Forskning

Hvordan kan humaniora konkurrere om oppmerksomheten?

Tekstforskeren, kjemikeren og arkeologen svarer.

Kjære forskere, formen har overtatt jobben budskapet pleide å ha. Det er ikke lenger viktig hva du vil si; det er hvordan du sier det, som teller. Stortinget ligner snart en mediebedrift, og når var sist gang en norsk forfatter førte et mektig epos i pennen?

Formidling ser ut til å være et fokus som har kommet for å bli, også i akademia. Den enes fordel er den annens skade: Under formidlingsparadigmet serveres humanistisk forskning på realistens middagstallerken. Litteraturvitere og religionsforskere glimrer med sitt fravær i Brilles deltakerpanel, og yrkestittelen vitenskapsformidler synes å være forbeholdt dem som snakker om fysikk og kjemi (er det en kjønnsteoretiker i salen som kan akkompagnere Andreas Wahl?). Vi liker at det smeller, og røyk har ikke mistet sin effekt, så hvem kan egentlig klandre oss. Står du mellom et foredrag om psykososiale perspektiver på Henrik Ibsens dramaer og et om meteoritten som er på vei mot Jorden, er valget nærmest allerede tatt for deg. Matters of life and death er mer appealing enn spørsmål om hvordan levd liv gjenspeiles i estetiske objekter. Men budskapet ser ikke ut til å nyte pensjonstilværelsen. Det fortsetter å hjemsøke den norske offentligheten. Det smører skiene til landets realister i skjul og overser humanistene som blir stående midt i løypa og klø seg i hodet over hvordan å løse formidlingsoppgaven. Det finnes humanistiske suksesshistorier, men disse overskygges av humanioras flørting med naturvitenskapene. Med digital humaniora og litterær livsvitenskap i spissen kan humaniora endelig leve opp til forventningene om «nytte» og «relevans». Den åpenlyse skjevheten i forutsetninger tatt i betraktning, er det rimelig å rette det samme kravet om formidling mot humanister som mot realister? Vennlig hilsen humanist med argusøyne

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Marte Blikstad -Balas, tekstforsker

Humaniora flørter kanskje med naturviterne, men ikke så mye som absolutt alle flørter med samfunnsvitenskapen. Påfallende mye av det som skjer i for eksempel Folkeopplysningen er mer i kategorien tabloid samfunnsforskning enn det er fysikk. Hele den nye suksesserien til Harald Eia, Sånn er Norge, er (glimrende!) formidling av samfunnsforskning! Det er riktignok lett å få øye på realistene der de ofte står med sine stereotypiske labfrakker og reagensrør og får det til å smelle, men vi her vi andre også. Det skjer enormt mye kul formidling om dagen som, for å bruke din egen metafor, ikke er servert på realistenes middagstallerken. Til og med forskning der erkehumanister som deg selv spiller hovedrollen. Jeg kan trekke frem en personlig favoritt: filosof Einar Duenger Bøhn og Kristopher Schau i podcasten Kristopher og Einar leser Nietzsche.

De få gangene jeg føler på en underlegenhet når det gjelder «hard science», er det ikke fordi jeg opplever at forskningen min trivialiseres eller ikke tas med til fordel for effektive smell og røyk i offentlig formidlingskonkurranse. Det er når forskere jeg kjenner, forteller meg at de jobber sammen med bananfluer for å forstå mer om kreft (Hei, Helene!), når de forteller om ny banebrytende forskning på barns immunforsvar (Hei, Jan Terje) eller rett og slett snakker om ting jeg som voksent ansvarlig menneske med doktorgrad og fast jobb sikkert burde kunne mye, mye mer om (Hei Alexander, jeg har lest meg opp på grunnstoffer, jeg lover). Da hender det at jeg tenker: «Hva er bidraget – den forhatte impacten – av min forskning, egentlig?» Men så kommer jeg på et fantastisk sitat fra en sosiolog på nachspiel som ble konfrontert med at sosiologi er unyttig og da sa hun bare «Kulturen kan ikke forstå seg selv». Touche.

Et personlig PS til slutt, fra en hardbarka Ibsen-fan: Hvis jeg kan velge mellom psykososiale perspektiver på Henrik Ibsens dramaer og hva helst annet (virkelig, hva som helst!) – så velger jeg selvsagt Ibsen. Er det en ting Ibsen har lært oss, er at det ikke hjelper det grann å motsette seg krefter eller katastrofer som uansett kommer din vei. Så jeg vil mye heller være på et humanistisk seminar og høre om Ibsen mens kometen kommer, enn å sitte i et dølt realistauditorium og drømme om selve livet. For livet vet du, det er det dere humanister kan best. Vi andre kan sikkert velge bort humanistiske perspektiver i vanvare, midlertidig fascinert av forestillinger om nytte, kapital og relevans. Men til syvende og sist er det filosofi, romaner, historie, kunst og kultur vi alle trenger for å overleve.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Kjære humanist med argusøyne, jeg som lever og ånder for naturvitenskapelig formidling, kjenner meg ikke helt igjen i det du beskriver. Jeg mener nemlig at det er humanistene som har trukket det lengste strået. Kanskje gresset alltid er grønnere på den andre siden?

