Kjære forskere. Vi vet ingen nøyaktig hvor lenge vi skal være her på denne planeten, men det virker som vi alle opplever å ha mindre og mindre tid. Har menneskets forhold til tid endret seg den siste tiden (sic!), har vi fått så mye mer å gjøre at vi helt reelt har mindre tid, eller er det noe annet som gjør at tiden løper fra oss raskere og raskere?
Hilsen tidtaker
Anders Kvellestad, fysiker
Tikk, takk, tikk, takk. For hvert tikk nærmer vi oss vårt takk-for-oss. Men dødsangst alene er neppe nok til å forklare opplevelsen av at tiden «løper fra oss». For hva om tiden bare løp rundt i ring? Eller hoppet opp og ned? Nei, tiden kan bare løpe fra oss fordi den løper i en retning!
At tiden har en retning er jo gammelt nytt her i Vesten. Fra jødedommen og kristendommen har vi lenge hatt med oss en lineær tidsforståelse, der utviklingen har en begynnelse og en retning. Så var det da også en teolog og senere biskop, Robert Grosseteste, som først kombinerte universelle fysikklover og matematisk argumentasjon til en slags tidlig fysikkteori for universets utvikling, fra et begynnelsesøyeblikk frem til dannelsen av (det da geosentriske) solsystemet. Sett med moderne øyne er kanskje det mest fascinerende at Grosseteste gjorde dette alt i år 1225 og at modellen beskriver et univers som ekspanderer fra en slags ur-eksplosjon av lys. Høres det litt kjent ut?
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
---
Men hvor dukker denne «tidspilen» opp i moderne fysikk? Vi fysikere liker å snakke om «entropi» og «termodynamikkens andre lov», men egentlig handler dette mest om sannsynlighet. Se for deg følgende kortfilm: Scene én: en uorganisert kortstokk. Scene to: kortene stokkes. Scene tre: samme kortstokk, men nå er alle kortene perfekt sortert etter farge og valør. Tror du denne filmen ble spilt forlengs eller baklengs?
Denne prosessen kan jo i prinsippet ha gått begge veier. Men det absolutt mest sannsynlige er at filmen ble spilt baklengs, altså at kortstokken i virkeligheten gikk fra en ordnet til en uordnet tilstand da den ble stokket. Slik er det òg med universet. For hvert sekund som går, vil universet med overveldende sannsynlighet bli litt mer rotete (høyere entropi) heller enn litt mer ordnet (lavere entropi), totalt sett. Det er i denne ubalansen i sannsynlighet vi finner igjen retningen som tiden vår løper i: fra orden mot uorden.
Dette bringer oss tilbake til «ur-eksplosjonen», Big Bang. For det faktum at tiden fremdeles har en tydelig retning i dag, 13,8 milliarder år etter begynnelsen, tyder på at universet slik vi kjenner det, startet fra en matematisk sett veldig ordnet tilstand! Litt som en gigantisk, sortert kortstokk, som fremdeles er nokså strukturert etter 13,8 milliarder år med omstokking. Og for hvert sekund som går, så spiser universet en liten bit til av dette opprinnelige lageret av «ordning och reda».
Så med fare for å høres ut som en selvhjelpsguru: Ja, det er frustrerende at tiden løper fra oss. Men om du virkelig tenker etter, er det ikke også litt fint? Det betyr jo at vi ikke har gått «tom for Big Bang» ennå – at det fremdeles er mye laventropisk futt igjen i universet vårt! Så er det opp til oss å bruke denne univers-futten på mer vettuge ting enn terrassevarmere, Bitcoins og å sette halvannen tonn metall i bevegelse for å hente en vase på Glasmagasinet.
Marte Blikstad-Balas, tekstforsker
«Fra orden mot uorden», sier fysiker Anders Kvellestad. Hah! Det er det stikk motsatte av det jeg til enhver tid (sic) prøver å få til i min egen kalender, denne boken som anskaffes full av tomme sider med muligheter og en slags forestilling om kontroll i desember, og som ender opp allerede i uke 4 som et fysisk bevis på (den tapte) kampen om tiden – en slagmark av møter, avtaler og frister som flyttes på og gules ut og markeres med «NB!!!» selv om det ikke er mer plass igjen, hverken i kalenderen eller livet.
