Kjære akademikere. Humanioradebatten dukker opp med ujevne mellomrom, altså debatten om hvorvidt de humanistiske fagene er like nyttige som la oss si økonomi, medisin og ingeniørkunst. Min kone og jeg er begge humanister, men hun kommer fra en familie full av blåruss som riktignok liker å skryte av at de går i operaen og leser bøker, men som mener vi er hårreisende gale, ja, nærmest uansvarlige, som ikke valgte å studere noe «nyttig», eller i det minste noe man kan tjene mye penger på. I helgen havnet vi i en ny diskusjon – de mente koronakrisen er et eksempel på at medisinske fag er langt viktigere enn for eksempel litteraturvitenskap. Jeg kunne satt pris på noen argumenter til neste diskusjon, og henvender meg derfor til dere.
Hilsen human
Anne Tjønndal,
idrettssosiolog, Nord universitet
Jeg er ikke humanist selv, men jeg har noen ganger følt på en kombinasjon av «imposter syndrome» og det å bli konfrontert med at mens andre prøver å kurere kreft, forsker jeg på «idrett, ulikhet, makt og sånt». Tilsynelatende gir jo min forskning langt mindre nyttig kunnskap enn hva naturviterne produserer. Likevel trenger ikke alt å handle om liv og død for at det skal være viktig for samfunnet vårt.
Dere spør etter argumenter til neste diskusjon. Det beste jeg kan gi dere er noen eksempler på hvorfor humanistene er viktig for idrettsforskning og vår forståelse av idrett. En av det mest etablerte mytene i vestlige samfunn er at idrett er bra for oss. Det vil si, at det er et lineært forhold mellom det å delta i idrett og god helse. Dette kan best eksemplifiseres med at det i perioden 2000–2009 ble identifisert over 130 nasjonale, politiske dokumenter i Europa der idrett ble fremhevet som et virkemiddel for folkehelse. Den naturvitenskapelige og den samfunnsvitenskapelige idrettsforskningen har utvilsomt bidratt til å opprettholde denne myten. Selvfølgelig kan idrett bidra til både god fysisk og psykisk helse, men det er ikke alltid slik. I idrettsverdenen finner man overgrep, diskriminering, mobbing, korrupsjon og en hel rekke andre alvorlige problemer. For noen er idrett det beste i livet og den største lidenskapen som finnes, for andre er idrett det verste som har skjedd i deres liv.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]
---
Det er akkurat disse nyansene humanistene ofte gir oss i idrettsforskningen. De løfter frem fortellinger om utøvere som har brukt halve livet på å kvalifisere seg til OL, bare for å sitte igjen med en skadet og ødelagt kropp. Dette er viktig kunnskap fordi det viser oss hvor galt det kan gå når vi er overbevist om at svaret alltid er å trene mer, uavhengig av hvem som spør og hva spørsmålet er.
I forlengelsen av dette, gir idrettshistorie oss innsikt i vedvarende urettferdighet i idrett, blant annet med å vise hvordan praksiser for kjønnstesting har utviklet seg til å systematisk diskriminere svarte, kvinnelige utøvere i toppidretten. Idrettsfilosofene på sin side, hjelper oss med å løfte blikket og se fremover ved å peke på hvor lite bærekraftig kommersiell toppidrett er i dag. Med andre ord: uten humanister ville idrettsforskning raskt blitt en ukritisk heiagjeng for myten om at mer idrett alltid gjør alle godt.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar, Universitetet i Agder
Kjære medhumanist! Ja, me er eit omstridd folk, seinast no i koronakrisa som syner at landet treng helsearbeidarar heller enn filosofar. Det er lett å godta premissen om eit nullsumspel som ligg her og bli med i konkurransen om å rakke ned på andre. Personlege favorittar er serieteiknar Jorge Cham om humaniora: « … while us social scientists use real data.» Eller Tom Lehrer sin song om toppingeniør Wernher von Braun, pioner i raketteknologi først i nazi-Tyskland og så for USA under romkappløpet: «Once the rocket is up, who cares where it falls down?» De kan prøve desse i neste familieselskap, men eg ville heller tatt fram Dag O. Hessen eller AYF-kollega Jonas Stein, som peiker på at slike utsegn vitnar om eit snevert nytte- og kunnskapssyn.
