Aktuelt

Når pressebenken er tom og staten taus

Klimasøksmålet er et lærestykke i så mangt. Blant annet hva som skjer når aktivistjournalistikken dominerer mediebildet.

Hvilken av rettssalene skal vi velge i dag? Grov korrupsjon? Gå til sal 250 i Borgarting lagmannsrett og få med deg tredje sesong av Eirik Jensen og Gjermund Cappelen. Foretrekker du menneskehandel? Gå til sal M 11 hvor andre sesong av saken mot eierne av butikkjeden Lime utspiller seg, den startet i september og varer helt ut mai neste år.

Lei av krim? Hva med denne i sal K 31? Prøving av forvaltningsvedtak?

Århundrets sak. 

Gjesp, og gjesp igjen. Når vi likevel går inn dit, er det fordi «prøving av forvaltningsvedtak», bedre kjent som klimarettssaken, vitterlig ble annonsert som «århundrets viktigste rettssak i Norge» da den var under oppseiling i 2016.

– Her blir det fullt, sier rettsbetjenten. – Still dere i kø.

«Natur og Ungdom»-ungdommen er her, Greenpeace også. De er saksøkerne. Døren går opp. Staten, i sort kappe, kommer ut. Staten går på toalettet. Staten er den saksøkte, saksøkt for brudd på Grunnlovens miljøparagraf for de ti utvinningstillatelsene den tildelte oljeselskapene i Barentshavet i 2016.

For to år siden, i tingretten, vant staten. De to siste setningene i dommen lød: «Miljøorganisasjonenes anførsel om at vedtaket bryter med Grunnloven § 112 har ikke ført frem. Det har heller ikke anførslene om saksbehandlingsfeil mv. Staten ved Olje- og energidepartementet skal derfor frifinnes.»

I køen foran ankesaken går praten blant friluftsbarkede gamle damer og menn. De er fra Besteforeldrenes klimaaksjon og forsikrer ungdommen om at denne gangen går det vår vei, og hvis ikke så vinner vi likevel. En jurist blant dem flyr høyt mellom ungdommen – på den legendestatus som bare erfaring fra Alta-aksjonen gir – og sier gang på gang at selv om vi den gang, i 1982, tapte slaget, også i Høyesterett, så vant vi krigen.

De som kommer klyvende. 

Staten kommer ut av toalettet. Vi, de sammenstimlede, skiller oss og lager passasje. Det er Regjeringsadvokaten ved regjeringsadvokaten selv, Fredrik Sejersted som er Staten.

– Noen fra pressen her? Betjenten sluser meg inn forbi de andre. Det er plass til 48 på tilskuerbenkene, halvparten er reservert presse. Her er NRK, E24, Bergens Tidende og en til, foruten TV2s uslitelige Finn-Ove Hågensen som går inn og ut en stund. Vi tar ikke opp mer enn fem plasser av det jeg kan se. Straks døren er lukket og retten er satt, kan de derfor komme over fra benken bak. Det er kommunikasjonsrådgiverne som klyver over ryggstøet. Miljøorganisasjonenes. De er elskverdigheten selv. Vi tisker og hvisker og blir gode busser, og når jeg et stykke ut i innledningsforedragene åpner e-posten, viser det seg at mine sidekvinner og sidemenn allerede har fôret meg med svar på alt jeg ikke hadde rukket å lure på, foruten, som vedlegg, alle dokumentene i saken som jeg hadde spurt hvor man får tak i.

For en herlig dag. Fem, kanskje så mange som syv, egne små sammenbindende setninger er alt som skal til omkring de allerede ferdig formulerte fakta-avsnittene og sitatene fra miljøorganisasjonenes talspersoner, så vil denne saken være ferdig, slik mine kollegers allerede for lengst er. Men så var det at omsorgen slo inn.

Motet og troen. 

«For medlemmer i vår organisasjon er ikke klima- og naturkrisen noe fjernt», sa Gaute Eiterjord da han vitnet, som den siste, første rettsdag. Han er leder av Natur og Ungdom. «Snakk med helsesøstre og -brødre på skolene, så får dere høre at det er verdens miljø og klima som gjør at unge ikke får sove. Samtidig som Norge pøser på med det som gjør krisen verre.»

Det kan fortone seg som kontrær tverrhet, men jeg tror denne betraktningen er utslag av det samme omsorgsinstinktet som gjorde at han den gamle fjellreven fra besteforeldrenes klimaaksjon hadde behov for å forberede Natur og Ungdom-ungdommen også på tap. Når pressebenken blir NGO-benk og aktivistjournalistikken får prege også det de tradisjonelle mediene leverer, i tillegg til at organisasjonene selv publiserer entusiastisk i sosiale medier, hva da dersom dommen i Borgarting lagmannsrett skulle bli den samme som i Oslo tingrett for to år siden? Vil ikke de klima-engstelige unge helt miste motet og troen?

