Jeg har en kjæreste som studerer på Blindern, så vi møtes ofte til en kaffe på ettermiddagen på campus. Jeg er ikke akademiker selv, men blir ofte sittende å stirre på alle som går forbi. Jeg tar meg selv i å gjette hvem som jobber ved universitetet, og hvem som egentlig bare er på besøk eller går forbi, på vei til en annen avtale. Så slår det meg at dere forskere har jo en del fordommer knyttet til dere. Hvite laboratoriefrakker, høy gjennomsnittsalder, fornuftige sko og tykke briller. Men jeg vet jo at dette ikke kan stemme. Så jeg spør dere - hvordan kjenner man igjen en forsker, egentlig? Kan man bare se det på noen?
Hilsen forskende.
Lina Ingeborgrud, teknologi- og vitenskapsforsker
Takk for at du spør om dette. Vi hører mye om forskning i mediene, men sjelden om forskerne. Selv er jeg en tverrfaglig samfunnsforsker, og har blant annet forsket på forskere (!) Og jeg har lært at det finnes, som du skriver, en del myter om oss: at vi bruker uforholdsmessig lang tid på arbeidsoppgaver, og at vi graver oss ned i saker og ting. Det snakkes til og med om at det er for seint å snu og forlate akademia når du har vært der lenge nok – du har rett og slett blitt en «forskertype».
Dette handler kanskje mer om egenskaper ved forskere, men du peker på noen ytre kjennetegn. Så hvor kommer disse stereotypiene fra? I tillegg til film, er det fristende å skylde på skolen og mediene: Når barn skal lære om forskning, møter de ofte folk i labfrakk som gjør kule eksperimenter. Og etter nesten to år med pandemi og vaksineutvikling, har vel alle fått innprentet at ekte forskere jobber med å blande sammen fargerike væsker.
Du spør om hvordan man kan kjenne igjen en forsker. Og det enkle svaret er at det er vanskelig. Indikatorrapporten (2021) viser at det fins rundt 90 000 mennesker i Norge som jobber med forskning- og utviklingsarbeid, ved universiteter og høgskoler, forskningsinstitutt, helseforetak og i næringslivet. Rundt en tredjedel av disse har en forskerstilling. Det er en ganske stor gruppe, og det har kommet til flere ulike typer folk i akademia, med tanke på alder, kjønn og nasjonalitet. Det har vært en økning i yngre krefter, for eksempel har det vært en dobling av doktorgrader avlagt ved norske læresteder de siste 15 årene (disse er i gjennomsnitt ca. 37,5 år når de er ferdige med doktorgraden). Det kan tenkes at endringer i forskerpersonalet har gitt mer variasjon i stil, utseende og interesser. Om det har blitt færre forskere med tjukke briller er jeg mer usikker på. Selv har jeg ikke briller, og kjenner flere i sektoren med relativt godt syn.
Så svaret er nei, du kan ikke kjenne igjen en forsker (håper jeg). Jeg tenker at den dagen man kan kjenne oss igjen på gata er en dårlig dag for akademia.
Helene Knævelsrud, kreftforsker
Jeg representerer de forskerne som faktisk går i hvit labfrakk på jobb. I cellebiologi og biokjemi er det ikke så ofte vi blander fargerike væsker, men cellene vi dyrker lever i rødrosa dyrkningsmedium, gjærsopp og bakterier i ulike nyanser av brungule løsninger. Bananfluene gir vi for tiden blåfarget mat slik at vi enkelt skal se gjennom den gjennomsiktige larveveggen om de har spist maten sin.
Når vi spiser i kantina sammen med andre sykehusansatte kjenner du forskerne heller igjen på at de har hengt fra seg labfrakken før de gikk til lunsj, mens legene fortsatt har arbeidsantrekk på. Og når vi går ut døra fra forskningsbygget på vei hjem etter en forskningsdag, tror jeg det ville være vanskelig å se på oss at vi er forskere. Nå har jeg jo ikke utført noen randomisert studie på dette, så jeg har ingen data til å bekrefte eller avkrefte denne hypotesen. Det er kanskje slik du gjenkjenner en forsker - ved å snakke med en kan det komme frem at vedkommende tenker på selv hverdagslige problemstillinger som testbare hypoteser.