Eg må medgi at eg òg før koronapandemien fekk sett mine suter og min kvardag i perspektiv når eg snakka med systera mi som er sjukepleiar. Samstundes er det ingen eg snakkar meir om filosofi med enn henne (hei, Anne Guro!), om dygder, menneskeverd og eit godt liv. Som mange allereie har påpeikt, er til dømes sjukepleie eit fag som dreg på heile UH-sektoren sin palett. Frå Institutt for religion, historie og filosofi underviser me inn i ulike helsefag, teknologi- og ingeniørstudiar, lærarutdanning, idrett og ymist anna.
Humaniora handlar om den menneskelege tilstand, og søkjer å forstå både seg sjølv og andre. Denne våren har humaniora kunna sett på kvifor regjeringa ikkje berre følgjer helsefaglege råd i handteringa av koronapandemien, eller dei ulike standpunkta til bioteknologiloven. Det var rett nok ein filosof med på Tangen-seminaret i vinter, men sjølvinnsikt og rolleforståing er tydelegvis likevel i manko blant fleire samfunnstoppar. Så eg vil seie at det ikkje berre har vore bruk for humaniora i vår, men gode døme på at det trengs meir kompetanse! Men ikkje til erstatning for helsefagarbeidarar eller andre som skal skjøtte sine like viktige oppgåver i eit samansett samfunn.
Åsmund Husabø Eikenes, realist og forskingsformidlar, Universitetet i Oslo
Humaniora har verdi i seg sjølv. I tillegg er kunnskapane dykkar viktige for oss andre. Det er kanskje innlysande for ein humanist, men for ein naturvitar er det ikkje slik at sjølv om noko er mogleg, så bør vi late vere å gjere det.
Siste kapittel i oljeeventyret eit godt eksempel. Verda og Noreg skal kutte store mengdar CO2-utslepp innan 2030, men Equinor planlegg likevel å halde fram med utvinninga av olje på norsk sokkel dei neste femti åra. Ein av grunnane til at dei to strategiane sameksisterer er at oljeplattforma drivast på straum frå fastlandet, så sjølve produksjonen her i Noreg er nesten fri for utslepp. Dei enorme utsleppa i landa som kjøper oljen vår, er visstnok ikkje vårt ansvar. Forstå det den som kan (mest truleg ein humanist).
Behovet for kritiske innspel vert også tydeleg i revolusjonen innan kunstig intelligens. Det kan nesten verke som at teknologane sjølve er overraska over at deira eige menneskesyn og bias er til stades i algoritmane dei lagar. Resultatet er helsesystem som diskriminerer mot svarte pasientar, ansiktsgjenkjenning som ufrivillig identifisere skeive personar og sjølvstyrande bilar som set talverdi på menneskeliv. Naturvitskaplege perspektiv er ikkje tilstrekkelege for å forstå og deretter løyse problema vi har laga.
Når vi først er inne på naturvitskapens utilstrekkelegheit, må vi innom dei seigliva ideane om forskingsformidling. Eit klassisk naturvitskapleg perspektiv er å tenke at dersom folk flest berre får tilgang til ny kunnskap (gjerne i bøker med humor og rim), så forstår dei meir og tar gode val. Men fleire tiår med forsking frå humaniora og samfunnsvitskap fortel at det ikkje stemmer. Vi forskarar kan forklare global oppvarming så mykje og ofte vi klarar, men meir kunnskap er i seg sjølv ikkje tilstrekkeleg for å overtyde folk flest. (At naturvitarar protesterer på desse forskingsresultata er i seg sjølv eit bevis på at dei stemmer.)
Utfordringane for naturvitarar er manglande trening på å sette grenser for teknologien vi utviklar, og at vi altfor ofte gløymer at verda er full av menneske med liv, historier og rettar. Vi treng hjelp frå retorikarar, filosofar, pedagogar og psykologar og mange andre. Som biolog skulle eg ønske at utdanninga mi gav mykje større plass til perspektiva frå humaniora og samfunnsvitskap. Eg er difor svært takksam for det tverrfaglege AYF.
Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no