«Regjeringen må komme på banen.» Det lyder som daglige bønnerop fra næringslivet og de mange bedriftene som nå trues av konkurs, og som ikke lenger kan lønne sine ansatte. Høylytte krav kommer også fra opposisjonen som vil sette sin partifarge på krisepakkene og tiltakene, og som opportunt stiller seg uforstående til hvorfor beredskapen ikke er bedre. Det er nesten som man kan få inntrykk av at de folkevalgte på Stortinget har vært frikoblet fra alle reformene som nå danner rammebetingelsene for det helsevesenet som skal håndtere bølgen av koronasmittede.
I den ekstraordinære situasjonen, med den høyeste arbeidsledigheten siden krigen, med verdensøkonomien og oljeprisen i fritt fall og et pågående pandemiutbrudd, er det politikernes ansvarlighet som påkalles. Vi setter vår lit til deres evne til å fatte beslutninger som er til vårt felles beste, uten tanke for desimalsvingninger på meningsmålingene, folkelig misnøye med hytteforbud eller budsjettunderskudd. Slik blir koronakrisen en påminnelse om hvor handlekraftige politikerne kan være når det virkelig står noe på spill – til forskjell fra nitide hestehandler som gjerne munner ut i utvannede kompromisser og sendrektighet.
Lenge før viruset fra Wuhan hadde klart å stanse verden, hadde redaksjonen i Morgenbladet fått ideen om å se nærmere Stoltenberg I-regjeringen – trolig den mest handlekraftige, men også utskjelte regjeringen i nyere tid. I år er det nemlig 20 år siden Jens Stoltenbergs kobbel av Arbeiderparti-ministre tok over etter at Bondevik I-regjeringen gikk av på kabinettsspørsmål. I løpet av en hektisk periode, fra mars 2000 til oktober 2001, innførte denne kortlivede regjeringen handlingsregelen, delprivatisering av store statlige foretak, forsvarsreform, momsreformen og statlige helseforetak, for å nevne noe. Dette var vidtrekkende reformer det vanligvis ville tatt år å gjennomføre, men som nå ble sjøsatt i løpet av måneder. Den gang var ikke tiltakene foranlediget av en krise, snarere et ideologisk stemningsskifte i den sosialdemokratiske bevegelsen som så et behov for å modernisere offentlig sektor. Omstillingene hadde sin pris. Arbeiderpartiet fikk den laveste valgoppslutningen på 77 år og ble sendt rett ut i opposisjon igjen. «Fiasko» er en betegnelse som har heftet ved regjeringsprosjektet.
«Vi ville mye på kort tid. Kanskje for mye», skriver Jens Stoltenberg i sin biografi, og reflekterer videre over hvorfor regjeringsprosjektet feilet:
«Vi var ikke gode nok på å forklare hvorfor vi gjorde det vi gjorde, og til å uttrykke hva vi ønsket at Norge skulle bli.» I intervjuet med Morgenbladet denne uken inntar han et noe mindre apologetisk perspektiv. Kanskje blekner valgresultater og meningsmålinger om man nå ser på hvor mye av Stoltenberg I-regjeringen som er videreført, sier Stoltenberg fra sitt kontor i Brussel.
Koronakrisen har på nytt aktualisert behovet for politikere som kan ta grep, og ofte er det nettopp det vi etterlyser: Politikere med en uredd virketrang som styrer mot en større visjon og et felles gode. Men hva skjer når man går for fort frem eller inngrepene oppfattes som drakoniske? Eller når politikerne ikke evner å begrunne beslutningene tilstrekkelig? Da kommer tilbakeslaget. Derfor blir det interessant å se hvordan Solberg-regjeringen håndterer denne krisen videre, og om politikerne husker på det handlingsrommet og den makten som ligger i deres hender når koronakrisen en gang skal avløses av den langt mer alvorlige og truende klimakrisen.
Stortinget vedtok denne uken en tredje krisepakke som skal fremskynde karbonfangst. Ironisk nok var det rensing av CO2-utslipp som i sin brakte Stoltenberg I-regjeringen til makten, fordi Ap ikke ville vente på teknologien. Siden skulle den ifølge Stoltenberg bli vår neste månelanding. Vedtaket møter kritikk for ikke å ha med koronasituasjonen å gjøre. Vi velger å se det som et tegn på at politikerne faktisk evner å ha to kriser i hodet samtidig – både korona og klima.
Sun Heidi Sæbø