Jakter du på kjøreregler i britisk kultur, er veien kort til små høflighetsfraser som gjør det levelig å omgås tett på hverandre og ivareta krav til sivilisasjon. De har vært gode å ha gjennom den uvirkelige nedstengningen som britene, lik mange andre europeiske land, har stått i siden mars.
Ser du etter større, samlende stikkord, er fair play en opplagt referanse. Hvordan det skal forstås i annerledestiden, har stått i sentrum for den siste ukens store feide i London – den som har kretset rundt Boris Johnsons våpendrager Dominic Cummings.
Fair play tilsier i alle fall at alle er i samme båt og at alle er like for loven. I to måneder har det vært bærebjelken i myndighetenes koronastrategi. Tiltakene kom sent, men de kom tungt og med stort alvor. Pålegg til borgerne ble ledsaget av en informasjonskampanje som Cummings selv bidro til. Å bli hjemme redder liv og skjermer helsevesenet. Og: «Hvis en person bryter reglene, rammer det oss alle sammen», som en av plakatene så kontant sa det.
Annerledes kunne det neppe gjøres når en befolkning på noenogsektsti millioner skulle samles om å bekjempe et virus hvis spredning var i ferd med å komme ut av kontroll. Skal nedstengning av samfunnet fungere, må den etterleves.
Det betyr også at rommet for å tøye reglene nødvendigvis må være lite, uansett om ens situasjon er «annerledes». Annerledes er det for enhver familie som har en døende bestefar på sykehus og som er utestengt fra å besøke ham på dødsleiet. Annerledes er hverdagen for en selvstendig næringsdrivende som har levd fra hånd til munn og som har mistet levebrødet. Og annerledes er utgangspunktet for hun som er strandet i en leilighet med en voldelig ektemann og to barn uten ordentlig tilsyn.
Cummings’ situasjon var også annerledes på sitt vis. Da han satte seg i bilen med sin kone og fireårige sønn den 27. mars, var det med frykt for at både han selv og hustruen var rammet av korona. Tilsynet for sønnen skal ha vært grunnen til at de brått besluttet å kjøre de drøyt 400 kilometerne fra London til storfamiliens gård i Durham i nordøst.
Om detaljene fra den nærmeste tiden etterpå er fortsatt mye uklart, til tross for beretningen Cummings selv har gitt til et fulltallig pressekorps. Før de returnerte til London to uker etter ankomsten, gjorde familien en kjøretur til en lokal landsby. Sønnen skal også ha tilbrakt en natt på sykehus. Var det flere turer ut? Hvem var egentlig syke og hvor alvorlig? Hva slags smitterisiko fulgte av Cummingsfamiliens private krumspring? Og hva skjedde etterpå?
Sikkert er det at Cummings var tilbake i London i midten av april og at hans fravær da var overskygget av at Boris Johnson var blitt rammet av koronaviruset, og det alvorlig.
Nyheten om Cummings ble i stedet til en politisk skandale mange uker senere. Den er blitt grepet av journalister som værer blod og av den delen av befolkningen som misliker Cummings sterkest. Til dem kan regnes en betydelig del av alle som ikke stemte på det konservative partiet ved forrige valg. Cummings var sjefstrategen bak nei-siden ved folkeavstemningen i 2016. I fjor høst ble han holdt ansvarlig for den skånselløse strategien som Johnson benyttet seg av i kampen for å bringe brexit til mål. Fiendene er mange, og ikke bare politiske. De befinner seg i byråkratiet, i sivilsamfunnet, i liberale medier og helt inn i det konservative partiets parlamentsgruppe. Felles for dem er at de ser populismens spøkelse i Cummings’ pussige og ofte respektløse opptreden.
I eksepsjonelle tider kan det store bli lite og småting vokse ut av alle proporsjoner. Storbritannia nærmer seg 40 000 døde som en følge av koronaviruset. Angst og beven råder for hvordan økonomien skal komme tilbake på fote. De menneskelige kostnadene har vært enorme. Hvorfor da bry seg om en ensom bil på vei til Durham i mars?
Vel, kanskje nettopp på grunn av situasjonens alvor og budskapet om at alle er i samme båt og må stå løpet ut. Det har visselig andre konsekvenser for en hjemmeværende direktør enn det har for bussjåføren eller sykepleieren, og det må man leve med. Men å tøye reglene fordi man har hjem og ressurser til det? Fair play tilsier at man lar være.
Cummings lot det stå til likevel og har ikke hatt noe behov for å opplyse eller gjøre opp for sine valg. Men syv av ti briter mener at han brøt koronareglene han selv hadde vært med på å gi slagord til. Og hvis Cummings kan det, hvorfor ikke andre? Hva med å samle familien omsider? Eller hva med å ringe noen faste kunder for å få den vesle bedriften opp og gå igjen?
I lignende tilfeller med andre i tillitsverv har resultatet vært kontant avskjed. Neil Ferguson, en av de tyngste faglige rådgiverne bak regjeringens strategi, falt på sitt eget sverd etter at det ble klart at han hadde hatt besøk av sin kjæreste under portforbudet. Reglene tukler man ikke med, og aller minst dersom man er del av systemet som har utformet dem.
Men Boris Johnson toer sine hender og viser til foreldreinstinkter som vi alle bør forstå. Å ta vare på et barn trumfer andre hensyn, og sunn fornuft skal man stole på også i en krisetid. Hans egen ryggmargsrefleks er å la stormen blåse over. Cummings er et aktivum for Johnson og nødvendig for regjeringens handlekraft. Uten ham, hva skal det bli av alle skissene for et solfylt og stolt Storbritannia utenfor EU? Hvem skal holde alle de store ideene i tømme og sikre at regjeringens særegne allianse av blå og røde velgere holder?
Problemet er at nettopp dømmekraft er et av de få tydelige kriteriene som statsministeren selv vil bli vurdert på, slik store menn gjerne blir. Har dømmekraften sviktet i sagaen om Cummings, har Johnsons statsministergjerning også fått en varig ripe i lakken. Rådgivere kan ansettes og avskjediges. Ansvaret, når det kommer til stykket, bæres kun av statsministeren selv.