Ferien er planlagt, og igjen har barnas ønsker og behov styrt det aller meste. De voksne i familien er henstilt til å være sjåfør, tilrettelegger og generelt martyr. Hvorfor er det slik?
Hilsen foresatt
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Hvis dine barns ønsker bare styrer det aller meste i ferietiden, så har du neppe barn som driver med organisert idrett. For idrettsforeldre flest representerer sommerferien et lite avbrekk fra hverdagens mange tilretteleggingsroller. Foreldre er trenere, dommere, styremedlemmer, kasserere, sjåfører, ernæringsansvarlige, reiseledere, kiosk-, dorull-, syltetøy- og loddselgere.
Barne- og ungdomsidretten er helt avhengig av dette frivillige arbeidet fra engasjerte foreldre. Når hele 93 prosent av norske barn og ungdommer deltar i organisert idrett i løpet av oppveksten, så sier det seg selv at tilrettelegging (martyrrollen) er en stor del av livet til mange norske foreldre. Forventningene til foreldreinnsats i barne- og ungdomsidretten er dessuten blitt større de siste årene. Derfor er det nok en del foreldre som kjenner på et sosialt press om å la seg henstille til å være trener, dommer eller sjåfør for at barnas ønsker om idrettsaktivitet skal oppfylles.
Sosial ulikhet og klasseforskjeller påvirker også foreldres mulighet til å tilrettelegge for sine barns deltagelse i idrett. Du kan for eksempel ikke være sjåfør til og fra trening hvis du ikke har bil og førerkort. Graden av autonomi i foreldrenes yrker påvirker særlig disse tilretteleggingsmulighetene. Foreldre med lite fleksibilitet i arbeidstiden (f.eks. servicebransjer, helsevesen, lager- og butikkarbeid) har dårligere kår for å hjelpe sine idrettsaktive barn sammenlignet med foreldre som har høy grad av autonomi i hverdagen (f.eks. professorer, ledere og advokater).
En kollega ved NTNU har en sønn som er svømmer. Han fortalte meg at han ofte har jobbet fra tribunene på Pirbadet fra klokken 05.45 til 07.30 mens sønnen er på morgentrening. Denne typen foreldreinvolvering er ikke praktisk mulig for alle foreldre. Autonomi i arbeidshverdagen er en forutsetning for å klare dette. Det kjipe er at utviklingen går mot en mer krevende organisert barne- og ungdomsidrett som til syvende og sist forutsetter en intens involvering fra foreldre.
Foreldreinvolvering er en av mange skjulte krav i organisert idrett for barn. Slike skjulte krav påvirker frafall fra organisert idrett og minsker mange barns muligheter til å drive med idrett over tid. Jeg ser at dette svaret ble litt unødvendig langt (en klassisk forskerfeil), men poenget mitt er kort og enkelt: Har du anledning til å la deg henstille til rollen som tilrettelegger for dine barn, så er du nok en smule privilegert.
Helene Knævelsrud, kreftforsker
Ja, det er bare å innse at jeg også har planlagt ferien rundt barnas behov og ønsker. Laboratoriene og kontorene på forskningsbygget på Radiumhospitalet tømmes i skoleferien, og spesielt de ukene hvor også barnehagene stenger. De som ikke trenger å legge opp alle ferier etter skoleårets kalender, kan nyte godt av en periode hvor alle avanserte mikroskoper og instrumenter som trengs for forsøkene, plutselig er tilgjengelige for bruk i flere uker fremover. En drøm for oss som av og til lurer på om det er jobb eller ferie med familien som er mest krevende.
Bananfluene som vi bruker til forskning, reiser selvfølgelig ikke på ferie. Men hadde de gjort det, så hadde de på ingen måte lagt den opp etter barnas behov. Som de fleste andre insekter passer ikke bananfluene på barna sine. Hver hunnflue kan legge hundrevis av befruktede egg som må klare seg selv. Hvert av disse eggene utvikler seg til en liten larve som går gjennom tre ulike larvestadier før den danner en puppe hvor den gjennomgår metamorfose og blir til en voksen flue.
