Forskning

Er det umoralsk å ikke få barn?

Idrettsfysiologen, filosofen og økonomihistorikeren svarer.

Hei forskere. Dette spørsmålet burde kanskje gått direkte til kjæresten min, men jeg prøver meg på dere først og tar med meg argumentene deres videre. Er det umoralsk å ikke ha barn? Bør man få barn av hensyn til samfunnet, den kommende eldrebølgen og bevaring av det bestående, eller er det moralsk innafor å sette punktum for min del av familietreet med meg selv (uten nye grener, blader eller andre tilskudd)? Kjør perspektiver fra økonomi, filosofi, sosiologi … eller noe helt annet!

Hilsen enn-så-lenge-barnefritt enebarn

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Solfrid Bratland-Sanda, idrettsfysiolog

Som en redelig forsker må jeg her komme med en erklæring om interessekonflikt: Jeg er trebarnsmor, og dette kan selvfølgelig påvirke mitt svar til deg. Om det er umoralsk å ikke ha barn kan andre i panelet svare bedre på enn meg. Hvis vi dropper etikk og moral og kun tenker på oss selv og vår egen helse, så kan jeg gi deg gi deg noen argumenter for at det å få barn fra et individperspektiv både kan være lurt og ikke. Men da må jeg selvfølgelig minne om min tidligere nevnte interessekonflikt på temaet. Først kan jeg nevne ett pluss og én minus ved å gå gravid og føde. Blant de helsemessige fordelene med å få barn er at kvinnene som går gravide, får redusert risiko for brystkreft. Denne gevinsten øker med antall svangerskap og barnefødsler, men dette gjelder primært for unge kvinner (dvs yngre enn 28 år) og svangerskapene må vare i 34 uker eller lengre. Denne helsegevinsten vil nok dessverre ikke være gyldig for far eller medmor. Én av ulempene med graviditet og fødsel er økt risiko for urinlekkasje. Denne risikoen øker også med økende antall graviditeter, og særlig hvis barnet var stort ved fødsel. Urinlekkasje kan forebygges og behandles med bekkenbunnstrening (det vil si skikkelig styrketrening av bekkenbunn flere ganger i uka, ikke bare lissom-kniping når du kommer på det en gang hvert jubelår).

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Når barnet/barna først er født, så oppleves dette forskjellig mellom ulike individer. Noen opplever en lykkefølelse, at «vi»-et og samholdet i den nye familien blir sterkt og at det er det beste som har skjedd dem. Noe det ikke snakkes like ofte om er de som får en fødselsdepresjon og som opplever at livet med barn ga noen andre utfordringer enn det de klarte å se for seg på forhånd. Tall fra Folkehelseinstituttet indikerer at 7-13 prosent av nybakte mødre får fødselsdepresjon, mens tall på nybakte fedres depresjon i etterkant av en familieforøkelse ikke er blitt viet nok oppmerksomhet. En faktor som blir trukket frem som viktig både i forebygging og behandling av depresjon er fysisk aktivitet. Noen vil kanskje anta at småbarnsforeldre er de mest aktive i hele befolkningen, men der er tallenes tale ganske klar: Småbarnsforeldre generelt er lite fysisk aktive, selv om det selvfølgelig er viktig å understreke at her er det stor spredning i gruppen. Vi kjører barna (og oss selv) hit og dit i stedet for å gå, og vi prioriterer ikke alltid å løpe rundt med barna eller trene når sofaen lokker.

Jeg kunne ramset opp langt flere fordeler og ulemper fra individperspektivet, men det blir egentlig irrelevant hvis samfunnsperspektivet skal trumfe individet. Men det kan kanskje Ole Martin og Morten gi deg svar på?

Ole Martin Moen, filosof 

Å få barn er et voldsomt valg. Man kaster et nytt menneske inn i verden, og man gjøre det uten å ha noen garanti på forhånd for hvordan det kommer til å bli.

