Vi kan stadig lese at forskere møter økt publiseringspress og økt byråkrati. Det er akademia som topper statistikken over midlertidige kontrakter, samtidig som det forventes stadig mer ekstern finansiering, noe jeg antar dere bruker mye (fri)tid på. Jeg mener også å ha lest at færre vil bli forskere. Dere som svarer i spalten, ser ut til å gjøre det virkelig godt i forskningsverdenen, men jeg antar at det også har kostet. Mitt store spørsmål til dere er derfor: Anbefaler du unge mennesker i dag å satse på en forskningskarriere? Ikke prøv dere med at verden trenger flere forskere og sånt, det vet vi. Det jeg lurer på er om dere ville anbefalt unge mennesker dere selv bryr dere om, å vie livet sitt til forskning med god samvittighet.
Hilsen pensjonist med akademikerbarn
Marte Blikstad-Balas, tekstforsker
La meg starte med å si at jeg digger forbeholdet ditt om at vi ikke skal prøve oss med sånn «verden trenger forskere-diskurs», for det var helt klart min umiddelbare reaksjon. Denne reaksjonen kommer aller mest fordi vi faktisk trenger flere forskere (!) dersom vi har ambisjoner om å forstå denne rare verdenen vi er en del av og fremdeles har altfor lite viten om. Forskning handler jo om å bidra til menneskehetens samlede kunnskap om absolutt alt som utgjør vår tilværelse - og hvem har vel ikke lyst til å bidra til det?
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]
---
De positive sidene ved å være forsker tror jeg er godt kjent. Men vi trenger en mye større åpenhet rundt de problematiske sidene, spesielt i samtale med de som vurderer å bli stipendiat eller de som er tidlig i karriereløpet. Som blant andre Akademiet for yngre forskere har skrevet om før, er det et problem at vi ikke klarer å beholde alle de dyktige menneskene nettopp fordi akademia ikke gir gode nok rammer. Stipendiattiden og årene rett etterpå kan være svært krevende for mange, og flere enkeltpersoner, blant andre Åste Dokka, har gitt viktig innsikt i hvorfor de valgte å forlate det akademiske livet etter avlagt doktorgrad.
Vi må ta på alvor det manglende samsvaret mellom det vi ber spesielt unge eller relativt nye akademikere om, og det de får tilbake i form av støtte, anerkjennelse, lønn og forutsigbare arbeidsforhold. Jeg tror for eksempel ikke at alle som vurderer en forskerkarriere, er kjent med at du må regne med å ta på deg enorme mengder ulønnet arbeid for å få en god nok CV til å utkonkurrere alle andre i kampen om fast jobb. Den faktiske forskningstiden er altfor lav, mens midlertidigheten, presset og forventningene altfor høye - og de ser bare ut til å bli høyere. Det er provoserende at universitetene som arbeidsgiver ofte er betydelig bedre på å følge opp lovverk og interne rapporteringsrutiner knyttet til ting som reiseregninger og utlegg til for eksempel en blomsterbukett (bare les Annes svar lenger ned!), enn å følge lover knyttet til «lufting», fireårsregelen og rettferdige ansettelsesprosesser. Det er heller ikke mye som tyder på at universitetene alltid utmerker seg som en raus og inkluderende arbeidsgiver som bekymrer seg over at en stor andel vitenskapelig ansatte systematisk jobber altfor mye.
Nå høres det kanskje ut som jeg hater å være forsker, og det er ikke tilfellet. Jeg elsker det og kunne ikke tenkt meg noen annen jobb. Jeg opplever det som et sant privilegium å være ansatt som professor ved et fantastisk universitet og få jobbe med de tingene som interesserer meg mest i hele verden. Det beste ved jobben er å kunne være med på å oppdage nye ting, å få lov til å undervise studenter i emner jeg synes er utrolig spennende, å få veilede stipendiater - og ikke minst å få jobbe sammen med de aller smarteste og hyggeligste menneskene jeg vet om hver eneste dag, både her i Norge og i det internasjonale forskerfellesskapet.
Så jo da, jeg anbefaler selvfølgelig alle som vil å bli forskere. Du må bare vite hva du går til.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Det eneste jeg vil anbefale unge mennesker å satse på, er lidenskapen sin. Det gjelder for så vidt både unge mennesker jeg bryr meg om og alle andre unge mennesker (som av en eller annen merkverdig grunn skulle finne på å be meg om karriereråd).