Noe av det morsomste i jobben min er tverrfaglige samarbeid. For eksempel skal jeg og mine kolleger fra biologi jobbe sammen med informatikere, matematikere og musikkteknologer for å forstå autofagi, cellenes søppelgjenvinningssystem. Vår samlede kompetanse gir oss en mulighet til å forstå mekanismene som avgjør om autofagi bidrar til å forlenge vår livslengde og forhindre nevrodegenerative sykdommer, og når ukontrollert autofagi snarere påvirker helsen negativt. Når vi samles er det tydelig at vi ikke bare ser forskjellige ut, men at vi også må bruke tid på å utvikle en felles forståelse, da enkelte begreper har helt ulike betydninger i de ulike fagdisiplinene.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Noen stereotypier om forskere lever tydeligvis likevel i beste velgående, for eksempel at vi er litt kjedelige. Jeg husker spesielt godt en hendelse på Norsk Biokjemisk Selskaps årlige kontaktmøte en gang det ble avholdt i Tromsø. Bandet som var leid inn for å spille for oss etter middag ga uttrykk for at her ville vel publikum være både reserverte og tilbaketrukne. De fikk seg en overraskelse da konferansedeltakerne strømmet ut på dansegulvet til første låt! Så kanskje kan du identifisere forskerne blant menneskene du ser gå forbi på Blindern ved å se hvem som kaster seg først ut i dansen når du setter på musikk?
Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog
Jeg vokste opp i Bergen sentrum, like ved Nygårdshøyden hvor Universitet i Bergen ligger. På vei til og fra skolen snek vi oss ofte gjennom det gamle betongbygget som tidligere var studentsenteret, særlig dersom det regnet ute, men også fordi det var litt spennende å gå gjennom de gangene som tilhørte universitetet. På den tiden var det studentene jeg så opp til, jeg visste ikke noe særlig om hva forskning eller akademia egentlig var. Pappaen til en av bestevenninnene jobbet på universitetet som forsker, men han hadde verken briller eller labfrakk.
Noen-og-tyve år senere kjenner jeg langt flere forskere enn bare pappaen til venninnen min, og har skjønt at han egentlig var ganske typisk – han så jo helt normal ut! I alle fall er det sånn i Norge, at noen forskere helst går med jeans uansett anledning, noen går med skjørt og kjole til hverdags, mens andre trekker i tweed eller blazer. Og i Sogndal, hvor jeg jobber, blir forskere like ofte sett i turklær som i møteklær, særlig i skisesongen når fleksitiden kan nyttes til å nyte litt pudder før solen går ned.
I noen land er det mer formelt å være forsker, og på universiteter som Cambridge og Oxford kan du relativt ofte se akademikere og studenter i lange svarte kapper på vei til og fra middager på collegene. I Norge har vi ikke like formelle tradisjoner utenom ved spesielle anledninger, og med mindre du jobber på lab har vi ingen kleskode som skiller seg fra andre deler av samfunnet.
I alle fall liker vi å tro det. Som sosialantropolog er jeg nok likevel en som stadig skiller meg ut. Ikke nødvendigvis i klesveien, men fordi vi antropologer henger rundt steder for å drive med det vi kaller deltagende observasjon. I faget mitt reiser vi på lange feltarbeid for å studere mennesker og samfunn, enten det er til nabobyen eller i et samfunn på andre siden av kloden. Her er vi tilstede og deltar på ting som skjer i lokalsamfunnet, og bruker så mye tid sammen med menneskene og stedene vi forsker på at vi blir en slags del av det. Likevel forblir vi jo «hun der fra den plassen», en slags halvfremmed fugl som både hører til og ikke på samme tid.
Sånn sett blir vi antropologer hypersynlige, ikke fordi vi har noen bestemte klær eller labfrakker på oss, men fordi vi er på en plass med et bestemt formål, som handler om det vi forsker på. Vi blir på hils med halve bygda og godt kjent med noen få, mens andre stadig vekk lurer på hva vi gjør der. Tilbake på universitet er vi kanskje litt mindre spesielle – vi går i de samme klærne som andre akademikere, vi har kanskje litt mer øye for konvensjoner (spesielt når vi bryter de!), men alt i alt er det vanskelig å spotte en antropolog på gaten. På et tverrfaglig møte forleden ble jeg fortalt at jeg nettopp ikke så ut som en antropolog, så kanskje er det noen stereotypier her jeg ikke kjenner til også.
Til slutt må jeg også ta et lite forbehold, for jeg vet egentlig ingenting om kleskodene på Blindern, og om de har en egen spesiell antropolog-kultur med egne kleskoder. Det vil det nok kreves empiriske studier for å svare på, gjerne med litt deltagende observasjon.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no