Forskning

Hva skal man med en svigerfamilie?

Religionshistorikeren, idrettssosiologen og kulturhistorikeren svarer.

Kjære forskere. Pandemien har tatt fra oss mye, men en ting har den også gitt: fravær av svigerfamilien i hverdag og høytid. For min del må jeg innrømme at det mildt sagt har gått greit. Mitt spørsmål til dere er: Hva skal man med en svigerfamilie?

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Lett: Overta Schlesien. Befeste grepet om Böhmen, og få større påverknad i Pommern. I alle fall om du spør Maria Teresia av Austerrike (1717–1780). Ho gifta dei mange borna sine inn i dei fleste europeiske konge- og fyrstehus, og bar dermed vidare habsburgdynastiet si suksessoppskrift med å gifte seg til halve Europa.

Omkring 1900 var det det danske kongehuset som hadde døtrer i dei fleste europeiske hovudstadar, og inngifte mellom europeiske kongehus la grunnen for den såkalla europeiske konserten som regulerte stormaktene på nittenhundretalet. Men denne fallerte rett nok spektakulært i 1914 etter skota i Sarajevo, så ein kan tydeleg ikkje stole på svigers i eitt og alt.

For dei av oss utan tronpretensjonar er kanskje nytta mindre tydeleg, men svigerfamilie kan vere ein klassemarkør òg i andre samfunnslag. I klassikaren Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter* dissekerer Nils-Fredrik Nielsen norsk øvre middelklasse. Her peikar han mellom anna på at medan folk elles gler seg over ei svigerinne å mekke bil med eller ein svoger å gå tur med (ok, eg har oppdatert kjønnsrollemønstera), stiller akademikarar seg uforståande til å bruke tid saman med menneske dei har lite eller ingenting til felles med.

Om du føretrekker makt framfor giftarmål for å ekspandere, og du lever godt utan mekke-/turkompis, så er kanskje nytteverdien av ein svigerfamilie vanskelegare å sjå. Som ein siste utveg ville eg fokusert på kakebordet ved konfirmasjonar, bryllaup og andre familiesamlingar: Ville det ikkje blitt litt tomt utan svigerfar si suksessterte eller dei litt harde bollane til svigersøster? Men om dei fell gjennom sjølv der, så tenkjer eg det berre er å kutte strengen!

* panert porsjonsbit av (frosen) fisk (Det norske akademis ordbok)

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

I idrettens verden kan svigerfamilien fylle mange roller. Det er ikke uvanlig at toppidrettsutøvere gifter seg med hverandre, eller at utøvere gifter seg med treneren sin. I begge tilfeller kan svigerfamilien være en uvurderlig kilde til støtte, omsorg, transport, matlaging, og kanskje også barnepass, i en travel hverdag preget av trening, restitusjon og konkurranser.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Steven M. Ortiz skriver om livene til kvinner som gifter seg med mannlige profesjonelle idrettsutøvere i boken The Sport Marriage – Women Who Make It Work. Her beskrives svigerfamilien til mannlige utøvere som noen som utelukkende eksisterer for å tilrettelegge for hans karriere og fremgang. Kanskje er et slikt familiært støtteapparat nødvendig for å lykkes i verdenstoppen, men jeg undres om fortellingen hadde vært en annen om boken het «The Sport Marriage – Men Who Make It Work».

Noen spekulerer på om enkelte personer med atletiske gener ikke får velge svigerfamilien sin selv. Det er i alle fall det Brook Larmer insinuerte da han i 2005 ga ut boken Operation Yao Ming – The Chinese Sports Empire, American Big Business, and the Making of an NBA Superstar. Boken handler om den kinesiske NBA-spilleren Yao Ming, og en av Larmers påstander i den er at Mings foreldre ble «overbevist» om å gifte seg for å «produsere» en førsteklasses idrettsutøver. Larmer skriver videre at familien fikk hjelp til spesialbehandling og -trening, slik at Ming ville ha de beste forutsetninger for å bli en brilliant basketballspiller som voksen. I familien Ming var altså svigerfamilien et verktøy i produksjonen av en toppidrettsutøver, ifølge Larmer i alle fall. Ming har imidlertid avskrevet påstandene fra Larmer som løgn.

