Forskning

Er vi mennesker noe annet enn naturen?

Sosialantropologen, kulturhistorikeren og kjemikeren svarer.

Vi mennesker tror vi er så spesielle, at vi er noe annet enn naturen omkring oss, med vår kultur, vårt språk, våre komplekse samfunn og alle våre påfunn. Men hvor mye av dette er egentlig naturbestemt? Kan vi egentlig si at vi er noe annet enn naturen?

Hilsen naturentusiast

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Alle mennesker som har eid en katt, kan svare på dette spørsmålet. Jeg har aldri møtt et menneske som er mer komplisert, uforlignelig og aldeles uforståelig enn en gjennomsnittlig katt.

Maya-pus, som jeg vokste opp med, lærte seg å manipulere familiens øvrige medlemmer til å få det akkurat som hun ville. Med machiavellisk målrettelse skreddersydde hun måten hun manipulerte oss på. Hun elsket å stå helt musestille under trappen og skyte ut en pote når noen gikk ned, og hadde en full timeplan hver dag med uforståelige ritualer, som blant annet innebar å vente i en busk og hoppe ut av den, hver dag jeg kom hjem fra skolen. Hun var et sosialt vesen, men også gretten og sur, og satte tydelige grenser for hva hun fant seg i. Hun var kjærlig, hevngjerrig, sær og hengiven. Og fryktelig morsom.

Som naturviter – en som vet noe om naturen – er jeg helt og holdent overbevist om at vårt bilde som eier og hersker over naturen gjør det lettere for oss å mishandle den. Og jeg er redd det samme er sant om dyr. Selvbildet vårt som bedre, mer kompleks, mer avansert og mer intelligent gjør også rollen vår som naturens despoter enklere å rettferdiggjøre.

Jeg er så heldig at jeg kjenner mange biologer, som forteller at uansett hva det er som undersøkes, om det er en bregne, et dyr, en bakterie eller en sopp, så er det et fargesprakende og enestående bilde av adferd, tilpasning, kommunikasjon og kompleksitet som åpenbarer seg. Problemet er at vi mennesker skal definere oss som annerledes fra resten av naturen, på våre egne premisser. Så fantasiløse og snevre er vi, at den eneste måten et dyr kan bevise for oss at det er intelligent, har følelser eller språk, er hvis det gjør ting på samme måte som oss.

Elefanter kan sørge, og begraver sine døde. Men føler de egentlig? Gorillaer og sjimpanser har malt bilder av fugler. Men er de kreative? Det finnes filmer av at en ravn bruker en plastbit til å slede ned et snødekket tak. Men føler den glede? Kortnebbkråke kan løse oppgaver som krever mange steg og derfor en plan. Men er de intelligente?

Da jeg flyttet hjemmefra, var Maya-pus tydelig preget. Hun var ikke seg selv. Energiløs og letargisk dinglet hun rundt. Hun sluttet også å hoppe frem fra den busken etter hvert, sikkert fordi jeg ikke kom fra skolen hver dag.

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

Jeg tror at vi i dag – og særlig vi i Vesten – har glemt dette litt. Det at vi ikke bare er en del av naturen, men at vi er som naturen, at vi er naturen. Og til og med de aspektene ved oss som «skiller» oss litt fra naturen – det vil si våre språk, kulturer, komplekse samfunn, og ikke minst vår evne å reflektere over vår egen plass i naturen – er en del av vår natur. Dette er naturligvis i ferd med å endre seg og mange samtidsforfattere og kunstnere adresserer og belyser disse problemstillingene i kunsten sin. For eksempel er nettopp dette med menneske og natur tydelig tematisert og dramatisert i Olga Tokarczuks, nobelprisvinneren i litteratur fra 2018, roman Før plogen din over de dødes knokler. Her blir det direkte livsfarlig å glemme vår plass i naturen.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

I andre kulturer og epoker har mennesker tenkt annerledes om relasjonen mellom menneske og natur. Middelalderens ontologi om natur-kultur-relasjonen, for eksempel, var grunnleggende annerledes enn vår. Da mente man at Gud skapte alt, både naturen og menneskene, og gjennom sitt eget virke og arbeid både i og med naturen kunne mennesker komme nærmere sin egen tro natur, og dermed nærmere Gud. Gjennom naturen kunne man forstå seg selv og Guds fullkomne plan. Litteraturen inneholder dermed mange «forklaringer» av menneskers liv, egenskaper, lyster og laster gjennom ulike naturfenomener. Noen ganger fortelles dette helt eksplisitt i tekster som bruktes til opplæring i den kristne troen, som for eksempel i Elucidarius – «teksten som opplyser». Her fortelles det at menneskets kropp er laget av jorden: blodet fra vann, pusten fra luften, varmen vår fra ild. Fra vind og torden kommer pust og hoste, fra sjøen og elvene kommer magevesker, synet vårt kommer fra himmelsk ild, hørselen vår fra høye fjell. Vår lukt kommer fra de dype dalene, skjelettet vårt fra stein, neglene våre kommer fra trærne, håret vårt fra gresset (hvem kunne tro på dette?). Menneskets fysikk kommer av at vi er som dyr, men menneskets åndelighet kommer av at vi ligner på Gud.

