Aktuelt

Mannfolkets røst

Det spanske partiet Vox kan se ut som et splitter nytt bidrag til det nasjonalpopulistiske oppsvinget i Europa. I virkeligheten viderefører de en ideologi med sterke røtter i Spania.

«Mange fiender, mye ære», skrev Italias innenriksminister Matteo Salvini på twitter for noen måneder siden. Ettersom det var et sitat av Benito Mussolini, vakte det en del oppsikt og forargelse, som for Salvinis del bare understreket at fascist-diktatoren hadde rett i sin maksime: Å ha fiender er bra. Det viser at du er rak i ryggen og sterk i troen.

Da det nokså ferske spanske ytre høyre-partiet Vox overrasket mange med å vinne mer enn 10 prosent av stemmene i et regionalvalget i Andalusia rett før jul, erkjente Salvini at han foreløpig kjente lite til hva partiet sto for, men at han umiddelbart hadde sympati med dem på bakgrunn av hva italienske medier hadde skrevet om Vox: «De blir kalt ekstremister, fascister, Franco-nostalgikere, slemme og farlige. Det er akkurat slik jeg blir omtalt av den italienske pressen», fortalte en smilende Salvini på en pressekonferanse i Roma.

Orker og feminister. 

Vox har utvilsomt mange fiender i tillegg til italienske avisredaktører, og de har erklært krig mot dem alle på storslagent vis. I en mye omtalt valgkampvideo før valget i Andalucia, var det riktignok litt vanskelig å skjønne akkurat hvem de kjempet mot, der mannlige representanter for partiet red alvorlig over en slette, til musikk fra en slagscene i Ringenes Herre-filmene. Kunne det være orker som truet den stolte spanske nasjonen? Partiprogrammet gjorde det hele mer konkret. Skurkene i partimytologien er feminister, sosialister, katalanske separatister, muslimer og EU-byråkrater, blant annet. «Vårt fedreland har lidd under for mange fornærmelser og ydmykelser», sa partigrunnlegger Santiago Abascal i en tale i Madrid før lokalvalgtriumfen. «Men venstresiden vil aldri lykkes med å få oss til å føle skam over det som kun fortjener stolthet».

Skurkene i partimytologien er feminister, sosialister, katalanske separatister, muslimer og EU-byråkrater, blant annet.

Unntaket. 

Mens høyrepopulister, «patrioter» og illiberale nasjonalister har preget valgkamper i de fleste europeiske land de siste årene, har Spania sett ut som et unntak. Da den nå 42 år gamle Sebastian Abascal grunnla Vox før EU-parlamentsvalget i 2014, gjorde partiet det så dårlig at unntaket syntes å bli bekreftet: Det var ikke mulig for den «nye» politiske strømningen å få fotfeste i Spania. Minnet om den høyreautoritære diktatoren Franco, som satt med makten til han døde i 1975, gjorde det vanskelig å etablere et parti ytterst til høyre på den tradisjonelle skalaen. Det betydde ikke at det ikke fantes politikere som på mange vis representerte arven etter Franco. Den reaksjonære, katolske nasjonalismen levde godt på innsiden av det store konservative Partido Popolar (PP), som hadde som mål å inkorporere alle krefter fra sentrum til høyre. Det var her Sebastian Abascal selv ble politisk aktiv som 18-åring.

Det er også PP, sammen med det mer sentrumsorienterte Ciudadnos, som sørger for at Vox nå sitter i en avgjørende støtteposisjon på utsiden av lokalregjeringen i Andalucia. Går det som meningsmålingene antyder, kan det bli resultatet på landsbasis også. Etter at sosialistpartiets leder Pedro Sanchez måtte erkjenne at han ikke lenger hadde noe styringsgrunnlag i februar, ble det skrevet ut nyvalg. 28. april kan Vox for første gang ende opp i regjering, takket være en ny politisk virkelighet der de to store tradisjonelle partiene lider under oppsplittelse og avskalling.

Maskuline idealer.

Hva slags Spania vil Vox ha? Santiago Abascal er opptatt av det han kaller «det levende Spania», som han ser som en kontrast til alle dem uten en ekte kjærlighet til fedrelandet. Det kan være de som ikke gjør nok for å forsvare tradisjonelle spanske verdier - Abascal har likt å la seg avbilde med pistol, og hyller stadig landets politi og de militære styrkene. Lov, orden og autoritet er nøkkelord. Det skal også være et land der menn er menn. Vox legger seg tett opp til maskulinitetsidealer og familieverdier slik de blir utlagt av illiberale nasjonalister øst i Europa. Partiet går til valg med løfter om å fjerne en lov mot kjønnsbasert vold, de vil at det offentlige helsevesenet skal slutte å betale for aborter, og stanse overføringer til organisasjoner Vox mener representerer «radikale feminister».

Sebastian Abascal er opptatt av det han kaller «det levende Spania», som han ser som en kontrast til alle dem uten en ekte kjærlighet til fedrelandet.

En annen trussel mot «det levende Spania» er katalanske separatister, naturligvis. Angrepene på dem som vil splitte opp Spania er blant de sterkeste kortene Vox har. Partiet legger seg på en sterk, sentralistisk linje der alt skal styres fra Madrid, slik det var under Franco. Minnet om den gamle diktatoren er også en sak for partiet, som aktivt har motarbeidet «historieminneloven», som fordømmer Francos regime.

Hvis man utelukkende ser høyrepopulismen som reaksjon på det som gjerne kalles «elitenes svik», enten i form av en «blind globaliseringsiver» eller «naiv innvandringsentusiasme», gir det mening å se Vox som noe helt nytt. Retorikken mot muslimsk innvandring er nokså ny i Spania, og når Vox klipper og limer fra suksessrike politiske ledere som Marine Le Pen og Donald Trump, gir det mening å se Vox som en slags blåkopi. Legger man i stedet mer vekt på det ideologiske aspektet ved denne politiske strømningen, blir det klart at det meste av det Vox representerer ikke er så nytt i Spania – det har bare fått et nytt uttrykk.

Kampen om Europa. 

Abascal var en forholdsvis anonym deltager på det store møtet i den tyske byen Koblenz i januar 2017, der folk som Marine Le Pen, Matteo Salvini og Geert Wilders erklærte at «en ny verden var i emning», i kjølvannet av brexit-avstemningen og Donald Trumps seier. Nå er Abascal en omsvermet fyr på den europeiske arenaen. Etter det spanske valget i april, følger den store europeiske testen – EU-parlamentsvalget i mai. Her er forskjellige partigrupper på innbitt jakt etter nye medlemmer, for å øke innflytelsen i parlamentet. Blir det Le Pen og Salvinis gruppe som får ønske de spanske nasjonalpopulistene velkommen? Blir det i stedet gruppen der den polske Lov og rett-statsministeren Jaroslaw Kaczynski sitter, som får Vox på sin side?

Vox passer ikke nødvendigvis sømløst inn i noen av gruppene – hverken den ultraliberale økonomiske politikken eller antifeminist-kampanjene passer særlig godt med Marine Le Pen, mens det katalanske spørsmålet er vanskelig å forholde seg til for mange av de europeiske høyrepopulistene. Sebastian Abascal kan tillate seg å vente og se hvem som gir partiet hans det beste pakketilbudet. Det er ikke så lett å spå hvor de ender, men resultatet kan vi være nokså sikre på: Uansett vil store politiske forskjeller glattes over, slik at partiene utad kan hevde de alle er en del av den samme, uovervinnelige bølgen.

Mer fra Aktuelt