Aktuelt

Dagen derpå: Hva skal vi egentlig med nasjonaldag?

Endelig er det over, skriver 17. mai-trøtt leser. Sosialantropologen, religionshistorikeren og fysikeren svarer.

Takk Gud, endelig er det over! Vadmel som stikker og klør, kvalmende bløtkake (og prosecco), overprisa wienerpølser solgt av stress-sinte naboer, slitne, overstimulerte unger som hyler, musikk og marsjering fra en annen tidsalder, og NRKs årlige, ultimate sakte-tv-sending fra Karl Johan: Hva skal vi egentlig med nasjonaldag?

Hilsen søstera til Bjørnstjerne Bjørnson

Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog

Ja, vi elsker store fester!

I alle fall elsker (og hater) nordmenn 17. mai, med alt det innebærer av kake, bunad, barnetog og sukkerspinn. Nasjonaldagen er en del av fortellingen Norge og nordmenn liker å fortelle om seg selv, og den dagen i året som markerer at «Vi ere én Nation vi med», enten vi er store eller små. For selv om bunaden klør og ungen er kvalm etter for mye is, så kler vi oss jo opp og går i tog på denne dagen, i regn og i solskinn.

Det historiske bakteppet er selvsagt feiring av Grunnloven vår, at en samling menn fra (nesten) hele Norge var samlet på Eidsvoll for å vedta Norges uavhengighet som stat og at folket gjennom representanter skulle bestemme. Men, kjære leser, du spør jo ikke om hvorfor, du spør hva vi skal med en sånn dag, og da må vi gå samfunnsanalytisk til verks.

For selv om 17. mai-talene ofte handler om frihet og feiring av det norske, om mangfold og om inkludering, så handler dagen om mer enn «nasjonen» som fellesskap – og deri ligger også grunnen til at du må tåle overprisede wienerpølser og nabounger som hyler: 17. mai handler nemlig om de små og store fellesskapene hver og en av oss er del av. Det handler om de du møter til 17. mai-frokost, om foreldre som koker rømmegrøt til en hel bataljon, om alle som går i tog og alle som stiller opp for å se på.

Vi mennesker er flokkdyr, og derfor blir slike dager viktige for å markere hvor og hvem du «hører til», enten det er skolen, korpset, vennegjengen eller familien – eller kanskje helt andre fellesskap som også er en del av livet ditt. I Bergen, hvor jeg er vokst opp, handler den like mye om byen vår som om Norge for øvrig. Lyden av vår i Bergen er lyden av buekorps, og det er «Nystemten» og ikke ‘Ja, vi elsker’ som er nasjonalsangen både 17.mai og alle andre dager.

Årlig kommer det også opp spørsmål om hvem som hører til og hvor grensene for «å være norsk» går. Hva er egentlig nasjonen Norge? Kan du ha bunad fra en plass du ikke har tilhørighet til? Kan du flagge med et annet flagg i toget? Hva er minoritetenes plass i nasjonaldagsfeiringen?

Sett med et sosialantropologisk blikk er identitet en fleksibel og romslig størrelse, som kan romme kompleksiteter og forskjellige måter å være på. Det er med andre ord plass til både andre flagg og til at du tar på deg noe annet enn den kløende vadmelen hvis du ikke orker den – dagen blir tross alt det du gjør den til.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Nei, sei det. Eg kan forstå dette med fellesskap, samfunnsbygging og buekorps som Ragnhild skriv om, men kvifor skal det plent vere så dyrt, vondt og vanskeleg? Kvart år blir eg meir og meir klar til å slå lag med Karoline og hoppe frå balkongen.

Nasjonaldag er ritual, og når det gjeld ritual, er det ikkje berre på Karl Johan (eller i Bergens smau) me gjer rare ting. Døma er tallause verda rundt, men det er nok å ta av i Noreg: Nyttårsaftan sender me millionar av kroner i lufta, og til Jonsok brenner me bål, jo større jo betre, sjølv om ein i juni korkje treng lyset eller varmen.

