Aktuelt

Livet i det virkelig eldgamle Hellas

En hodeskalle funnet i en gresk hule viser seg å være fra de aller første menneskene som reiste ut fra Afrika. Men det var neppe din formor.

For 210 000 år siden gikk en eller annen person langs en forreven klippe på den peloponnesiske halvøy i Hellas. Vi vet ikke om det var en mann eller en kvinne, for i dag har vi bare bakdelen av hodeskallen deres å tolke fra. Men la oss si «hun», for enkelhets skyld.

Der hun befant seg, på sydvestsiden av det greske fastland, er det i dag tørt og skrint, men den gangen var landskapet antageligvis frodigere, for hele planeten var kjøligere. Hva hun levde av der, om hun var fastboende eller på gjennomreise, vites ikke. Men hun døde der, det vet vi. Og en brukken bit av hodeskallen hennes ble bevart i en grotte langs klippesiden.

I dag har grotten navnet Apidima, og dermed heter hodeskallen Apidima 1. Det er et unnselig fossil, et buet bakhode som fortsatt har biter av stein festet på seg.

Likevel er det et banebrytende bakhode, for denne personen var oss – av arten Homo sapiens.

– Det er ekstraordinært og helt uventet, sier Katerina Harvati, professor ved Universitetet i Tübingen i Tyskland, som har analysert hodeskallen sammen med et knippe kolleger.

Analysen publiserte de denne uken i tidsskriftet Nature. Før dette var det eldste Homo sapiens-fossilet i Europa datert til å være omtrent 40 000 år gammelt. Apidima 1, hvem hun nå enn var, levde altså i Hellas mer enn 170 000 år før det igjen.

– Dette viser at menneskets vandring ut fra Afrika skjedde tidligere enn vi har trodd, og de kom seg lenger enn tidligere antatt, sier Harvati.

En form som bare er vår.

Apidima 1 og Apidima 2, en annen hodeskalle funnet i samme steinformasjon i hulen, ble oppdaget allerede på slutten av 1970-tallet – rett etter at militærdiktaturet mistet makten i landet og mens turistene ennå rocket slengbukser. Men skallene har vært vanskelige å studere, for de har vært kapslet inn i breksje, en spesiell type smeltebergart. Steinen har knust og deformert skallene, og det har tatt år og tiår å få dem rengjort.

Fordi de to skallene ble funnet ved siden av hverandre, har forskerne også – naturlig nok – antatt at de tilhørte samme art. Tidligere analyser (en av dem kom ut så sent som i mars i år) har konkludert med at skallene stammet fra vår fettere neandertalerne, eller muligens fra Homo erectus, en tidligere menneskeart.

Det stemmer ikke, mener Harvati og kollegene. De har datert restene av radioaktivt materiale i skallene – slike rester finnes i alt organisk materiale – og kommet frem til at Apidima 2-skallen, som helt riktig var neandertaler, «bare» er 170 000 år gammel.

– Det er et fantastisk sammentreff å finne disse to hodeskallene bare tretti centimeter fra hverandre, sier Raïner Grün fra Griffith University i Australia, som har stått for dateringen av fossilene.

Ved hjelp av det Harvati kaller «virtuell arkeologi» – moderne skannere og måleverktøy som lager rekonstruerte 3D-modeller av skallene – har forskerne også studert fossilenes morfologi, altså skallenes karakteristiske form. Målet var å finne ut hvordan de ville ha sett ut om de ikke var blitt knust i steinen, og hvem de i så fall ville lignet på.

– Det viktigste trekket her er det avrundede bakhodet. Det er virkelig vanskelig å forstå den formen om du bare måler skallens høyde og bredde på tradisjonell måte, sier Harvati om Apidima 1.

Et slikt rundt bakhode som det Apidima 1 hadde, det finner man ikke hos neandertalerne eller hos de menneskeartene som kom før Homo sapiens. Det er et trekk som tilhører bare oss.

Dette er spennende, for det viser hvor kompleks fortiden har vært, og hvor tett Europa, det nære Østen og Afrika har vært knyttet til hverandre.

—   Marie Soressi, professor ved Leiden universitet

Ut av Afrika, kort fortalt.

– Dette er superinteressant, og uventet, sier Marie Soressi, professor ved Leiden universitet i Nederland og ekspert på det forhistoriske menneskers evolusjon.