Begrepet ekkokammer gir for sterke negative assosiasjoner, og forvrengning er det ikke riktig å kalle det, for kommunikasjonsfolket hos miljøorganisasjonene er åpne om sin agenda. Men partsinnlegg fra retten er det som preger den magre mediedekningen. Vi er ellers vant til å tenke at Staten har det største apparatet, men ingen taster Statens sak fra akkurat denne pressebenken.

– Det er jo ikke min jobb å sende ut talepunktene til regjeringsadvokaten, sier Aud Nordø, som sant er. Hun er kommunikasjonssjef i Greenpeace Norge.

– Men i dag tvitret jeg faktisk noe av det Fredrik Sejersted sa, kommer hun på.

– Hva skrev du?

– «Regjeringsadvokaten sier at oljelisensene som miljøorganisasjonene har saksøkt ikke kommer til å gi så store klimautslipp som f.eks. Johan Sverdrup. Er det en indirekte oppfordring til at vi skal saksøke Johan Sverdrup også?»

Noe for deg. 

Nettopp den tonen preger formidlingen disse siste dagene av rettssaken, som er dagene da Regjeringsadvokaten står i manesjen. Forrige uke, derimot, da miljøorganisasjonenes advokater holdt sine hovedinnlegg, ble slagkraftige formuleringer entusiastisk formidlet på alle plattformer.

– Vi har spurt flere mediehus hvorfor de ikke dekker ankesaken mer enn de gjør. De svarer at det pågår andre store saker i offentligheten samtidig og dessuten er det mange som tror at saken skal til Høyesterett, slik at dette bare er en mellomsak. Noe som er et problem.

– Hvorfor er det et problem?

– Det er ikke hundre prosent sikkert at det skjer. Miljøorganisasjonene tar stilling til en eventuell anke først etter at vi eventuelt har tapt saken i lagmannsretten. Høyesterett kan velge å behandle deler av saken, slik at det er diskusjoner og konklusjoner med stor samfunnsverdi fra lagmannsretten som ikke kommer opp på nytt. Men det jeg tror kan være interessant for deg, sier Nordø, er den konteksten denne andre runden av rettssaken foregår i.

Klimastreik og klimabrøl. 

Det er mye som har skjedd siden tingretten. Hun nevner at over 115 000 har deltatt i skolestreiker og klimabrøl. Nytt siden første runde er også FNs dystre spesialrapport fra 2018 om hva som kreves for å holde 1,5-gradersmålet. Og mens klimarettssaken i Norge for to år siden var en av de første, pågår det nå mange klimarettssaker rundt i verden, ramser Nordø opp som grunner til at mediene burde ha vist større interesse.

– Et annet poeng som kan være spennende for deg, fortsetter hun, er at Equinor har kjøpt mye plass i norske medier samtidig som denne saken pågår. Det gjør det enda mer spesielt at det er så lite dekning av rettssaken.

– Insinuerer du at mediene er så desperate at de er blitt lojale til sine annonsører og holder seg borte fra denne pressebenken?

– Nei, men redaksjonene burde sett at med alle disse annonsene er det enda viktigere å forklare klimasaken for folk. Jeg mener også at klimarettssaken hører hjemme i debattflatene, i Politisk kvarter, i Her og nå, i Debatten og på Dagsnytt 18. Hvis vi ble invitert til debatt, ville argumentasjonen fra begge sider bli spisset og det ville gjort det enklere for folk flest å forstå disse ganske kompliserte saksforholdene som jo i retten blir behandlet i et juridisk og ganske utilgjengelig språk.

– Men det er interessant å se på den internasjonale dekningen. The Guardian, The New York Times, Reuters skriver om dette søksmålet i Norge. Da er det jo litt underlig at ikke norske medier dekker også denne runden bedre enn de gjør, sier kommunikasjonssjefen i Greenpeace Norge.

Veien ut i verden. 

Jeg la ikke merke til ham den første rettsdagen, men Nerijus Adomaitis må ha vært der. Den litauiske journalisten er nyhetsbyrået Reuters energikorrespondent, bosatt i Oslo, og det er hans sak som ble gjengitt i forkortet form i New York Times. Mens The Guardians saker om den norske klimarettssaken har vært utelukkende basert på miljøorganisasjonenes synspunkter, intervjuet Reuters-mannen, som den eneste jeg har sett, også motparten, altså regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. «Det kan være et politisk spørsmål, det kan være et moralsk spørsmål, men ikke et juridisk spørsmål som egnet seg for avgjørelse i retten», sa Sejersted til Reuters på spørsmål om hvorvidt tildelingen strider mot Grunnlovens miljøparagraf.