Kulturelle forklaringar finst. Fyrverkeri er pent, og smell og glimt skremmer vekk vonde krefter i det ein går inn i noko nytt. Jonsokbålet feirar lyset på den lysaste natta i året. Men kvifor, i den daglege og historiske kampen for å overleve, har menneske komme på å bruke tid og ressursar på noko som er, i botn, tant og fjas?

Sidan åttitalet har det vore ein skule innanfor ritualforskinga som forklarar ritual med det dei kallar kostbar signalisering. Kortversjonen er at det er nettopp ressurssløsinga som er poenget. Dersom ritual er noko ein gjer for å markere tilhøyrsle, så er markeringa, signalet, sterkare jo meir ressurskrevjande og mindre fornuftig denne er.

Difor blir det ikkje 17. mai-tog i kosedress og feitt hår. (Med mindre ein er russ, men det er ein eigen inversjon av forventingar og krav, som i brotet med konvensjonar er sin eigen form for kostbar signalisering.) Det skal vere vonde sko og stikkande ull.

Så er den tilsynelatande irrasjonelle sløsinga likevel rasjonell fordi markeringa sementerer tilhøyrsla til gruppa, og gruppa byd i tur på tryggleik, mat og husrom. Difor selar me opp i år igjen, og satsar på at me har vifta nok med flagget til at me får pølser og is i året som kjem òg.

Anders Kvellestad, fysiker

– Det … det er tomt for rømmegrøt.

Vi var ikke så høye i hatten der vi sto i matboden på 17. mai-arrangementet i København. Foran oss var et lite hav av skrubbsultne og vadmelssvette nordmenn – mange nokså bakfulle etter en lang natts feiring av norsk Eurovision-seier – og vi hadde nettopp fortalt dem at den siste halvtimen med køståing i stekende sol hadde vært forgjeves. Stemningen gikk fra lunken til direkte kjølig, og akkurat da tenkte jeg som du, kjære leser: Hvorfor gjør vi dette? Hva skal vi egentlig med nasjonaldag?

Men mine og dine individuelle opplevelser er kanskje ikke det beste utgangspunktet for å bli klok på nasjonaldagen. For er det egentlig mulig å forstå et så komplekst fenomen dersom analysen vår fokuserer på enkeltindividet?

Som partikkelfysiker er jeg naturlig nok svak for reduksjonisme som metode. Vi kan åpenbart lære veldig mye om et fenomen ved å fokusere på dets enklere deler. Men kan vi forstå alt på denne måten? Neppe. Som svarene til Ragnhild og Nils viser, så er et samfunn noe annet enn kun en samling individer. Også innen fysikken kan vi se at «more is different», som fysiker og nobelprisvinner Philip W. Anderson formulerte det i en berømt artikkel som fyller 50 år i år.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Et av mange eksempler på dette finner vi helt «på bunnen» av fysikken, i kvantefysikken – i seg selv en av reduksjonismens største triumfer. Stikkordet her er kvantemekanisk sammenfiltring, et fenomen der et fysisk system med to eller flere deler gir opphav til målinger vi ikke kan forklare ved å betrakte delsystemene som uavhengige.

Det skal sies at fysikere og filosofer fremdeles klør seg i hodet over nøyaktig hva kvantefysikken forteller oss om virkeligheten. Men sammenfiltring tyder på at selv innen vår mest reduksjonistiske vitenskapsgren må en gruppe noen ganger ansees som noe annet enn en samling enkeltdeler. Så, kjære leser, jeg håper du finner litt glede i nasjonaldagens absurde kompleksitet. Og om du så likevel blir i overkant frustrert av hylende unger og skikkelig sakte sakte-tv, kan det tenkes at problemet ikke er konseptet nasjonaldag, men bare litt lavt blodsukker? Altså ikke noe en overprisa wienerpølse ikke kan ordne?

Har du spørsmål til forskerne? Send epost til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Aktuelt