Patrioter i motvind

Det var nok ikke helt slik de hadde sett det for seg. Forrige lørdag var den store samlingsdagen, valgkampinnspurten, markeringen av uker med intens reisevirksomhet på kryss og tvers av Europa for å samle nasjonalister, «patrioter» og innvandringsmotstandere fra alle land. Det skulle bli «et historisk øyeblikk» på plassen foran katedralen i Milano, der nøkkelpolitikere fra elleve EU-land hadde troppet opp. Marine Le Pen gjorde sitt beste for å leve opp til den visjonen da hun talte til 20–30 000 tilhørere som hadde møtt opp med paraply i det sure, norditalienske vårregnet. «I dag danner vi grunnlaget for en revolusjon som markerer våre folks oppvåkning!», ropte lederen av partiet som i dag heter Nasjonal Samling. Man kunne kritisert henne for å være repetitiv – det var omtrent det samme hun sa en vinterdag i Koblenz for to og et halvt år siden, den gangen hun sto i spissen for en samling av Europas høyrepopulister som for første gang hadde Alternativ for Tyskland med på laget. Mest bekymringsverdig for tilhengerne var likevel at hun virket mer defensiv nå. Det er problemer innad i ytre høyre, samtidig som Le Pen sliter med å finne sin plass i en litt skjelven internasjonal populistkoalisjon.

Leve kongen. For å ta det siste først: Marine Le Pen er åpenbart blitt nødt til å overlate kronen til Matteo Salvini. Det er ikke tilfeldig at sist lørdags storsamling fant sted nord i Italia i stedet for i Paris. Marine Le Pen måtte finne seg i å holde talen sin foran store bannere med slagordet «Italia først!». Og mens Salvini for et par år siden ivrig kalte seg «lepenist», var det Salvini alle ville ligne på nå: «Vet dere hvem som er den mest berømte politikeren i Slovakia? Salvini, for han beskytter Europa», fortalte Boris Kollár fra det slovakiske nasjonalistpartiet Sme Rodina henrykt.

Jokeren Orbán. Le Pen har flere ganger insistert på at hun ikke deltar i noen popularitetskonkurranse med sin italienske samarbeidspartner. «Min venn Matteo», som hun kaller ham, har tross alt en fordel hun ikke kan skilte med: Han sitter i regjering. Han har makt. Den forskjellen er Le Pen stadig blitt minnet på om dagen, fordi den er et avgjørende hinder i veien for en virkelig kraftfull nasjonalpopulistisk storkoalisjon. Hvis helgens europaparlamentsvalg virkelig skal bli den revolusjonen Le Pen har snakket så mye om, trengs store alliansepartnere.

Ungarns statsminister Viktor Orbán er en viktig joker i dette spillet, og etter at han ble midlertidig suspendert av den store konservative partigruppen i Europa, har nasjonalpopulistene ivrig forsøkt å få ham over på deres side. Når han er lunken, er det ikke så mye på grunn av ideologiske forskjeller. Det er, tross alt, store forskjeller mellom alle partiene i den nasjonalistiske internasjonalen, ikke minst når det gjelder økonomisk politikk. Orbán deler det viktigste fellestrekket: Han vil ha flere grensemurer og færre muslimer i Europa. I et intervju med magasinet The Atlantic for noen dager siden, gjorde Orbán det klart hvorfor han likevel ikke er begeistret for tanken på Marine Le Pen som samarbeidspartner: Hun sitter ikke med makten. «Når politiske ledere ikke er i posisjon, kan de si og gjøre alt mulig. De kan miste bakkekontakt. Jeg vil ikke bli blandet inn i noen av det der», forklarte Orbán.

Viktor Orbán stiller seg derimot gjerne i rekken av Salvini-fans, og mente det er ham man må følge med på når stemmene telles opp søndag. Spørsmålet er om den entusiasmen er nok for Orbán, eller om han foretrekker å forsøke å holde fast ved kontakten med de etablerte høyrepartiene i Europa.

Italiensk stillstand. For å gjøre situasjonen enda mer trøblete for Europas nasjonalpopulister, er imidlertid heller ikke Matteo Salvinis stilling ukomplisert. Mens hans utenlandske samarbeidspartnere hyller ham som en slags europamester i patriotisk nasjonalisme, sliter han på meningsmålingene for første gang siden valget i Italia for et år siden.

