge snakker
Prosjekt for å motvirke polarisering og starte en samtale om politikk, ansikt til ansikt.
Organiseres av Morgenbladet, Dagens Næringsliv og NRK, kjøres i gang på medienes nettsider til høsten.
Importert fra Tyskland, der avisen Die Zeit arrangerte Tyskland snakker før forrige valg.
---
– Det er noe med det å møtes ansikt til ansikt. Da er det vanskeligere å demonisere den du møter, sier Kjetil Rolness.
Onsdag ettermiddag var Dagens Næringsliv-teltet ved Trefoldighetskirken i Arendal stappfullt. Anledningen var lanseringsdebatten til «Hele Norge snakker». I panelet, som ble ledet av Fredrik Solvang, satt Anine Kierulf, Kjetil Alstadheim, Morgenbladets ansvarlige redaktør Anna B. Jenssen og Kjetil Rolness. Sistnevnte trakk paralleller mellom politikken og idretten.
– Jeg tror det stemmer at samfunnet er mer polarisert enn før. Offentlig debatt kan fort oppleves som en lagsport: Hva du sier er ikke så viktig som hvem du er, og du har din egen heiagjeng som hører på det du sier. Når jeg er i midten av en debatt, får jeg kjeft fra begge sider. Å bryte dette mønsteret er vanskelig, og det er vanskelig å være i et slags sentrum, sa Rolness fra scenen.
Det er nettopp derfor Morgenbladet, DN og NRK snart ruller ut pilotprosjektet Hele Norge snakker. På nettsidene til alle disse mediene kommer det til høsten et skjema med fem spørsmål av polariserende art. Alle som vil kan melde seg på. Du svarer på spørsmålene, så finner en database en annen deltager i nabolaget som er uenig med deg om det meste. Da kan du velge om du vil møte vedkommende for en prat. Morgenbladet-redaktør Anna B. Jenssen kaller det er et anti-polariseringstiltak.
– Deler av den offentlige debatten er ekstrem, opphetet og usunn. Vi i de etablerte mediene har et ansvar for å møte dette på en eller annen måte. Da må vi prøve nye ting, og ikke insistere på at den gamle metoden skal fungere i all evighet.
Se til Tyskland. «Hele Norge snakker» er et importert prosjekt fra den tyske avisen Die Zeit. I «Deutschland spricht», som det heter i Tyskland, endte det med at 12 000 lesere svarte på de fem spørsmålene, 1 200 fant en match og 600 møter ble arrangert. Siden bestemte Google seg for å sponse prosjektet i utlandet. I år er hele elleve tyske mediehus med på laget, samt mediehus i en rekke andre land.
– Erfaringen fra fjorårets pilot i Die Zeit var at de fleste mente det var meningsfylt å møte noen de var uenig med. Det er også helt nødvendig at flere medier går sammen om dette, for vi henvender oss til ulike typer folk, sier Jenssen.
At Kjetil Alstadheim i paneldebatten omtalte «Hele Norge snakker» som en form for «intellektuell Tinder», er kanskje ikke så altfor lite treffende, skal man tro Morgenbladet-redaktøren.
– Det er viktig at folk snakker sammen direkte, og ikke via et sosialt eller tradisjonelt medium. Da vi fikk høre om prosjektet til Die Zeit, synes vi umiddelbart det var veldig bra, sier Jenssen.
– Er det ikke et slags paradoks at de etablerte mediene skal kjempe mot sin egen dynamikk?
– På en måte er det jo det, men det er ikke vi som skaper den polariserte debatten vi ser i dag. Den oppstår delvis på grunn av dynamikken i sosiale medier, men også på grunn av noen politiske realiteter i dagens samfunn, sier Morgenbladet-redaktøren.
I et USA styrt av Donald Trump og med politisk ytterliggående grupperinger på vei opp og frem i Europa, er det på sin plass med et mottrekk mot den utviklingen vi ser i samfunnsdebatten.
– Uten tillit forvitrer hele folkestyret. Det du ser i landene med en veldig polarisert debatt, er at de ønsker seg en sterk autokrat som skal «ordne opp». Det fine med å vokse opp i Skandinavia er den dype tilliten til at staten jobber på folkets vegne, at vi har lite korrupsjon og tillit til hverandre som mennesker. Men det er avhengig av at vi forholder oss til samme type samtale og at vi verner om uenighetsfellesskapet.
Å «vinne» debatten. Anine Kierulf er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter med ytringsfrihet som sitt spesialområde. Hun tror mange har en sterk gruppetilhørighet som blir spesielt trigget av noen ytringer og personer på «den andre siden». Slik kan rullegardinen gå ned, og i stedet for å forholde seg ordentlig til sine meningsmotstandere, blir man opptatt av å nedkjempe meningsmotstanderen sin for å «vinne» debatten.
– Et sentralt poeng med ytringsfriheten er å vinne argumentasjoner og få sitt eget syn gjennom. Det finnes noen normer for hvordan man gjør det på en saklig måte, men det er i utgangspunktet mer effektivt å vinne ved hjelp av ufine midler. Da blir noe av poenget om at man anerkjenner at motparten kan ha noen poenger borte.
– Tror du Hele Norge snakker kan være et fungerende tiltak i så henseende?
– Det er ingen tvil om at man sier helt andre ting på nett til noen man ikke ser, enn om man møter noen ansikt til ansikt. Å se den du prater med har en veldig modererende effekt, spesielt om du får høre noen av grunnene til at andre mener det de gjør. Det forutsetter at man lytter og ikke avskriver meningsmotstanderen sin med én gang. Når man avtaler å møtes har man også lagt et viktig premiss for et felles ønske om dialog, som sjeldent er til stede i en del av kommentarfeltene på nett.