Denne uken ble det kjent at Norge i fjor slapp ut 0,4 prosent mer klimagasser enn i 2016. Statsminister Erna Solbergs svar på alle dårlige nyheter er grønn vekst. Grønn vekst er også overskriften på opposisjonens felles strategi for omlegging av næringspolitikken; tirsdag la Ap, Sp, SV og MDG frem rapporten «Grønn vekst for framtida» (Agenda). Slik skal vi takle krisen; fortsatt økonomisk vekst, men med store grønne investeringer.
Tanken om vekst smører det grønne skiftet, med utslippsfrie biler, vindkraft, karbonfangst og el-fly. Det er visjonært, attraktivt og ikke minst behagelig, ettersom vi, i et slikt scenario, slipper å kutte forbruket.
Det er mindre enn en måned siden FNs naturpanel slapp sin rapport (IPBES-rapporten). Den gir slike fagre løfter om vekst en temmelig hul klang. For selv om vekst teoretisk sett lar seg kombinere med klimakrisen er den ikke forenelig med resten av naturkrisene. Arealtapet, artsutryddelsen, forurensingen, den omfattende økosorgen vi står i. Det er nok fordi FNs rapport var så radikal at vi ikke har tatt den til oss: Den konkluderte med at vi må bryte vekstparadigmet.
Fluefisker og redaktør av avisen Oppstrøms, Jostein Henriksen, krevde erkjennelsen inn i norsk miljødebatt, da han fastslo i Morgenbladet nylig: «Grønn vekst er umulig». Mange forsvarere for grønn vekst har siden rykket ut, og noen av disse begrunner vekst-tanken godt. Klimapsykolog og MDG-politiker Per Espen Stoknes for eksempel, har understreket i Harvest hvordan grønn nedvekst (green degrowth) innebærer sosiale farer: arbeidsløshet, økende sosial ulikhet, uhåndterlige krakk og kriser. Det grønne skiftet rammer allerede urettferdig og usosialt, og det vil straffe seg å møte bevegelser som de gule vestene og det norske bompengeopprøret med arroganse. Agenda-rapporten til Ap, Sp, SV og MDG gjør også en god jobb i å utforme strategi for grønn omfordelingspolitikk. Rapporten sier blant annet at «Skatte- og avgiftspolitikk skal bidra til klimakutt, men samtidig være progressiv og kompensere for ulempene av store avstander, slik at den er sosialt- og geografisk utjevnende.» Dette er det svung over: Vi kjenner igjen ambisjonene fra historisk vellykkede snuoperasjoner – en green new deal. Men likevel: Er vekst-retorikk en klok måte å møte dagens økende ulikhet på? For folk flest er «vekst» i dag dypt knyttet til materielt konsum. Det er helt åpenbart slik vekst er umulig fremover. Og selv om man skulle klare å gi «vekst» et mer sosialt og grønt innhold, vil også mye grønn vekst – for eksempel i landbruk, vannkraftverk eller vindturbiner – kreve mer arealbruk. Vekst-tilhengerne må altså inkludere naturtap og artsutryddelse i sin redningsoperasjon, og deretter se om analysen fortsatt holder vann. Hvis ikke «vekst» skal bli grønn nytale og skape mer klimafornektelse er det bedre å kjøre en hard omfordelingspolitikk, og ellers snakke sant.
Der fluefisker Henriksen har kritisert vekst i Morgenbladet gir kirkeorganist Jarle Fagerheim eksempler på grønn «ikke-vekst» i Harvest. Hans forslag er innrettet på å takle naturtap, og innebærer at pengeøkonomien krymper mens ressursproduktiviteten likevel øker. Blant annet kan vi tenke oss en omlegging av matproduksjonen, med mindre maskinbruk og drastisk flere hender i skog og landbruk, en markant offentlig satsing på spredt bosetning og levende lokalsamfunn. Langs slike uortodokse linjer er det inspirerende å diskutere samfunnsutviklingen. Det vil innebære en klar desentralisering. Men vekst kan det ikke kalles, bortsett fra kanskje, i livskvalitet.
LL