Den moderne familien

− Familien som institusjon har mistet sin materielle tyngde, men ikke sin emosjonelle verdi», sier Lars Dencik, professor i sosialpsykologi og familieforsker ved Roskilde Universitet.

Ifølge Helsedirektoratet er rundt ti prosent av par i fruktbar alder ufrivillig barnløse. Kvinner og menn venter for lenge med å få barn. Nyere studier tyder også på at sædkvaliteten til menn i den vestlige verden har sunket dramatisk siden 1970-tallet.

I dag er gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner i København, Stockholm og Oslo rundt 31 år. Andelen kvinner som er over 35 år når de føder sitt første barn, har her til lands økt fra to prosent i 1967 til 11 prosent i 2016.

Forskere mener vi nå ser de første eksemplene på hvordan mennesket blir både kulturelt og biologisk avhengig av sin egen teknologi. Flere vil rett og slett kunne bli helt avhengig av laboratoriet for å få barn.

Bioteknologien har allerede endret familiemønsteret i Skandinavia, mener Dencik.

− De skandinaviske velferdsstatene legger til rette for at individene skal kunne realisere seg selv gjennom utdanning og arbeid. Når det er på plass, skaffer man seg barn som et nytt selvrealiseringsprosjekt. Kan man ikke bli mamma, så betraktes det som en sykdom. Det er nærmest blitt en menneskerett å få barn, og samfunnet støtter det, sier han.

Dette er også tematikken i Helga Flatlands nyeste bok, Den moderne familien. Her skildrer hun en familie med voksne barn som opplever at foreldrene på 70 år skal skille seg. Tross sin voksne alder, erfarer søsknene Liv, Ellen og Håkon foreldrenes brudd som vanskelig. Det trygge og stabile forsvinner og akselererer andre utfordringer i livene deres.

38 år gamle Ellen stilles til veggs overfor egne og andres forventninger når det viser seg at hun er for sent ute til å få egne barn. Hun har ventet for lenge. Ellen får tilbud om statlig støttet assistert befruktning, men heller ikke det hjelper.

Mellom to og tre prosent av barn som fødes i Norge i dag er blitt til ved hjelp av assistert befruktning, ifølge Medisinsk fødselsregister. På verdensbasis er mer enn fem millioner barn blitt til ved hjelp av assistert befruktning.

Ellen opplever en identitetskrise og reiser spørsmål om hva en familie uten barn er.

− Det er en grunn til at debatten om den moderne familien er her nå. Familien endrer seg hele tiden, men i dag fremstår kanskje endringene som mer fremmedgjørende enn tidligere, på grunn av de nye mulighetene som bioteknologien åpner for, sier Flatland.

De nye mulighetene

Assistert befruktning hjalp ikke Ellen med å bli gravid, men teknologien har gjort at flere kvinner i dag, enn noen gang tidligere, får muligheten til å bli mødre.

Ikke bare infertile, men også lesbiske og enslige kvinner. Enten det er ved hjelp av inseminering eller prøverørsbehandling. Kvinner som lider av overvekt, psykiatriske sykdommer, virus som forårsaker immunsvikt, og som har lav inntekt blir nedprioritert.

Siden 1980-tallet er mer enn 30 000 barn blitt født ved hjelp av prøverørsbehandling her til lands.

Også homofile har nå muligheten til å bli fedre ved hjelp av eggdonasjon og surrogati, men disse formene for assistert befruktning er forbudt å utføre i Norge.

− Jeg mener at det å vokse opp med begge sine biologiske foreldre er det mest optimale for barna. Naturens ordninger for reproduksjon er noe som vi bevisst ikke skal endre på, sier Vegard Bruun Bratholm Wyller, overlege og professor i barnemedisin.

Han er tilhenger av å forby sæddonasjon og er mot Bioteknologirådets forslag om å tillate eggdonasjon.

Alle de politiske partiene, bortsett fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre, er for. Mange har argumentert ut fra et likestillingsperspektiv, ettersom sæddonasjon allerede er lovlig her til lands.

Forslaget er nå til behandling i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

− Det er en kjensgjerning at mange som vokser opp uten en av sine biologiske foreldre, blir opptatt av å finne ut hvem de slekter på. Det handler om identitet og røtter, og at vi er et produkt av arv og miljø der de biologiske foreldrene vil utgjøre begge deler. Å separere det vil gjøre noe fundamentalt med det som er naturens normale ordning, sier Wyller.

