En halv liter melk, to små kavringer eller to knekkebrød med margarin og mysost, kneippbrød med margarin og mysost, et halvt eple eller en halv appelsin – eller hundre gram gulrot eller kålrot og en teskje tran daglig i månedene med bokstaven r.
Slik kunne «Oslofrokosten» se ut, skolemåltidet som ble innført ved alle skoler i byen på midten av 1930-tallet. Menyen var vitenskapelig komponert for å fremme helse, vekst og sosial utjevning og ble siden videreført som medbragt skolemat. Med denne sammensetningen av mat skulle nordmenn bli sunne og naturlige, ifølge matpionerer som professor i hygiene Carl Schiøtz og kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken. Det begynte med Oslofrokosten, og siden har debatten om den norske matpakken blusset opp med jevne mellomrom.
– Matpakken synliggjør hvor du kommer fra, både økonomisk og etnisk, sier forsker Silje Elisabeth Skuland ved Sifo på Oslomet, via universitetets hjemmeside. Hun har skrevet et kapittel i en ny bok om inkluderende forbruk, om det hun kaller «matpakkefattigdom». Noen har ikke med seg mat hver dag fordi familien ikke har kjøpt inn brød og pålegg hjemme. Andre skammer seg over hva de har med i matboksen, fordi klassekameratene har mer forseggjorte matpakker med middagsretter og salater. Å sitte der med matpakken som ikke passer inn, eller som er annerledes, det er å oppleve matpakkefattigdom, forklarer hun.
Nå trenger vi strengt tatt ikke forskning for å fastslå at mat røper sosial tilhørighet. Og vi kan tenke oss opplevelser som er enda mer stigmatiserende enn annerledes innhold i matboksen. Selvsagt sier matvanene våre noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra, og skam kan distribueres både oppover og nedover i smakshierarkiet, til høyre og venstre, i øst og i vest. Dette er gammelt nytt. Studien, som ble fanget opp og presentert som en nyhet på familieklubben.no («Barn føler matpakkeskam»), kan likevel være en anledning til å problematisere den norske tradisjonen med medbragte brødskiver og ost som en slags sosialdemokratisk gullstandard. Og det uten at vi dermed avviser tankegangen som lå bak Oslofrokosten. Det er helt rimelig at fellesskapet tar ansvar, ikke bare for skolemåltidene, men også for matkulturen barna våre sosialiseres inn i.
En ting som ofte blir borte i alle de små og store debattene om gratis frukt og varme måltider, er at også de minste barna i praksis oppholder seg på skolen hele dagen, gjennom skolefritidsordningen. En enkelt matpakke er ikke nok fra klokken åtte til fire-fem. Å dele et måltid handler ikke bare om å spise, det er også en sosial anledning, et samlingspunkt. Denne muligheten for fellesskapsbyggende samvær er dårlig ivaretatt i dagens norske skoler, der ansvaret for maten overlates til den enkelte, og hvor tv-en mange steder er et obligatorisk følge med brødskivene. Det er ingen grunn til å skamme seg over næringsrik, sunn og variert mat, enten den kommer som blingser, middagsrester eller salat. Men det er heller ingen grunn til å overlate akkurat dette til familiene og barna hver for seg.
Matvaner handler ikke bare om økonomi, men også om kunnskap. Gratis mat til alle i skoletiden er vi selvsagt for. Det er en investering i livskvalitet som vil lønne seg uansett. Men det er ikke nok å ta ansvar for selve måltidet. Matkultur bør også være en del av pensum som et obligatorisk praktisk og teoretisk fag. Det ville være et utjevnende og inkluderende grep, i Oslofrokostens ånd. Lite er bedre egnet enn nettopp mat som inngangsport for samtale om kulturforskjeller – og likheter. Men i morgen er det bare is og pølser på menyen. Hurra for 17. mai!
MKS