Tysklands forbundskansler Angela Merkel har utvilsomt vært EUs viktigste politiker det siste tiåret. Delvis fordi Tyskland har vært stabilt og økonomisk fremgangsrikt i en periode da de andre store landene har vært mer innadvendte og delvis i krisemodus. Delvis fordi Merkels regjering har posisjonert seg som en brobygger mellom ytterposisjoner blant andre EU-land, med et eksplisitt ønske om at alle skal henge med i integrasjonen.
Men nå går Merkel-perioden mot slutten, og i 2020 står hun overfor tre store, parallelle utfordringer, hvis utfall kan få stor betydning for hennes ettermæle.
For det første vakler regjeringssamarbeidet med sosialdemokratene, SPD. Partnerne ligger nå rekordlavt på målingene, og den eneste grunnen til at de ikke har trukket seg ut av samarbeidet er trolig frykten for et nyvalg som kunne sementert deres elendige posisjon. Nylig valgte SPD en ny ledelse fra partiets venstrefløy, som er enda mer kritiske til samarbeidet med de konservative. Merkel kan vente seg en rekke nye krav om mer venstreorientert politikk, som i sin tur vil provosere brede grupper i hennes eget parti.
DE STYRER VERDEN I 2020
Noen vil mene at verden styres av teknologiselskaper og industrigiganter, andre at makten er flyttet til overnasjonale beslutningsorgan. Men enkeltmenneskers evne til å påvirke historiens løp, til å starte kriger eller slutte fred, til å skape rikdom eller lidelse for befolkningen, er også et faktum.
I denne artikkelserien som publiseres på Morgenbladet.no gjennom romjulen ser vi nærmere på noen av de viktigste statslederne og hvilke utfordringer de står overfor i året som kommer.
Videre har det vist seg at hennes relativt ferske etterfølger som partileder, Annegret Kramp-Karrenbauer (kalt AKK) står veldig svakt. Hun er hverken populær i eget parti eller blant velgerne. I en måling fra ARD-Deutschlandtrend i november var det bare 19 prosent av tyskerne som mente hun ville være en god kandidat til å overtal Merkels kanslerrolle. Mange av partifellene ser dette i sammenheng med partiets dårlige oppslutning både på meningsmålinger og i delstatsvalg. Merkel må følgelig håndtere bred misnøye i eget parti, parallelt med at hun nok kan forvente problematiske utspill fra AKK, som forsøker å markere seg utenfor Merkels skygge.
På europeisk og internasjonalt plan er det særlig forholdet til Frankrikes president Emmanuel Macron som gir Merkel hodebry. Hun er i utgangspunktet enig med ham i at verden er såpass dramatisk endret at EU raskt må stable en felles utenriks- og forsvarspolitikk på bena, men ønsker samtidig ikke å gjøre en stormaktsavtale over hodet på mindre EU-land. Særlig østeuropeerne er dypt bekymret for at Paris skal drive frem en svekkelse av Nato og en oppmykning mot Russland, og ber innstendig Berlin om å holde igjen.