På en måte er det en slags trøst å vite at mitt forhold til tid – der jeg prøver å tøyle tiden fra uorden i kalenderen til en slags indre orden i gjennomføringen av hver dag – har noe naturstridig over seg. Det forklarer egentlig ganske mye. For meg innebærer tid to parallelle paradigmer (ja da, det er også ganske naturstridig, men la oss ikke dvele ved det). Det ene paradigmet, la oss kalle det «Fremtidsparadigmet», preges av at tid er en ressurs det i fremtiden blir uendelig tilgang på. Hvis jeg blir spurt om å gjøre noe som det er mer enn fem uker til, inntreffer dette paradigmet umiddelbart. Tiden går ikke i dette paradigmet, den kommer. Og det er meg den kommer til. Jeg kan selvsagt ikke skvise inn mer i kalenderen akkurat denne uken, men om fem uker? Ja, da er det et hav av tid. Og det blir også tid til alt. Tid til å lese alle tidsskrifter som hoper seg opp, tid til å høre på flere podkaster, tid til å sove lenge, tid til å jobbe smartere, bedre og nyte hvert sekund. Det. Blir. Tider.
Dette besynderlige tidsparadigmet innebærer også at alle som spør om noe, får ja, så fremt det de spør om er langt frem i tid. Sitte i en komité for å vurdere 20 søkere til en stilling på et svensk universitet etter sommeren? Ja visst. Skrive en bok om noe som virker gøy med frist i 2022? Selvsagt. Undervise i et helt nytt emne en gang over jul? Klart jeg kan. Jeg har jo et hav av tid som kommer min vei i Fremtiden.
Det andre paradigmet er det jeg er redd vi kan kalle virkeligheten, men velger å omtale som «Mangelparadigmet». Her er tid et knapphetsgode av de sjeldne, og hverdagen preges av at jeg er fanget på informasjonsmøter i Zoom samtidig som jeg prøver å svare på en uendelighet av e-poster, eller prøver å spise middag samtidig som jeg leser noe viktig og ikke tenker på at jeg har frister som nærmer seg fra alle bauer og kanter, barn som skal legges, hunder som skal ut og inn og ut igjen, hus som skal ryddes og et akutt behov for betydelig mer tid til alt. I Mangelparadigmet er det ikke sjelden at jeg ser på min egen kalender og tenker at det er noe alvorlig feil med samtiden, og at jeg ikke vet hvordan jeg skal overleve de neste fire ukene.
Det nærmeste mitt forhold til tid kommer en fysisk rasjonell forklaring er dermed at jeg forholder meg til en slags Schrödingers tid – den både er der og ikke, hele tiden. Jeg har også en gnagende følelse av at dette gjelder langt flere enn meg. Det skal jeg faktisk forske på også, med en gang jeg får tid (det er omtrent seks uker til).
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Ja, vi har mindre tid enn før! Du spør hva som gjør at tiden løper fra oss raskere og raskere. På idrettsbanen er det flere faktorer som har endret vårt forhold til tid. Den viktigste er nok at vi måler tid mer presist enn tidligere. Stoppeklokke som målte tid med en nøyaktighet på 1/100 av et sekund ble for første gang brukt i OL i Amsterdam i 1928. Siden den gang er digital tidtaking blitt normen for å måle tid i idrettskonkurranser. I idretten er altså tidsmarginene blitt mindre og i dag er det ofte bare tideler av et sekund som skiller gull fra sølv i tidsstyrte idretter som løping, sykling og svømming.
Det er ikke bare nøyaktighet i måling av tid som minsker marginene i idrettskonkurranser. I en artikkel fra 2012 viser Nigel Balmer, Pascoe Pleasence og Alan Nevill hvordan olympiske verdensrekorder har stagnert i idretter hvor sekunder og centimeter avgjør hvem som kåres som vinner. De forklarer stagnasjonen med at vi har nådd grensene for menneskelig prestasjon og at vi derfor ikke kan forvente mange revolusjonerende rekorder på idrettsbanen i fremtiden. Vi har altså fått mindre tid fordi det ikke er menneskelig mulig å løpe raskere enn vi allerede gjør, mener de.
Det er bare to unntak fra dette ifølge Balmer, Pleasence og Nevill. Det første er forekomsten av helt unike og vanvittige individuelle prestasjoner. Det er alltids enkeltindivider som klarer å løpe enda litt raskere enn verdensrekorden. Men det er langt mellom disse unike individene. Det andre unntaket er teknologisk innovasjon i idrettsutstyr, som for eksempel stav av fiberglass i stavsprang, polyuretan-drakt i svømming eller skosåle av karbonfiber i løping.
Teknologiske fremskritt som skyver grensene for menneskelig prestasjon er ikke uvanlig på idrettsbanen, men spørsmålet er om vi kan effektivisere tiden vår mer enn vi allerede gjør ellers i livet. Personlig tviler jeg på at teknologisk innovasjon er løsningen på å senke tempoet i hverdagen. Kanskje må vi gå tilbake til å måle tid litt mindre nøyaktig?
Har du et spørsmål til forskerne. Send epost til ukens@morgenbladet.no