Kjære forskere. Vi har et barn på seks år som i økende grad viser det vi kan kalle nerdete tendenser: Hun liker å lese, sitte inne, pusle med sitt og synes ikke det er så gøy å løpe rundt ute sammen med andre barn. Så til saken: Den ene av oss (far) mener vi bør pense jenta vår over på sosial lagidrett, få henne å sette pris på å være mer ute og ikke minst passe på at hun forblir flink til å omgås andre mennesker. Den andre av oss (mor) mener nerd er en slags hedersbetegnelse, fabulerer om at barnet ligner på Hermine Grang og mener vi skal omfavne og kanskje til og med styrke barnets identitet som nerd. Hva mener dere, som sikkert alle sammen har en viss erfaring med å være nerder (no offense)?
Hilsen potensielle nerdeforeldre
Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker
Oi, oppdragelse! Det er vanskelig for en fysiker. Barn er liksom helt feil størrelse – vi liker best ting som er større enn en galakse eller mindre enn et hydrogenatom. Fysikken har ikke noe svar på dette problemet; barn er rett og slett et altfor komplisert system! Det finnes garantert masse forskning på dette, men det er virkelig ikke mitt fagfelt, så denne gangen skriver jeg ikke som forsker, men som en erfaren nerd og famlende far. Advarsel: Her kommer det synsing!
Nå er vel mitt inntrykk at barna har det med å bli litt som de blir. Mine oppfordringer til tross, bryr min datter seg stadig minimalt om cricket, og min allergi mot hiphop er visst heller ikke arvelig. Ofte kunne jeg like gjerne kastet tennisballer på toget for å få det til å svinge. Frustrerende. Og ikke så lite befriende!
Jeg kunne aldri blitt noe annet enn nerd. Selv landslaget i pensing kunne ikke penset meg vekk fra det. Saken er at jeg elsker å dykke ned i ting og lære nyttig og unyttig om dem, og hadde det ikke blitt fysikk, hadde det blitt noe annet. Om noen lyktes i å vekke interessen for fotball, hadde jeg sikkert lært meg navnet på alle hjelpetrenerne i tyrkisk 3. divisjon i 1983-sesongen. Ikke så kult å være sånn da jeg var 14, men som voksen har det vært topp, og allerede har jeg tilbragt mye mer tid som voksen enn som 14. I dag har jeg verdens beste jobb!
Alt i alt er det vel ikke så viktig hvordan jeg synes datteren min bør bli, som at hun stadig er fornøyd med den hun allerede er. Og så føles det jo bedre med ros enn velmente råd, da. Begge trengs sikkert; et høyst ikke-trivielt problem! Æsj, hadde barna bare vært noen millioner milliarder ganger større eller mindre, kunne vi fysikere kanskje funnet en formel for å beregne den rette balansen!
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Marte Blikstad-Balas, tekstforsker
Gratulerer med et potensielt nerdebarn. Dette kommer til å gå helt fint.
Dere sier du antar at vi forskere har en «en viss erfaring med å være nerd». Det er mildt sagt riktig for de fleste av oss. Selv var jeg et slikt barn som heller gjorde alle andres lekser frivillig enn å delta i noen form for ballspill eller utelek. Jeg vil fremdeles egentlig heller være inne med en bok fremfor ute med folk. Herfra får barnet deres altså kun overveldende forståelse for at hun slett ikke vil «løpe rundt med andre barn».
Å være nerd som voksen er imidlertid noe litt annet enn å være nerd som barn. Når du er voksen og lever et beskyttet liv i akademia sammen med andre nerder, blir de nerdete sidene dine dyrket frem. Vi blir ikke bare tillatt å sitte inne og nerde, vi blir belønnet for det (til en viss grad). Når du er barn, kan det tenkes at det er litt vanskeligere å få forståelse for at du dyrker nerdete interesser. Men også her ser vi endring. Populærkulturen er full av nerder, og der de før ofte var en morsom og litt rar medhjelper som kom med nerdete fakta av og til, er det i dag en rekke bøker, filmer og serier der heltene selv er vaskeekte nerder som løser viktige problemer ved å nerde i vei!