Andre tekster, som den pedagogiske teksten Kongespeilet, forteller likevel at til og med våre egenskaper, og særlig våre laster, kan forklares gjennom geologiske formasjoner. Vulkaner eller isbreer på Island, for eksempel, er ingenting annet enn menneskets syndefall og dermed djevelens verk (hva annet?). Et siste eksempel kan gis fra Snorres saga om Harald Hardråde, hvor vi forstår kongens tro natur gjennom et tre som moren hans drømmer om: treet var rødt som blod nede ved roten, som tydet på hans blodige historie. Treleggen var fager og grønn, som betydde at det var oppblomstring i riket hans. Øverst var treet hvitt, som betydde at han skulle bli gammel og hvithåret. Kvistene og grenene varslet om at hans avkom skulle bre seg over hele landet og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden. En mer naturlig forklaring for en konges makt og arv finnes det nok ikke!

Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog

Dette leder egentlig til det største spørsmålet av dem alle: Hva i all verden er natur, og hvorfor ser vi på oss selv som noe spesielt og annet enn denne naturen? I vår hyperrasjonelle hverdag ser vi gjerne på mennesket som noe annet enn natur, eller i alle fall en spesiell del av naturen, med våre samfunn og infrastruktur som strekker seg over hele jordkloden. Men som både Alexander og Stefka er inne på, så er jo ikke dette absolutte grenser, for selv i vår hyperrasjonelle hverdag snakker vi jevnlig med katter, hunder og andre kjæledyr.

Her jeg bor, på Vestlandet, blir jeg stadig like fascinert av mennesker som oppsøker naturen jeg bor i fordi de ser på den som vill og urørt. Kontoret mitt ligger i en liten bygd innerst i Sognefjorden, omkranset av høye fjell som stiger rett opp av en like dyp fjord og kan ta pusten fra hvem det skulle være. Isen har formet dette landskapet gjennom tusener og millioner av år, og de spisse tindene mellom brede daler og hvite isbreer vitner om en tid før mennesket inntok disse områdene. Samtidig har denne «ville» og «urørte» naturen vært befolket av mennesker i tusen år og kanskje enda lenger. Det går gamle ferdselsveier over breer som Jostedalsbreen, gjennom dalfører og over fjellpass, stier skapt og holdt i hevd av dem som har bodd her før oss. Menneskene og beitedyrene deres har formet landskapet langs fjordene og oppover i fjellsidene, og formet videre på dette dramatiske som isen har skapt gjennom enda flere årtusener.

Likevel har vi et samfunn som er bygget på et natursyn om at vi er noe annet enn natur, at mennesket er sivilisasjon og samfunn og mest mulig effektiv produksjon. Vi har utviklet teknologiske hjelpemidler som spade, kniv, plog, båter, og etter hvert motoriske kjøretøy drevet på fossil energi. Her i Norge har vi lagt utallige vassdrag i rør for å skape energi, og hentet olje og gass fra bunnen av Nordsjøen for å bruke den til alle våre menneskelige aktiviteter. Det har gjort livene våre lettere, men har også bidratt til å endre både lokale økosystem og hele det globale klimasystemet. At vi har en menneskeskapt klimakrise, viser oss noe vi egentlig har visst hele tiden: at vi er fullstendig avhengige av en sameksistens mellom oss og planter, trær, sauer, reinsdyr, jordsmonn og insekter.

For dem av oss som arbeider tett på jorden, som bruker utmarka til næringsvei eller matauk, er kanskje ikke dette noe nytt, mens for dem av oss som er vokst opp i byer, er tilknytningen til det ikke-menneskelige som noe mer enn bare vill natur, litt fjernere. Kanskje bør vi ta et lite visdomsord fra Olav H. Hauge med oss på veien, og snakke litt med katten som sitter på tunet, litt oftere? Det kan hende vi kan lære noe nytt både om katter, natur og oss selv av det.


Mer fra Forskning