Staten har i årevis forfulgt og dømt folk som ikke har gjort seg skyldig i noe ulovlig. Ofrene for den omfattende systemsvikten som er avslørt gjennom den såkalte trygdeskandalen, tilhører samfunnets svakeste, nettopp dem som systemet er innrettet for å hjelpe. Hvordan kunne det skje? Det var fortsatt millionspørsmålet etter at statsråden hadde forklart seg for Stortinget denne uken. «Trygdeskandalen ser foreløpig ut til å være et lærestykke i hvordan norske jurister og politikere har brukt det såkalte handlingsrommet i EØS-avtalen i langt større grad enn det er juridisk grunnlag for», skrev Aslak Bonde i sin kommentar på morgenbladet.no etter høringen.
Trygdesaken aktiverer etablerte konfliktlinjer i norsk offentlighet. En tidligere president i Efta-domstolen hevdet i en VG-kronikk denne uken at skandalen er et resultat av 20 års motstand mot overnasjonal rett fra norske eliter, med Regjeringsadvokaten i spissen. En kjent jussprofessor støtter kritikken, og sier til Klassekampen at handlingsrommet innenfor EØS er en «illusjon». Arbeiderpartiets leder insisterer like fullt på at det finnes et uutnyttet handlingsrom på en rekke områder. Striden om slingringsmonnet i EØS-avtalen kommer til å fortsette lenge. Men at handlingsrommet i akkurat denne delen av regelverket er lite, eller fraværende, har vært kjent siden det ble påpekt av det første Brochmann-utvalget i 2011. Utvalget skulle som kjent vurdere innvandringens konsekvenser for velferdsstaten.
Ønsket om å begrense såkalt «trygdeeksport» er legitimt og forståelig innenfor rammene av sosialdemokratisk logikk og rettferdighetssans. Alle skjønner at den norske velferdsstaten ikke kan bære byrden av å være sikkerhetsnett for hele EØS-området. Å holde seg innenfor landets grenser mens man mottar sykepenger fra statens felleskasse fremstår heller ikke som et vilt urimelig krav.
Det som er skremmende, er hvor raskt forvaltningen lar seg forvandle fra nøytrale saksbehandlere til nidkjære grensevoktere. Det er den konsekvente forfølgelsen av utslåtte personer som ikke er skyldige i annet enn å ville pleie gikten i Spania i vinterhalvåret, som er uforståelig. Å straffe denne typen kriminalitet med fengsel virker som en overreaksjon, selv om regelanvendelsen skulle ha vært riktig. At det er en statsråd fra Høyre som har ansvaret nå, er tilfeldig. Det er det norske sosialdemokratiets latente sjåvinisme og iboende forakt for svakhet vi plutselig står ansikt til ansikt med i denne saken. Det er dette ansiktet den enkelte trenger rettsstatens beskyttelse mot.
I et essay i denne utgaven av Morgenbladet stiller jussprofessor Hans Petter Graver spørsmål ved den norske rettsstatens kriseberedskap. Når trygdeskandalen kunne spilles ut i fredstid uten at noen løftet mer en ett øyelokk, hvordan vil systemet takle neste utfordring? Gravers essay peker utover den dagsaktuelle kommentarjournalistikken, og vil bli lest av historikere når de om ti eller hundre år skal oppsummere dette kapittelet av norgeshistorien. Hvordan kunne det skje?
Det er for tidlig å si hvem som må ta konsekvensen av skandalen og gå – statsråden eller Nav-direktøren. I mellomtiden kan vi alle gå i oss selv: Hvis uretten i forvaltningens praksis bare hadde rammet polakker og andre østeuropeere, de som vasker og maler husene våre, serverer oss og passer våre barn og gamle, ville det da ha vært en «skandale»? Spørsmålet bør få henge i luften.
MKS