Frankrikes president Emmanuel Macron kom til makten i 2017 med progressive visjoner om å forandre både Frankrike og Europa. Fasiten så langt tilsier at begge er omtrent like vanskelig å endre. Utgangen av 2019 var preget av de største demonstrasjonene i Frankrike på 25 år, mens Europas statsledere sto i kø for å ta avstand fra hans provoserende utenrikspolitiske utspill.
DE STYRER VERDEN I 2020
Noen vil mene at verden styres av teknologiselskaper og industrigiganter, andre at makten er flyttet til overnasjonale beslutningsorgan. Men enkeltmenneskers evne til å påvirke historiens løp, til å starte kriger eller slutte fred, til å skape rikdom eller lidelse for befolkningen, er også et faktum.
I denne artikkelserien som publiseres på Morgenbladet.no gjennom romjulen ser vi nærmere på noen av de viktigste statslederne og hvilke utfordringer de står overfor i året som kommer.
Kontroversene vil fortsette i 2020, men Macron har et visst håp om å notere delseire både på nasjonalt og europeisk plan. Nasjonalt gjelder det å vise at selv om demonstrantene har fått ham til å slakke på reformene, særlig når det gjelder pensjonsystemet, så har han tross alt gjort Frankrike litt mer bærekraftig.
Når det gjelder EU-nivået, burde utgangspunktet for at unionen kan utvikle seg i mer «fransk» retning egentlig være godt, siden Macron i løpet av 2019 har fått flere av sine favorittkandidater plassert i nøkkelposisjoner i EUs institusjoner, samtidig som de integrasjonsvegrende britene forlater fellesskapet. Selv om Macron har fått mye kjeft for å kalle Nato hjernedødt, for å strekke ut hånden til autoritære ledere som Vladimir Putin og Viktor Orbán, og for å blokkere EU-medlemsskapsforhandlinger for Nord-Makedonia og Albania, er det også mange politikere som støtter ham i det stille. Særlig Macrons advarsel om at Europa risikerer å bli svakt og irrelevant i verden dersom det ikke tas raske og radikale grep, møter bred forståelse, ikke minst fra utenrikspolitisk ekspertise.
Allerede i januar 2020 innleder EU en Macron-initiert prosess, kalt «Konferansen om Europas fremtid». Formelt er det et trepartssamarbeid mellom Kommisjonen, Rådet og Parlamentet, som skal drøfte mange av de store og kontroversielle spørsmålene i vår tid, hvor Macron med sin tydelighet og sine visjoner tidligere har fremstått som en solospiller. Konferansen har mandat til å foreslå både lov- og traktatendringer, som etter planen legges frem ved utgangen av 2022. Alt Macron ønsker, som mer felleseuropeisk utenriks-, forsvars-, finans-, og skattepolitikk, kan beveges fra visjoner til substans i denne prosessen som utvilsomt vil engasjere ham dypt i det nye året.