Inne i bananflueinkubatoren blir de fleste befruktede egg til voksne fluer. Ute i naturen er det derimot mange farer som kan sette en stopper for utviklingen fra egg til voksen flue. En av de mer spesielle er en vepseart som legger eggene sine inni bananfluelarver. Disse er parasitter som spiser opp bananfluelarven innenfra mens de to artene gjennomgår hver sin utvikling. Slutten på det hele ligner en skrekkfilm, med en voksen veps i stedet for en flue på vei ut av puppeskallet!
Gjennom evolusjon har bananfluelarvene utviklet mekanismer for å beskytte seg mot disse inntrengerne. Faktisk har de en egen blodcelletype som har som oppgave å innkapsle eggene til parasittvepsen. Disse blodcellene utvikler seg bare når bananfluelarven er blitt utsatt for vepseangrep eller andre former for ekstrem stress. Selv om vi mennesker heldigvis ikke har bruk for egne blodceller for å bli kvitt egg fra parasittveps, så er kunnskapen om hvilke gener og mekanismer som bestemmer om en blodcelle gjennomgår fullstendig utvikling eller ikke, betydningsfull for vår forståelse av normal utvikling av blodceller og hva som går galt i blodkreft.
Siden barnas sommerferie krever en pause i kreftforskningen, gir jeg bananfluene mat før vi reiser, vel vitende om at inkubatoren er fri for parasittveps. Dermed kan jeg konsentrere meg om bading og isspising, uten å bekymre meg for å oppdage feil art i rørene i flueinkubatoren når ferien er over.
Ole Martin Moen, filosof
Hvorfor er du henstilt, nå i sommerferien, til å være barnas sjåfør, tilrettelegger og generelt martyr? Fordi (1) barna har lyst til at du skal være det og (2) du adlyder.
Det er ikke vanskelig å forklare (1). Hvem takker nei til en gratis privatsjåfør, butler, vaskehjelp, personlig assistent og hoffnarr med ansvar for variert underholdning? Det som krever en forklaring, er (2). Hvorfor adlyder du?
Én mulig grunn til at du adlyder, kan være at du vil det beste for barna dine, og tenker at det beste for dem er at du er en selvoppofrende martyr. Jeg tviler ikke på at du vil det beste for barna dine. Men er det sannsynlig at du tenker at det er best for barna at du er martyr?
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Jeg tviler litt på det, i alle fall i et langsiktig perspektiv. Det er godt kjent at barn trenger å lære å ta ansvar for seg selv, respektere andre og møte forpliktelser. Når de en gang skal inn i voksenlivet, sliter de hvis de voksne rundt dem, frem til da, har sørget for at de lever i en kunstig boble.
Vi vet også at barn trenger å leke og utfolde seg, uten at dette er organisert av voksne. Barn trenger trygge voksenpersoner, men de trenger ikke voksnes hjelp til å leke. For å leke trenger barn hverandre, god tid og varierte plasser til å bevege seg. Snarere enn å trenge fancy utstyr og aktivisering fra voksne, trenger barn ofte å kjede seg for å oppleve behovet for at de setter i gang aktiviteter selv.
Men hvis du ikke egentlig mener at barna trenger at du er en selvoppofrende martyr, og du heller ikke selv har lyst til å være det, hvorfor gjør du det? Mon tro om det kommer av at barna gir deg insentiver til å være martyr. Når du er martyr, gjør de seg enkle å håndtere, mens hvis du ikke gjør det, gjør de seg vanskelige å håndtere. Kan det hende? Poenget mitt er ikke at de kalkulerer dette, men at de, helt forståelig, møter folk med mer godvilje når de får det som de vil.
Så hva vil du i ferien? Hvis du kunne velge, uavhengig av barna, hva skulle skjedd i sommer? Jeg vet ikke hva du vil, men jeg får inntrykk av at du har et par undertrykte ønsker. Så hvorfor ikke fortelle barna hva du kunne tenke deg, og gjøre det tydelig at hvis de har ønsker for ferieaktiviteter som krever en ekstra innsats fra deg, så stiller du villig opp – da gitt at de er med og tilrettelegger for at også du kan få noe av det du ønsker deg denne sommeren?