For øvrig er det i denne saken, som så ofte i Norge, og sikkert i andre land, slik at omtalen av hvor mye et fenomen i Norge er omtalt internasjonalt, er større enn omtalen internasjonalt er.

En friskus fører ordet. 

På Statens side av salen sitter fire personer. I midten to unge jurister fra regjeringsadvokatens kontor. Nærmest vår benk, taus og urokkelig, som en teatereffekt: Den evige embetsmann, vår oljehistorie, vår velstand og vår klimaskam kokt ned til én mann, ekspedisjonssjef i petroleumsjuridisk avdeling i Olje- og energidepartementet gjennom samfulle 30 år, Ole Anders Lindseth. Det er Staten ved Lindseths departement som er saksøkt, så i tingrettssaken i forfjor forsøkte jeg å få ham i tale, men fikk bare dette: «Jeg redigerte stortingsmeldingen om Barentshavet som man snakker om her. Men jeg kan ikke intervjues.»

Fremst ved dommerbordet sitter regjeringsadvokaten selv, Fredrik Sejersted og når han reiser seg, har han åpenbart et behov for å formidle at det hverken er av ondskap eller dårskap at Staten mener at klimapolitiske tiltak ikke bør avgjøres av en domstol, men i Stortinget.

– Jeg står ikke her som Statens representant og sier at det ikke er alvorlige klimaproblemer. Faktum er lite bestridt, her er det liten uenighet. Uenigheten gjelder hva som er relevant for rettens prøving, sier Sejersted og tar i: – Dette er et område hvor det norske demokratiet er aktivt engasjert, partier fremmer det som sine kjernesaker. Dette politiske er det staten mener retten ikke skal overprøve. Med mindre man har et klart rettslig grunnlag, men det har man ikke, sier Sejersted kontant. Han er en friskus.

– Så jeg står i bunn og grunn her som forsvarer av Stortinget mot miljøorganisasjonene.

En kjempebølge av rettsvitenskap. 

Mens Greenpeace og Natur og Ungdoms advokater har brukt tid på å få frem at ny forskning om klimakrisens alvor er relevant for saken, mener regjeringsadvokaten at det kun er de fakta man hadde da utvinningstillatelsene ble gitt i 2016, som er relevante. Noe har imidlertid skjedd siden tingrettssaken, ifølge Sejersted:

– De siste tre årene har det kommet en veritabel kjempebølge av rettsvitenskap om miljøparagrafen. Bøker, artikler, studentavhandlinger, kronikker, ramser han opp, og nevner så den høyst leseverdige boken som kom få uker før ankesaken startet: Mellom jus og politikk. Grunnloven § 112, en antologi redigert av jussprofessorene Ole Kristian Fauchald og Eivind Smith. Boken har som ambisjon å belyse miljøparagrafen og fenomenet klimarettssak fra ulike kanter, men ifølge Sejersted er den ensidig.

– Ser man på litteraturen, er bidragene svært rettspolitiske. Andre er rettsdogmatiske. Men denne litteraturen er nesten uten unntak besjelet av et ønske om å få lagt mer inn i den paragrafen enn den er ment å inneholde. Bare ett bidrag vil jeg si følger vanlig grunnlovstolkning, sier Sejersted, og nevner Eivind Smiths artikkel «Miljøparagrafen – kritisk lest».

Det kan meget vel tenkes. 

Mens de «besjelede» artiklene legger vekt på at det foregår en «rettsutvikling» på dette feltet, slik miljøorganisasjonenes advokater her i retten også gjør, en utvikling Smith også anerkjenner, men han konkluderer likevel slik:

«I det lange løp kan det meget vel tenkes at hensynet til miljøet vil være bedre tjent med klarhet etter politisk debatt enn med omstridte (om)tolkninger fra dommersetet.»

Med det i hodet blir man jo sittende og glo på dem der oppe som aldri beskrives og som vi slett ikke kjenner. I tingretten var det én, her er det tre dommere. Disse reiser vi oss for når de kommer inn i salen. Foran Stortinget brøles det.

Håpet om at det finnes noe annet, noe overordnet som kan få oss ut av uføret og løse vårt mest sammensatte problem, kom også til uttrykk på rettssakens nest siste dag. I nyhetene hørte vi at en annen miljøorganisasjon, Fremtiden i våre hender, krevde at Stortinget nedsetter en granskningskommisjon for å finne ut hvorfor Norge gjennom 30 år ikke har nådd sine klimamål.

Mer fra Aktuelt