Venstre har i tillegg foreslått å gjøre altruistisk surrogati lovlig, mens Arbeiderpartiet vil vurdere muligheten for å ha flere enn to juridiske foreldre. Det kan bli aktuelt for barn av lesbiske og homofile, stebarn og fosterbarn.

Kritikere av forslaget om flere juridiske foreldre mener at flere foreldre øker sannsynligheten for konflikter og uenigheter om barnets oppdragelse. De som er for, mener barn nyter godt av å ha flere forpliktede foreldre. Ikke fordi foreldrenes kjønn utfyller hverandre, men fordi det er flere foreldre. Tre foreldre øker rett og slett barnas tilgang på kjærlighet, tid og ressurser.

At omsorg kan utøves minst like bra av ikke-biologiske foreldre, er Wyller ikke i tvil om. Hans innvending til assistert befruktning er at dersom vi bevisst endrer på kjernefamilien, så gjør vi et fundamentalt eksperiment med noe grunnleggende i vår natur som kan få langsiktige konsekvenser.

− Selv om visse enkelthendelser kan ha positive konsekvenser på kort sikt, så kan det å manipulere menneskets tilblivelse i det lange løp endre vår oppfatning av hva et menneske er. Det er ikke farlig å slippe ut litt CO2, men på lang sikt har det gitt oss en klimakrise. Den er en konsekvens av at mennesker tenker på naturen som noe som er kontrollerbart og som er til for vår skyld. Vi har ennå ikke oversikt over hva konsekvensene av reproduksjonsteknologien vil bli, derfor må vi være mer forsiktige, sier han.

Kampen om egget

Over tyve europeiske land tillater eggdonasjon, deriblant Island, Finland, Sverige og Danmark.

I 2014 mottok 650 svenske kvinner inseminasjon, viser tall fra Nasjonalt kvalitetsregister for assistert befruktning i Sverige. En sjettedel av disse kvinnene bar frem et barn. Av de 242 som mottok donoregg, fikk hver femte kvinne barn.

Tallene er omtrent de samme i Danmark. I tillegg kommer mørketall, ettersom mange danske og svenske par reiser utenlands fordi hjemlandene har problemer med å finne nok egg­donorer til å tilfredsstille etterspørselen.

− Infertilitet er en av de største folkesykdommene vi har, sier Søren Ziebe, klinikksjef ved Rigshospitalets Fertilitetsklinik i København.

I Danmark unnfanges hvert tolvte barn ved hjelp av en fertilitetsklinikk.

Ziebe mener at hvis ikke de nordiske statene tillater egg- og sæddonasjon, vil vi ikke få nok barn.

− Min oppfordring til de norske politikerne er å forebygge fertilitetsnedgangen i samarbeid med alle de nordiske landene. Det vil sikre nok unge mennesker på arbeidsmarkedet i fremtiden, sier han.

Danske myndigheter har sidestilt sæd- og eggdonasjon, men betaler kvinnene 14 ganger så mye som de mannlige donorene ettersom inngrepet er større. Donasjonene kan gjøres anonymt, åpent (donors navn gjøres tilgjengelig) eller av venner og søsken som vil hjelpe.

− I Danmark har det vært en stor debatt om barnets behov for å kjenne sitt genetiske opphav, men hittil har vi ikke sett noe dokumentasjon på at dette behovet er reelt hos barna. Vi vet derimot at det kan oppstå vanskelige situasjoner for foreldre som venter for lenge med å fortelle barna sine om hvordan de ble unn­fanget, sier Ziebe.

I Helga Flatlands bok opplever både Ellen og hennes samboer det som et stort nederlag at Ellen ikke kan få barn. Skuffelsen er så inderlig at de til slutt går fra hverandre. Ellen undrer seg over at evolusjonen ennå ikke har rukket å «ordne opp i» fertilitetsproblemene til eldre kvinner. Vi lever jo tross alt lengre enn før. Det har ført til at vi tenker på 40-åringer som mye yngre enn hva de er biologisk, mener Flatland, som selv er 33 år.

At kulturen er i forkant av naturen, fører til at mange kvinner tror de har lengre tid på seg til å få barn enn hva naturen tillater. Det gjør barna til nok et selvrealiseringsprosjekt, tror Flatland.