Ja, publiseringspress og økt byråkrati er reelle problemer for forskere i dag. For eksempel måtte jeg nylig bruke en hel arbeidsdag (neida, jeg overdriver ikke nå) på å finne ut hvordan forskningsgruppa kunne bestille blomster til en kollega på ‘riktig måte’ slik at jeg som privatperson ikke skulle bli sittende med regningen. Det sier mye om nivået på byråkratiet i akademia. Slike dager kan ikke akkurat brukes som reklame for å tiltrekke seg unge forskertalenter. Det er også mange andre utfordringer i forskerhverdagen (utover publiseringspress og byråkrati) slik Marte poengterer i sitt svar. For min egen del er disse utfordringene likevel ingenting sammenlignet med gevinsten som ligger i å få lov til å ha lidenskapen sin som jobb.
Idrett har vært en viktig del av livet mitt helt siden barndommen. Jeg pleier å spøke med at boksing var min første store kjærlighet. Da jeg forvillet meg ned på trening i kjellerlokalet til Bodø Bokseklubb som 16-åring opplevde jeg for første gang i livet kjærlighet ved første blikk (eller var det kanskje kjærlighet ved første slag?). Jeg ble stormende forelsket i idretten, ville bare bokse og etter mange diskusjoner ble pappa pent nødt til å montere boksesekk til meg i kjellerstua.
Poenget mitt er at det er mange tilfeldigheter som har medført at jeg endte opp med en forskningskarriere, men det er ikke tilfeldig at jeg jobber med idrettsforskning. Jeg har alltid fulgt lidenskapen min. Da betyr ikke de slitsomme delene av rammevilkårene så mye. Jeg liker godt at du skriver (fri)tid, for jobb og fritid er som oftest en og samme ting for meg. For å komme dit må man tørre å satse på lidenskapen. Jeg håper jo selvfølgelig at mange unge ender opp med en forskningskarriere som et resultat av en lignende reise som min egen, men om drømmen leder en på helt andre karriereveier så er jo det like fint? #LivingYourBestLife
Alexander H. Sandtorv, kjemiker
Jeg skal være ærlig med deg - det er ikke alle dager jeg anbefaler meg selv å satse på en forskerkarriere. Og jeg er jo et ungt menneske jeg bryr meg om.
Du bringer inn god samvittighet - og det har jeg ikke alltid. Av og til har jeg fryktelig dårlig samvittighet - for ensomme kvelder med søknadsskriving, for skrekkelig lange dager der jeg ærlig talt hverken tar vare på meg selv eller dem jeg er glad i, for et ensrettet og urokkelig fokus på min såkalte karriere, og ikke minst for mye frustrasjon, sinne, og av og til - selv om det er brutalt - sorg. Sorg for at jeg ikke er like vellykket som andre jeg kjenner som får masse penger av Forskningsrådet hele tiden, sorg for at jeg har så fryktelig høyt ambisjonsnivå, og for at evnene mine - selv om det er vondt å skrive - er så fryktelig begrenset. Jeg er en gullfisk i en fiskebolle full av Mozarter. Og en dårlig metafor-skriver oppå det hele.
Men så er det også glede, kjære pensjonist med akademikerbarn - og for unge mennesker som har kapasitet til denne gleden, anbefaler jeg en forskerkarriere.
For vet du hva? Det er øyeblikk der jeg opplever en elektrisk inspirasjon som kan drive meg til ytterpunktet av min egen kropp og sjel, der alt jeg vil, er å finne ut av noe. Lære noe. Prøve noe. Tenke noe. Og forstå noe. Det er dager, kvelder, netter der jeg snur et fenomen i hodet mitt, pirker i det, skrur det fra hverandre, tar det i stykker, venter i åndeløs spenning på eksperimenter som skal bli ferdig, og når innsikten treffer, så er det et av de mest gåsehud-bringende, skjellsettende og livsdefinerende tingene som kan skje. I kunnskapen, som i kjærligheten, endres vi.
Det er nettopp her du må snakke med dine barnebarn om hva de vil, hva de liker, og hvor de er lykkeligst. Det å være forsker er på mange måter en livsstil, og noen av oss er bare skrudd sånn sammen.
Vi forskere er, som du kanskje skjønner, ikke helt A4.
Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no