Verktøy i «operasjon toppidrettstalent», heiagjeng, barnepasser eller saftblander og kokk – svigerfamilien er en viktig del av livet til mang en idrettsutøver!

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

Bare at muligheten til å slippe unna svigers finnes, sier jo mye om vårt eget samfunn. Det hadde ikke vært mulig i middelalderen. I hvert fall ikke for kvinner, som heller ikke hadde særlig mulighet til å velge hvem de skulle gifte seg meg, og dermed hvem svigers skulle være. Det var det ofte fedrene, eller mennene i egen familie, som bestemte med hovedformål om å skaffe seg gode allianser, mer makt og status (dette har nok ikke endret seg gjennom tidene, som kollegaene mine skriver om).

Så hvordan var det da, særlig for kvinner, å være så tett på svigers? For mange var det sikkert ikke veldig mye annet å gjøre enn å finne seg i situasjonen og forholde seg til sin nye familie på best mulig måte. For andre var kanskje livet med svigers den perfekte arenaen for å uttrykke sin misnøye med de patriarkalske strukturene. Den norrøne litteraturen inneholder mange fortellinger om kvinner som tar sin plass og fremstår som sterke og egenrådige i forhold til sin svigerfamilie på mange uventede måter.

En fortelling handler om Isolde som skal gifte seg med kong Mark og blir hentet av kongens egen nevø Tristram. Allerede på seilasen hjemover begynner forviklingene, og Isolde og Tristram finner på å forelske seg i hverandre og begynner på sin tragiske kjærlighet- og livsskjebne som vil koste dem begge livet. Riktignok faller Isolde og Tristram for hverandre på grunn av en magisk kjærlighetsdrikk, men Isoldes første møte med svigerfamilien blir uansett svært ødeleggende for ekteskapet hennes.

En annen historie forteller om Hallgjerd – min favoritt av alle sterke kvinner i den norrøne litteraturen. Selv om, eller kanskje på grunn av at, hun blir gift fire ganger i løpet av sagaen, det vil si at hun må forholde seg til fire forskjellige svigerfamilier, er hun fullstendig dominerende i sine nye hjem og overfor sine nye svigerfamilier. Flere av hennes ektemenn dør på grunn av henne. Hun er egentlig ganske glad i sin tredje ektemann – Gunnar av Lidarende, kanskje den mest kjente av dem alle – men hun ødelegger hele tiden for ham også, ved å skape problemer og sabotere hans relasjoner med venner og frender. En gang glemmer han seg bort og irettesetter henne fysisk med en smekk, noe hun ikke glemmer og som hun straffer ham for når han trenger hennes hjelp mest. Det fører til hans død.

Et siste eksempel på hva en kvinne kan få ut av svigerfamilien sin, finner vi samme saga. Når Hoskuld, fostersønn av Njål, blir drept, drar kona hans til Flose, hans nærmeste slektning, kaster et klede med det størknede blodet av sin døde ektemann i Floses fang og krever hevn. Hva annet skal en kvinne bruke sin svigerfamilie til, enn å beskytte og forsvare hennes ære?

Så moralen, i hvert fall fra disse eksemplene fra den norrøne litteraturen, er at om en kvinne ikke får velge sin mann og sin svigerfamilie selv, kan hun finne andre måter å hevde seg på, som for eksempel ved å stelle i stand masse trøbbel, konflikter og til og med kreve blodig hevn. Da er det kanskje svigers som skulle kunne ønske å slippe unna, om de kunne – hva skal man egentlig med svigerdøtre?

Nils Hallvard Korsvoll

Relgionshistoriker, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder

Anne Tjønndal

Førsteamanuensis i idrettssosiologi, Nord universitet

Stefka G. Eriksen

Forsker I, filolog og kulturhistoriker, Norsk institutt for kulturminneforskning