Forskning

Kan man være uenig i forskning?

Hei forskere!

Jeg har en vrang onkel som bruker mye tid på internett, som altfor mange på hans alder (50+). Han er faktisk veldig flink å holde seg oppdatert, og leser mye om aktuell forskning. Dette liker han å diskutere, spesielt med oss andre i familien over diverse høytidsmiddager. Han sier ofte at han er uenig i ting forskerne har kommet frem til… Mitt spørsmål til dere er: Kan han si det? Er det mulig å være uenig i forskning og avvise forskning man ikke liker?

Hilsen nevø

Jørgen Bølstad, førsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

La meg med starte med en observasjon: Folk flest virker påfallende fornøyde med sin egen innsats for unngå dramatiske klimaendringer. Hvis de kjører bil, så er det selvfølgelig fordi de «må» kjøre bil. Hvis de flyr til syden på ferie, så er de raske med å påpeke at det ikke er så ofte, og at det forresten er mange andre som reiser mye oftere. (Og så har de jo fortjent denne sydenturen fordi de har jobbet så hardt, og det er så mørkt og kaldt her oppe i nord!) Dessuten kan de med et visst rette påpeke at det egentlig er politikernes jobb å løse det som tross alt er et kollektivt problem – men de nevner kanskje ikke at de har tenkt å stemme på et parti som ikke kommer til å endre noe særlig i det hele tatt.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Hvorfor kommer jeg trekkende med dette? Fordi vi mennesker ikke bare er gode på rasjonell sannhetssøken og problemløsning – vi er også gode på å fordreie vårt bilde av verden når det passer oss. Noen ganger er dette bra: Livet kan være lettere å leve hvis vi ikke tar innover oss alt som er vondt og problematisk. Samtidig kan slike mekanismer hindre oss i å tenke og handle rasjonelt: Det er for eksempel reell fare for at vi ikke aksepterer forskning som kommer frem til konklusjoner vi ikke liker, og heller leter etter tilsynelatende fornuftige grunner til å avvise den. Hvis det mest bekvemme for deg selv er å tvile på forskningen, bør det kanskje ringe en bjelle!

Et nærliggende eksempel her er de som nekter å godta at menneskelig aktivitet forårsaker klimaendringer: Det kan være ubehagelig å innse at man har en livsstil som ikke er bærekraftig, og som truer livsgrunnlaget til kommende generasjoner – og da er det fristende å konkludere med at forskningen om dette må være feil. Så er man med ett kvitt hele problemet!

Når dette er sagt, så trenger vi selvfølgelig også litt folkelig skepsis og sunn fornuft i møte med forskning som rapporteres i mediene – men det er forskjell på å ta en tullete overskrift med en klype salt, og å avvise grunnleggende innsikter som nær sagt alle seriøse forskere på feltet slutter opp om.

Sofie Snipstad, postdoktor, Institutt for fysikk, NTNU

Målet med forskning er å skaffe ny kunnskap gjennom systematisk arbeid. Basert på en idé eller en teori utarbeider man en eller flere hypoteser. I mitt fagfelt gjennomføres deretter en rekke forsøk på laboratoriet for å bekrefte eller avkrefte hypotesene, hvilket gjør at man bekrefter eller endrer teoriene man tok utgangspunkt i. Neste trinn er da å rapportere disse resultatene, ofte gjennom vitenskapelige publikasjoner i internasjonale tidsskrifter og på faglige konferanser. På den måten åpner man opp for diskusjon med andre forskere. På samme måte som at vi formidler våre egne funn til andre, baserer vi også det vi gjør på andre forskeres arbeid. Selv om man har en felles forståelse av et grunnprinsipp, kan vi likevel være uenige, for eksempel når det gjelder mekanismene bak et observert fenomen.