De er jo alltid så hersens relevante, disse humanistene, der de sitter i jordfargede klær med fingeren rett på pulsåren av den menneskelige erfaring. Humanistene får tilgang på nærhet, emosjon, det som foregår inni oss, det vi skaper, det vi er. Når humanister prater (inkludert de som skriver i denne spalten), sitter jeg der og forbanner meg selv for at jeg ikke får forsket på disse tingene.

Du får en realitetsorientering her, for det er ikke så glamorøst som du tror. Vi realister kan bjuda på med noen kvarker som ingen skjønner bæret av, en rar sopp som vokser i en vulkan, eller en kjemisk reaksjon som bytter ut et kloratom med et bromatom. Det høres litt kjedelig ut, ikke sant? Vi kan alltids spe på med en eksplosjon og et smell, men den type aktivitet holder jeg ikke på med selv fordi jeg mener den formidler eksplosjonen og smellet, ikke noe mer. Så da er vi like langt.

Et arrangement kalt «Der Einsteins relativitetsteori møter kvantekjemi – finnes egentlig kvarker, eller er de kvantekjemiske illusjoner?» vekker trolig enda mindre interesse enn «psykososiale perspektiver på Henrik Ibsens dramaer».

Min erfaring som utadrettet naturviter, er at det er fryktelig vanskelig å få naturvitenskap relevant for et publikum som er mer variert sammensatt enn andre realfags-nerder. Men løsningen, i alle fall i mitt lille formidlingsunivers, er konteksten, og måten det formidles på. Kreativitet. Villighet til å se seg selv og sitt fag utenfra, men da må du altså gi slipp på argusøynene dine.

Så: Jeg tror du selger humanistene under markedsverdi, og det som er utfordringen (eller løsningen, alt ettersom), er rett og slett at du må være litt mindre kjedelig. De titlene du foreslår, må du nesten gå et par runder til på. Så skal du se at folk strømmer til!

Marianne Hem Eriksen, arkeolog

Noe av det beste med akademia er få treffe så mange dyktige, engasjerte fagfolk som driver med ting jeg ikke har peiling på. For å være ærlig er det altså noen forskningsfelt som ikke umiddelbart får mitt hjerte til å banke raskere. Nå er jeg redd for å fornærme noen…, men la oss si ren matematikk eller kvantefysikk. Selv eksistensielle temaer som jeg burde vært mer interessert i (og som jeg har en syltynn, overflateforståelse av), for eksempel sorte hull som jeg tror kanskje kan ha en sammenheng med universets ventede undergang (?), er ikke umiddelbart superinteressant for undertegnede.

Men så skjer det noe. For i et kulturelitistisk middagsselskap (pre-2020) eller i en Morgenbladet-tekst støter jeg på noen som virkelig gløder for formidling – og da smeller det i synapsene. Plutselig kan Alexanders rare sopp bli det mest fascinerende jeg har hørt. Nye sammenhenger dukker opp i min forståelse av verden, som linken mellom mykologens sopp og antropologen Anna Tsings analyse av matsutake-sopp og kapitalisme.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Formidling skjer altså relasjonelt mellom forsker og publikum, og i en allerede eksisterende offentlighet. Vi er ikke alle like interessert i det samme (takk gud), og noen temaer vil følge nyhetsbildet eller offentlige debatter og dermed være mer eller mindre brårelevante. Men det er heller ikke alle forskere som evner å se publikums interesser, utgangspunkt og behov – å vekke noe i folk.

Jeg kjøper nok ikke alle premissene i spørsmålet ditt. Jeg er enig i at røyk og bling fenger. For mitt eget fagfelts del går det knapt en uke uten avisoppslag, radioprogrammer og tv-dokumentarer som i velkjent regi utbasunerer «Historien må skrives om!». Men de store avisene trykker også side opp og ned om ny litteratur og kunstutstillinger. Vi har brede plattformer for kunst og kultur. Det vi humanister må bli flinkere til, er to ting: For det første å bruke mindre intern sjargong som skyter oss rett opp i elfenbenstårnet. For det andre, å være ærlige om og bedre forankre i offentligheten at i humaniora er det nesten aldri to streker under svaret. Etter min erfaring er det nesten aldri det, når det virkelig gjelder.

Mer fra Forskning