Det kan være enormt givende å være forelder, og det er prisverdig å arbeide over så mange år for å fylle et barns behov for omsorg. Dersom man velger å få egne barn, fyller man imidlertid ikke bare et behov. Man skaper behovet først. Og så fyller man det.

Sånn sett står det å få egne genetiske barn i motsetning til å adoptere eller være et fosterhjem – for da flytter man et behov som allerede finnes og som noen må fylle. Derfor er adopsjon og det å være fosterhjem, slik jeg ser det, mer prisverdig enn å få egne genetiske barn.

Dersom man skal være forelder – enten det gjelder ens egne biologiske barn eller ikke – melder spørsmålet seg om hva som skal være omsorgsbasen for barnet. I dag er normen kjernefamilien, der mor, far og barn bor sammen i et separat hjem.

For oss virker kjernefamilien som det naturligste i verden, men det er først de siste 150 årene at det er blitt normen: I over 99 prosent av menneskehetens historie har vi bodd sammen i storfamilier, på gårder eller i klaner.

Kjernefamilien har fordeler. Men normen om kjernefamilien gjør at de som får barn, får en svært stor omsorgsbyrde som de to i hovedsak må dekke alene. Samtidig er det mange voksne som har lyst og evne til å spille en viktig rolle i oppveksten til et barn, men som per i dag ikke får muligheten til det.

Når kjernefamilien er normen, står valget mellom ett (eller flere) barn og ingen barn. Jeg tror flere burde vurdere mer åpne og inkluderende familieformer. Det krever tillit og langsiktighet, men det kan bli et stort gode både for voksne og barn. Voksne kan ha 0,2 barn. Barn, på sin side, kan ha et stort nett av trygge voksenpersoner rundt seg der det skal mye til at alle er utslitte samtidig.

Men det jeg har skrevet til nå, gjelder hvis man skal ta valget om å få barn. Imidlertid er det også, for å svare direkte på spørsmålet ditt, moralsk helt greit å la være å få barn. Det er lov å si nei.

Morten Jerven, økonomisk historie og utviklingsstudier

Spørsmålet «er det umoralsk å ikke få barn» er forfriskende nok stilt opp ned denne gangen. Det typiske er kanskje å ha kvaler om det er greit å bringe flere barn til verden på en allerede overbefolket planet. I global utvikling har spørsmålet om familieplanlegging stått sentralt, og i økonomisk historie går aritmetikken rundt vekst i befolkning kontra evnen til å produsere nok mat i hvert fall tilbake til Thomas Malthus. I 1798 påpekte han at befolkningsveksten ville overgå veksten i matproduksjonen, og forutså sult og katastrofe, med mindre det ble født færre barn. Da var det omtrent en milliard mennesker på jorden. Nå er det omtrent åtte milliarder. Malthus, og mange med ham siden den tid, har undervurdert hvor kapabel menneskeheten er til å finne nye metoder for å ta vare på flere.

I historisk demografi observerer man at populasjoner gradvis går over fra å vokse til å krympe. Det fysiologiske og sosiale maksimum ble oppnådd av hutterittene, en religiøs gruppe i Nord-Amerika hvor hver kvinne i snitt hadde 10,9 barn, og således kan alle samfunns fertilitet måles som en fraksjon på den velklingende «Hutteritt-indeksen». For at et samfunn skal ha stabil populasjon, må fertiliteten være minst 2,1 i snitt per kvinne.

Man kan jo bekymre seg for fallende fødselsrater når det gjelder å holde en populasjon i likevekt, men om man ikke har en kulturkonservativ tilnærming, så er man ikke i ferd med å gå tom for unge mennesker i verden. Selv om veksten er fallende, er befolkningen globalt sett i vekst. Om man har for mange eller for få mennesker i verden er relativt spørsmål i forhold til teknologi, men det er ett reelt problem med befolkninger som plutselig blir mye eldre eller yngre i snitt, fordi det blir flere som må tas vare på for dem som er økonomisk aktive. Selv om Erna har bedt oss om å få flere barn for å løse dette, er det globalt sett mye mer effektivt å la folk flytte friere over grenser.

Mer fra Forskning