Vi er også avhengig av at metodene som er brukt, synliggjøres slik at andre forskere kan etterprøve det som er gjort. Kanskje finner man det samme resultatet igjen, men det kan også hende at man oppdager en viktig feilkilde eller bruker en annen metode og kommer frem til et annet resultat enn det kollegaen fant. Det at forskere er «uenige» med hverandre gjør at nye ideer bringes på banen, og slike diskusjoner er viktige for å få frem alle muligheter og for at forskningsfeltet skal avansere raskere. Som forskere er vi interessert i alle funn som kan hjelpe oss til å svare på de store spørsmålene, uansett om de bekrefter eller avkrefter hypotesene våre. Det viktige her blir å ikke trekke konklusjoner basert på isolerte enkeltstudier, som jo også kan vise motstridende funn. I mitt felt må vi heller samle sammen et stort datagrunnlag, gjenta et forsøk flere ganger, hos ulike forskere, i ulike laboratorier – og deretter se på de store linjene når man vurderer alle studiene samlet sett.

Videre er det selvsagt viktig å være kildekritisk, og vurdere hvem som har skrevet, publisert og betalt forskningen. Det finnes for eksempel studier der resultatene kan være vridd i en ønsket retning av oppdragsgiver. Det finnes (dessverre) også eksempler på direkte uredelig forskning og juks, noe som viser viktigheten av flere uavhengige studier. Men det er også viktig å få frem at forskere er mennesker, og mennesker kan gjøre feil (selv om disse heldigvis ofte oppdages av gode kollegaer tidlig i den lange prosessen fra ide til publikasjon). Det kan også oppstå uenighet eller misforståelser i tverrfaglige felt fordi ekspertene snakker ulike språk, for eksempel der en kjemiker skal samarbeide med en fysiker og en medisiner, og de har ulike fagord for å beskrive et funn. På samme måte kan en journalist tolke et funn eller en forsker feilaktig, eller overdrive et funn for å lage en god overskrift. Så jo, jeg vil si at det er både mulig og sunt å være kritisk eller «uenig» i forskning, både for forskere og andre, men det er vanskelig å bestride solid forskning der funnene er bekreftet i flere uavhengige studier.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder

Ja, det er fullt mogleg, folk er og gjer det heile tida. Særleg menn 50+. Men eg skal medgi at det òg rykkar litt i meg når politikarar eller andre samfunnsleiarar (òg ofte menn 50+ – ser me ein samanheng?) kommenterer forsking med «dette trur eg ikkje kan vere riktig». Det er mykje arbeid og presisjon som forsvinn i dette «trur».

Og tru er jo noko eg kan, men eg veit ikkje om religion er ein fruktbar parallell her. Det som derimot slår meg, er at vitskapsfilosofien i dette kanskje kan sjå til religionsvitskapen, nærare bestemt det nyare forskingsfeltet «kvardagsreligion».

Eg har nemnd kvardagsreligion, eller «levd religion», her tidlegare, som er ei vending der ein ser meir mot folk og kvardag enn religiøs leiarskap og høgtider. Premissen er at ein tidlegare har sett mykje på religiøse institusjonar og dogme, medan det ikkje treng vere dette som er viktigast for folk flest.

For nokre år sidan kunne me til dømes lese at særs få kristne i Noreg trur på helvete, trass i at det er ein tydeleg del av truslæra. Meir anekdotisk kan eg melde at då eg for ti år sidan tidvis var innom Uranienborg kyrkje i Oslo, var det ofte at kyrkjekaffien (både kaker og sosialt) var ein større motivator enn preiketeksten.

Eit døme på korleis dette slår ut i forskinga er avhandlinga til Linn Sæbø Rystad ved MF vitskaplege høgskule, der ho ser på korleis born opplev preika i gudstenester – ikkje kva teologisk innhald dei har eller kva prestane tenkjer omkring dei.

Kvardagsreligion er etter kvart blitt ganske viktig i religionsvitskap, og eg føreslår at vitskapsfilosofien følgjer etter og lanserer feltet «kvardagsvitskap». Ikkje for å ta plassen til vanleg vitskapleg arbeid, men for å sjå nærare på nettopp kvifor og korleis ein opplest og interessert onkel fell på at forsking er feil.

Mer fra Forskning