Etter å ha fullstendig dominert koalisjonsregjeringen med Femstjernersbevegelsen, har Salvini begynt å merke motgang. Regjeringen er på randen av sammenbrudd, etter ukevis med krangling. Salvini får i liten grad gjennomført sin politikk, ettersom femstjernerne har innsett at de ikke er tjent med å være støttespillere uten å få noe særlig igjen for det selv, og ser ut til å foretrekke trenering fremfor fleksibelt samarbeid. Selv Salvinis beste triks – å møte sitt folk på plasser og torv rundt om i landet, livestrømmet på Facebook, ser ut til å ha mistet noe av futten. Han er ikke lenger like suveren i sosiale medier, samtidig som en slags folkelig motstandsbevegelse stadig henger opp latterliggjørende bannere på verandaer over alt der han skal opptre.

Mens hans utenlandske samarbeidspartnere hyller ham som en slags europamester i patriotisk nasjonalisme, sliter han på meningsmålingene.

I en sofa på Ibiza. Den siste dårlige nyheten for Nasjonenes og fedrelandenes Europa er likevel den verste. Som bilde av en politikers fall er det vanskelig å slå: En beruset Heinz-Christian Strache, politisk og ideologisk leder for Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, kledd i slapp, utringet T-skjorte og jeans, tilbakelent i en sofa på Ibiza, med en sigarett i den ene hånden og en lettkledd blond kvinne ved siden av seg. Det er bildet av en mann som akkurat har lovet store offentlige oppdrag til det han tror er niesen til en russisk oligark, i bytte mot illegal finansiering av sitt eget parti. Det er bildet av en mann som vil at russerne skal kjøpe opp en viktig avis i Østerrike for å drive propaganda for Frihetspartiet. Det blir ikke vanskelig, har han fortalt: Et par journalister må kanskje byttes ut, men resten venner seg raskt til den nye virkeligheten. Journalister er horer. Viktor Orbán har vist hvordan det skal gjøres.

I forsvarstalen sin etter at han hadde gått av, forsøkte Strache å gi fylla skylden – sammen med testosteronnivået. Han ville imponere en pen dame. Noen tilhengere kjøper kanskje den historien. Andre vil legge vekt på at den fuktige kvelden var en felle. Nok en sammensvergelse fra eliten, som nekter å gi fra seg makten til folkets egentlige representanter. «Merkelig at en gammel video som dette offentliggjøres rett før et viktig valg», som Marine Le Pen sa det.

Europeiske konsekvenser. Ibizagate er uansett en ekstremt ubehagelig sak for hele den paneuropeiske gruppen som samlet seg i Milano sist helg. Dels fordi Strache ikke er noen hvem som helst – han har vært en helt avgjørende del av nasjonalpopulistenes internasjonale samarbeid. Da Marine Le Pen laget valgkampblogg før det forrige presidentvalget, var bildene av Le Pen og Strache i «patriotisk dans» på et ball i Wien blant bildene hun selv hadde plukket ut. Det finnes mange slike Le Pens motstandere kan hente frem de siste timene før valget. De gjør det vanskelig for henne å kutte båndene til østerrikeren.

Mistankene om russisk innblanding blir i tillegg flere og mer alvorlige etter Strache-videoen. Det er ubehagelig for patrioter å bli mistenkt for noe som minner om forræderi. Straches fall er dessuten viktig på et annet plan. Den østerrikske regjeringskonstellasjonen, med et «tradisjonelt» høyreparti i koalisjon med ytre høyre-populistene, er blitt sett på som en mal for andre land, kanskje også som en mulig oppskrift for et samarbeid mellom partigrupper i det kommende Europaparlamentet.

Med Heinz-Christian Straches friske løfter og sofaanalyser av hva slags fremtid han vil ha for Østerrike, synes mange mistanker å bli bekreftet: Frihetspartiet FPÖ kan vanskelig selges inn som representant for god, folkelig «sunn fornuft», slik Matteo Salvini har hevdet han og hans europeiske allierte gjør. Skal vi ta Strache på ordet, er det snarere et parti som drømmer om en illiberal, korrupt og autoritær fremtid, der demokratiets kontrollinstanser blir satt ut av spill. Det kan sverte av på alle som inntil i går fremhevet Strache og hans parti som strålende samarbeidspartnere.