Som Simen er inne på i sitt svar (se over), kan vi nok ikke som foreldre presse barn inn eller ut av en identitet som nerd (eller noe annet). Det er heller ingen motsetning mellom det å like å lese bøker alene og det å være sosialt kompetent. Faktisk er det å lese bøker der en kan få tilgang til andres liv, andres tanker og andres følelser, for eksempel forbundet med økt evne til empati. Jeg ville derfor anbefalt dere å heie på seksåringen, både de dagene hun vil sitte inne og lese og de dagene hun vil løpe rundt ute.
En siste trøst til den mest bekymrede av dere (hei, Nerdefar): Det går bra med nerdene. De som satser på å utvikle kunnskap om noe over tid, som lærer seg å jobbe systematisk og som evner å holde på med noe vanskelig fordi de bare må få det til, de klarer seg som regel. Verden trenger sånne folk.
Vi mennesker er såpass gode som art til å skape kollektive problemer for oss selv, at vi er helt avhengige at å ha mange nok nerder som ikke bare gir opp hver gang ting blir vanskelig. Vi kan ikke alle satse på å bli best på å «løpe rundt» ute.
Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker
Om jeg skal svare personlig, blir jo svaret veldig likt som de andres – jeg er også forsker, dermed nerd; ja, nerd er en hedersbetegnelse, og ja, vi liker nerder et cetera. Men er det slik i alle kulturer, og ikke minst, har det alltid vært slik? Fra norrøn middelalder har vi eksempler som peker i alle retninger. I noen sagaer, særlig de såkalte riddersagaene, som ble oversatt fra fransk til norrønt på 1200-tallet, får unge menn høre at om de ikke klarer eller tør å være modige og spenningssøkende riddere, kan det være fare for at de får håret sitt klipt opp som munker og satt inn i klostre for å lære seg å synge og lese. Selv om jeg kan synes at å lære seg å synge og lese høres ganske nerdete og fint ut, høres ikke slike utsagn ut som positive prospekter i sagaene.
Et annet og enda mer ekstremt eksempel på barneoppdragelse kan gis fra Egils saga, om den berømte, men motsetningsfylte islandske poeten, et uberegnelig, voldelig, kreativt geni. En gang når Egil er syv år, er han med på en organisert lek – en bra start! Egil blir satt i lag med en gutt som heter Grim som er elleve år og noe sterkere enn Egil. Når de begynner å leke(slåss), er Grim tyngre og holder på å vinne over Egil. Egil blir rett og slett sint og slår Grim med et knatt-tre. Grim slår tilbake, kaster Egil over ende og truer ham med mer alvorlige konsekvenser, om han ikke lærer å styre seg. Egil forteller hva som har skjedd til en av sine kompiser og får da en skjeggøks av han. Ved en passende anledning løper Egil til Grim og driver øksen i hodet på han, «like inn i hjernen». Dette fører med seg mer slåssing og flere menn blir drept. Når Egil drar hjem til foreldrene sine, er faren hans Skallagrim mutt, men moren Bera konkluderer med at Egil er et «vikingemne» og at når han blir eldre, bør han få et hærskip. Egil er så fornøyd med morens tilbakemelding at han lager et dikt! Ikke bare får Egil ikke kjeft, men han får til og med ros og blir lovet en stor premie når han blir eldre! Men det må også sies at andre tekster, som for eksempel Kongespeilet, skrevet i Norge cirka 1250, er mye mer balanserte. Der anbefales det at folk kan sine krigerkunstner, men også sin geografi, teologi og verdensforståelse, sin fransk og latin, og ikke minst sin etikk og moral. Sammenlignet med vikingoppdragelsen som ble gitt i Egils familie, fremstår dette som ren oppfordring mot nerdete tendenser.
Har du et spørsmål til forskerne? Skriv til ukens@morgenbladet.no