Soressi har ikke deltatt i Apidima-studien, men får den tilsendt for en uhildet vurdering – det er tross alt ikke helt uvanlig at forskere bruker ord som «banebrytende» om sine egne funn. Men heller ikke Soressi sparer på rosen. Hun sier det er «en velskreven studie» med en «overbevisende analyse».

– Dette er spennende, for det viser hvor kompleks fortiden har vært, og hvor tett Europa, det nære Østen og Afrika har vært knyttet til hverandre, forteller Soressi.

I fjor fant et annet team arkeologer en kjeve og tenner etter Homo sapiens under en utgraving i Israel. Kjeven var omtrent 195 000 år gammel, eldre enn noe annet moderne menneske som er funnet utenfor Afrika. Harvati tror «grekeren» og «israeleren» sannsynligvis er forbundet med hverandre, de har begge vært del av den samme utvandringsbølgen fra Afrika.

– Imidlertid tror vi ikke at disse tidlige migrantene er i slekt med moderne mennesker. Vi tror heller de døde ut, forteller Harvati.

Paleoantropologene som Harvati og Soressi – de som studerer menneskets utvikling – mener heller historien om vår vandring ut fra Afrika i veldig korte trekk ser slik ut:

Homo sapiens oppstår i Afrika for omtrent 300 000 år siden, som en ny menneskeart blant flere. Homo sapiens vandrer etter hvert til Europa, der de treffer på neandertalere som har kommet tidligere, og lever ved siden av dem en stund. Kanskje lever de også sammen – europeeres arvestoff inneholder biter av neandertaler-DNA. Men en stund etter denne første utvandringsbølgen, ingen vet når, forsvinner Homo sapiens igjen. Europa blir igjen neandertalernes rike, og årtusenene går.

– Studien viser at Homo sapiens kom til Europa lenge før neandertalerne forsvant, men disse menneskene som var i Hellas for 210 000 år siden klarte seg ikke godt nok til å fortrenge dem, forklarer Soressi.

Men så, for 50 000 år siden, tar en ny gruppe moderne mennesker igjen veien ut fra Afrika, via det som i dag er Midtøsten og etter hvert til Europa. Disse har med seg steinredskaper, og nå er dagene talte for neandertalerne – som forsvinner 10 000 år senere.

Siden har vi vært den eneste menneskearten.

Øyeblikksbilder i steinen

. – Hva forårsaket denne første utvandringen fra Afrika? Var det teknologiske fremskritt som gjorde at de klarte den lange reisen? Og hvorfor døde de ut igjen? Det er viktige spørsmål.

Katerina Harvati sitter med like mange spørsmål som svar etter Apidima-studien, forteller hun. Paleoantropologene må sette sammen menneskets historie fra bare noen helt få puslespillbiter. De første 100 000 årene av vår arts historie har bare resultert i en håndfull fossiler i Afrika, og nå to funn i Hellas og Israel.

Slike fossiler forteller dessuten ikke all verdens alene – det er langt mer nyttig om forskerne også finner dyreben, redskaper eller andre arkeologiske rester sammen med dem. Da kan man begynne å snakke om hvordan fortidsfolkene levde, ikke bare at de levde. Men i Apidima-grotten har Harvati og kollegene intet slikt hell. Gjennom titusenvis av år har løs stein, leire og ymse rask blitt samlet i hulen, og sakte har den massen stivnet til bergveggen som er der i dag.

Det er på den måten at to hodeskaller, den ene 40 000 år eldre enn den andre, kan havne side om side i samme stein.

Forskerne fant også et skilpaddeskall, men ingen vet ennå hvor gammelt det er. Selv om de ikke har funnet tegn til dyreben eller redskaper, kan hulen i Hellas likevel inneholde flere funn, håper den tyske professoren. Den er del av et større hulesystem som ennå ikke er helt utforsket, og kanskje finnes det mer der inne. Men det blir ikke lett. Til eventuelle Hellas-ferierende med paleoantropologiske ambisjoner kan Harvati opplyse om at hulen befinner seg i et forblåsent område, og at inngangen kun er tilgjengelig ad sjøveien.

– Det er litt fryktinngytende å se for seg å skulle gjøre nye utgravinger der, sier Harvati.

Mer fra Aktuelt