Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Aktuelt

Hvorfor ble medaljefordelingen mellom kvinner og menn så skjev?

Ukens spørsmål: Det er et mirakel at norske kvinner i det hele tatt gidder å holde på med toppidrett, mener idrettssosiologen.

OL

Tokyo 2020 gikk hardt utover døgnrytmen min, men det var verdt å ofre søvn for å få med seg tv-sendingene fra Japan. Norge ble beste nordiske nasjon med fire gull, to sølv og to bronse. Jeg hoppet høyt i sofaen da Warholm og Ingebrigtsen tok gull, men jeg skulle ønske at vi hadde fått flere kvinner på pallen. Sju av åtte medaljer ble vunnet av menn. Kan forskning forklare hvorfor medaljefordelingen mellom norske kvinner og menn ble så skjev i OL?

Hilsen feministisk sportsidiot

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Forskning kan neppe sette fingeren på hvorfor den norske medaljefordelingen ble så kjønnsskjev akkurat nå i Tokyo 2020, men feministisk idrettsforskning kan i det minste gi en mulig forklaring. Det korte svaret er: Dette handler om kvinneidrettens (manglende) markedsverdi. Å bli profesjonell idrettsutøver er rett og slett ikke en like attraktiv karrierevei for kvinner som det er for menn. I alle fall ikke når det gjelder økonomi og oppmerksomhet i mediene.

I en artikkel fra 2020 publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning skriver Marlene Persson, Kari Stefansen og Åse Strandbu om hvordan kvinneidrettens lave kulturelle status påvirker tenåringsjenter som spiller fotball: «Uansett hvor gode jenter og kvinner blir i fotball, vil de ikke oppnå samme status og anerkjennelse som gutter og menn.» Persson, Stefansen og Strandbu argumenterer for at hierarkiseringen av idrett for menn og kvinner medfører at fotballjentene «velger å forstå det å spille fotball primært som et fritidsprosjekt heller enn som et satsingsprosjekt de investerer identitet, tid og krefter i». Etter en rask kikk på lønnsforskjellene mellom mannlige og kvinnelige idrettsutøvere er det vanskelig å se for seg at dette bare gjelder fotballen.

En av årsakene til at menn tjener mer enn kvinner i idretten, er kjønnsskjevhet i toppidrettens mediedekning. Kvinner får gjennomgående mindre medieomtale for sine idrettsprestasjoner enn menn. For eksempel handler cirka 10 prosent av sakene i nordiske sportsmedier om kvinnelige idrettsutøvere. Den lave mediedekningen betyr at kvinnelige idrettsutøvere får færre muligheter til sikre sponsorene de trenger for å leve av prestasjonene sine. I tillegg reguleres kvinnelige idrettsutøveres kropper langt strengere enn kroppene til deres mannlige kolleger. Noen eksempler: Kvinnelige idrettsutøvere må ikke ha for mye klær på når de konkurrerer (sandhåndball), de får ikke takle (ishockey), de får færre utøverplasser enn menn i OL (boksing), og hvis de er «for sterke», «for raske», eller har store muskler, så beskyldes de for doping og juks.

Så dårlige arbeidsvilkår som kvinnelige idrettsutøvere har, skal vi bare være takknemlig for hver eneste internasjonale medalje Norge får. Det er et mirakel at norske kvinner i det hele tatt gidder å holde på med toppidrett.

Solfrid Bratland-Sanda, idrettsfysiolog

Dette spørsmålet var jo perfekt for deg som har sosiologiske perspektiver på kjønn og idrett som forskningsfelt, Anne! Jeg har lyst til å fortsette der du slapp: Det er et mirakel at norske kvinner gidder å holde på med toppidrett. Det triste er at også altfor mange norske jenter faller fra idretten generelt, og ut i en inaktivitet som kan være direkte helseskadelig. Men mer om det en annen gang, for jeg vil bygge videre på svaret til Anne med et viktig fysiologisk perspektiv som skiller kvinnelige og mannlige toppidrettsutøvere. Det jeg snakker om, er selvfølgelig menstruasjonssyklus og hormonelle svingninger. I en systematisk oversiktsartikkel publisert så nylig som i mai 2021 fant forfatterne syv studier som imøtekom inklusjonskriteriene for vurdering av menstruasjonssyklus og effekt på idrettslig prestasjon. Syv studier! Fra hele verden! Jeg skal love deg at hadde vi hatt tilsvarende x-faktor for prestasjonspåvirkning blant menn, så hadde dette vært et prioritert forskningsfokus i forrige årtusen. Uansett, disse studiene viste at menstruasjonssyklusen påvirker fysiologiske prestasjonsvariabler som utholdenhet og muskelstyrke/kraftutvikling, og psykologiske prestasjonsvariabler som evne til å ta gode valg og ønsket om å vinne. Én av de store utfordringene ved eksisterende studier på dette feltet er metodebruken, hvor flere av studiene baserer seg på selvrapportering og loggføring i stedet for å bruke mer objektive data som hormonmålinger fra blod, spytt og/eller urin, samt fysiologiske og psykologiske prestasjonstester.