− I vår kultur tjener barn også som statussymboler. Vi har et utrolig stort fokus på dem, mye mer enn generasjonene før oss, og jeg er usikker på om det er sunt med så mye oppmerksomhet. Jeg tror barna kan bli altfor selvbevisste, noe som ikke er bra for noen, sier Flatland.

Setter spor i evolusjonen

Annenhver uke i fjor kom et surrogat-barn hjem til Norge fra USA, ifølge Aftenposten. Siden 2009 har den norske ambassaden i New Delhi registrert i underkant av hundre barn født til norsk far av surrogatmor i India. Nå viser en ny studie at surrogatmors livmor kan påvirke barnets gener og egenskaper.

Også mannens sædceller kan være i endring. Vanligvis er det langdistanse-heltene som tåler livmorens sure miljø, som vinner løpet ved et samleie. Men i laboratoriet er det spermien som svømmer raskest over en kort distanse som får befrukte egget.

Kan slike endringer i den naturlige seleksjonen forandre menneskeartens evolusjonære egenskaper?

Ja, mener overlege ved Sykehuset Telemark og leder i Norsk Forening for Assistert Befruktning, Hans Ivar Hanevik.

− Assistert befruktning kan gjøre barnløshet arvelig. Menn som er født av fedre med nedsatt sædkvalitet, står i fare for å få det selv fordi det går i arv, sier han.

Skrekkscenarioet er at vi vil få en undergruppe i samfunnet som ikke kan få barn. Hanevik mener dette er lite sannsynlig, og at vi uansett ikke bør forby assistert befruktning.

− Assistert befruktning er til for å hjelpe pasienter som har en svikt i en sentral kroppsfunksjon, nemlig reproduksjonen. Svikten er ofte uforskyldt, og det er viktig å få frem at assistert befruktning er medisin for disse pasientene. Medisin er tukling med naturen satt i system. Vi kan ikke slutte å behandle disse pasientene, på samme måte som at vi ikke kan slutte å behandle menn med testikkelkreft, selv om kreften kan gå i arv, sier han.

Han mener vi må skille mellom forskningen på mulige påvirkninger som kan skje et foster på molekylærnivå, og forskningen på barna som er blitt født etter assistert befruktning.

− Vi mener at forskningen så langt gjør oss trygge på at vi kan fortsette praksisen vi driver, uten at det innebærer helsemessige overgrep mot disse barna. Slik vitenskapelig kunnskap burde veie tyngre i bioteknologidebatten enn spekulasjoner om at en livmor kan merke om genene i egget er fra en annens kropp, sier Hanevik.

Barn til salgs

Vegard Bruun Bratholm Wyller frykter at markedskreftene skal ta over menneskets reproduksjon dersom det tilrettelegges for videre bruk av bioteknologi.

− Dersom reproduksjonen kommersialiseres, vil arvestoff og dermed barn bli varer som kan kjøpes og selges. Her ligger kimen til at vi mister respekten for hva et menneske er. Vi kan ende opp med å skape et syn på mennesket som et middel og ikke som et mål i seg selv. Men disse potensielt store kulturelle endringene vil ikke fertilitetslegene diskutere, sier Wyller.

Hans Ivar Hanevik tror ikke kommersialisering er en fare og mener tvert om at Norge, med sitt sterke offentlige helsevesen, kan bidra til å motvirke en uønsket markedsovertagelse.

− Helsevesenet burde få være med, og ta disse debattene på alvor, slik at kommersielle krefter ikke får lov til å diktere hva som skal være rett og galt, sier han.

Dette gjelder særlig i forbindelse med mer kontroversielle teknologier, som kan fjerne uønskede gener og egenskaper fra fosteret.

Fordi eggdonasjon og surrogati ikke er lov i Norge, reiser flere par til utenlandske privatklinikker. Som norsk fertilitetslege skal man ikke bidra til at slik behandling finner sted. Samtidig har legene et ansvar for å følge opp disse gravide kvinnene når de kommer hjem. Hanevik etterlyser nye avklaringer fra myndighetene på hva slags behandling de har tillatelse til å gi.

− Assistert befruktning er kommet for å bli. Siden det norske fagmiljøet ikke har fått lov til å henge med på den raske utviklingen i bioteknologien internasjonalt, vil det ta tid før vi klarer å hente oss inn igjen og gi pasientene er fullgodt tilbud.

Fertilitetslegen mener at den nåværende bio­teknologiloven allerede er utdatert, for eksempel ved at den ikke skiller mellom prøverørs­befruktning og inseminasjon.

− Men jeg er enig med Wyller i at vi må tenke godt igjennom hvordan alt dette skal gjennomføres. Dette er første gang i historien at mennesker nå er i stand til å manipulere sin egen reproduksjon ved hjelp av teknologi.

Mangel på forskning

Det er fortsatt lite forskning på hvilke konsekvenser det har for barn å vokse opp i moderne familiekonstellasjoner. Så langt peker mesteparten av forskningen i en positiv retning: Foreldrenes antall, kjønn, seksuelle orientering og biologisk slektskap har mindre å si for barnas ve og vel enn kvaliteten på forholdene innad i familien og det sosiale miljøet barna vokser opp i.

Og ofte er forholdet mellom barn og foreldre i moderne familier spesielt god, viser forskning fra Universitetet i Cambridge. Årsakene som trekkes frem, er at foreldrene i disse tilfellene har brukt mange krefter og ressurser på å få barnet. Barnet er godt planlagt og i aller høyeste grad ønsket.

Men er for eksempel homofile og lesbiske bedre foreldre enn heterofile par? Det er umulig å si, mener Ragni Hege Kitterød, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

− Å si at det går bra med barna i moderne familier, er riktig. Men å si at barna der har det bedre enn barn i kjernefamilier, er vanskeligere fordi det er krevende å skille mellom hva som er virkningen av og årsaken til foreldreskapet ­deres, sier hun.

Hverken homofile foreldre eller andre familier som har fått barn gjennom assistert befruktning, er tilfeldige grupperinger, de har som regel forberedt seg på foreldreskapet i mange år og er dedikerte.

− Familier er ulike på så mange måter, og det er derfor vanskelig å isolere effekten av familietype fordi det er så mange andre ting som skiller dem ad. Mange ulike familier kan være bra for barn, men kjernefamilier trenger ikke nødvendigvis å være det beste alternativet dersom det oppstår store konflikter, sier Kitterød.

Familiens verdi består

Selv om familiemønsteret er i endring, er det mye som tyder på at det å være i en familie er like viktig for oss i dag, som tidligere.

Og det er ikke så rart, for statistisk sett er det slik at mennesker som lever uten en familie, har kortere levetid og dårligere psykisk helse, ifølge Lars Dencik, familieforsker ved Roskilde Universitet.

Flertallet i den norske befolkningen stiller seg positivt til å tillate både sæd- og eggdonasjon, ifølge Helsedirektoratet. Bare for 15 år ­siden ville det vært utenkelig.

Folk er blitt mer tolerante, og samfunnet er i dag blitt ganske likegyldig til hvordan vi velger å leve som familie, mener Dencik.

− Før var det faste normsystemer som holdt familien sammen. I dag er det felles opplevelser. Uten mange og gode ferier, reiser og lignende, tenderer den moderne familien til å gå i opp­løsning, sier han.

Det er nettopp på en ferietur til Italia at søsknene i En moderne familie, Liv, Ellen og Håkon, får vite at foreldrene på 70 år skal skille seg. 30-årige Håkon har inntil da argumentert mot monogamiet og prøvd ut ulike samlivsformer basert på fri kjærlighet. Når hans trygge grunn forsvinner og de stabile familieforholdene oppløses, finner han ut at det er vanskelig å kjempe mot biologien og menneskets søken ­etter tilhørighet.

Så lenge vi har opplever tilhørighet til en ­familie, spiller ikke formen på den så stor rolle, mener Flatland.

– Jeg ser ikke problemet med de såkalte regnbuefamiliene, enten det er homofile, enslige eller tre foreldre. Man trenger ikke nødvendgivis erotikk eller forelskelse for å lage en familie. Det viktigste er hvilke relasjonelle kontrakter som inngås innad i familien. Når vi nå åpner for ulike familiesammensettinger, så er det disse relasjonelle kontraktene som alltid vil være grunnlaget for en familie, sier hun.

Mennesker har behov for å vite hvor de hører til, tror hun. Vi har en naturlig forventning og et ønske om å holde sammen med dem vi er i familie med.

− Jeg tror sterkt på de familiære relasjonene og at løftene vi gir til hverandre er viktigere og vanskeligere å bryte enn løftene vi gir til for eksempel en prest ved en vielse. Jeg tror ikke kjærligheten har ­behov for å formaliseres, den er der og holder familien samlet så lenge kontraktene oppleves som meningsfulle og gyldige, uavhengig av ­familiesammensetting.