Men hvis menstruasjonssyklusen kan ha vært en medvirkende årsak til færre medaljer blant kvinnene, eller at færre kvinner kvalifiserte seg til OL, hvorfor snakker vi da ikke om det, tenker kanskje du. Da må jeg minne om utøvere som har forsøkt: I 2013 fortalte hekkeløper Isabell Pedersen at hun hadde menstruasjonssmerter under forsøksheatet på 100 m hekk i VM og at dette gjorde at hun ikke klarte å prestere på sitt beste. Hun har i ettertid fortalt at intervjuet ble gjort under påvirkning av smertedempende medikamenter, og at denne noe ufrivillige åpenheten gjorde at hun bare ble kalt «mensenjenta». Jeg har selv som forsker ledet og vært med på studier hvor vi har fått ganske rare og uventede resultater på VO2max-tester blant både utøvere og mosjonister etter en treningsintervensjon, og når vi har spurt om menstruasjon, så svarer de bekreftende på at de menstruerte på posttest, men ikke på pretest.

Som idrettsvitere kan både Anne og jeg bekrefte at særdeles lite av Norsk forskningsråds forskningsfinansiering tilfaller våre fagområder, men nå bør vel kvinners vilkår for å drive (topp)idrett, trening og fysisk aktivitet være av interesse både for Forskningsrådet og andre forskningsfinansiører. Vi har i hvert fall forskningsprotokollene klare!

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Her på tampen tenkte eg å komme med noko lettbeint kulturanalyse knytt til kjønn og idrett, ved å samanlikne kva land som toppa medaljelistene i OL for kvinner med dei som leiar totalt og for menn. Oversikta er lett tilgjengeleg her. I å kople dette til sosiokulturelle høve eller tradisjonar sit sjølvsagt stereotypiane laust og faren for fordømming og fordumming er stor, men kva gjer ein ikkje i forskingsformidlinga si teneste.

USA, Kina, Japan … USA, Kina, Japan … USA, Kina, Japan. Toppnasjonane ser ut til å stå fast, anten det gjeld kvinner, menn eller totalt. Dette syner nok at storleik og satsing på toppidrett er ein viktigare variabel enn kjønn. No er investeringane her typisk skeivfordelt, som kollegaene over skriv, men det synest som at det er eit visst samsvar i toppen i medaljefordelinga mellom kvinner og menn likevel.

Men det var veldig keisamt å slå fast her – skal eg ikkje finne noko interessant å peike på? Heldigvis, litt lenger nede på listene, ser me at Italia og Frankrike som er på femtande og sekstande plass blant nasjonane for kvinner, hoppar opp til sjette og sjuande plass for menn. Dermed er biletet av mannssjåvinistiske søreuropearar redda, og eg kan puste letta ut.

Sveits slår litt underleg ut. Landet der kvinner først fekk allmenn rett til å røyste i 1971, tronar på tolvte plass i medaljefordelinga blant kvinner, medan mannfolka ikkje kom høgre enn nummer 57. Fin innhenting der, altså.

Men det kanskje mest slåande er observasjonen din, kjære lesar, om Noreg, men òg at våre skandinaviske naboar likeins har ei grov skeivfordeling mellom kvinner og menn på medaljeoversikta. Berre Finland løftar likestillingsfakkelen og er langt nede på begge lister.

Kva er dette?! Korleis kan dette skje i landa til Gro Harlem Brundtland, til Vigdís Finnbogadóttir, til Pippi og Karen Blixen. Er det her, på stadionanlegga og arenaane i Tokyo 2020, at illusjonen om skandinavisk likestilling brest?

Har du spørsmål til forskerne? Send til ukens@morgenbladet.no