Overraskande mange i politikk og samfunnsliv lyt til å meine at såkalla identitetspolitikk er det største trugsmålet mot liberale demokrati for tida. For meg synest denne utviklinga å bety at minoritetar og marginaliserte endeleg får og tek plass og merksemd i det allmenne offentlege rom. Kva er det som er så trugande med det?
Helsing identitetspolitikar
Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog
Når jeg leser innlegg i debatter rundt identitetspolitikk, tenker jeg ofte at det er et ullent begrep som bidrar til å tåkelegge mer enn det oppklarer. Det brukes oftest av dem som er «mot» et eller annet, enten det er ønsket om bedre undervisning om norsk kolonihistorie eller retten til å anerkjennes som noe annet enn mann eller kvinne. På den måten blir det å klistre «identitetspolitikk» på en bestemt sak en taktikk som fremstiller motstanderen som reaksjonær, trangsynt og farlig. Åsmund Borgen Gjerde er inne på dette i lengre ordelag i Agenda Magasin denne uken, der han plukker fra hverandre den gjennomgående svake argumentasjonen fra dem som mener at identitetspolitikk truer norsk akademia og samfunnsliv.
Som min kollega Nils Hallvard og jeg skrev tidligere i år, er det ikke postkoloniale studier eller kjønnsforskning som truer akademia. Tvert imot er det at disse og andre fag havner under press og i noen tilfeller blir avviklet av myndighetene, et tegn på at ikke bare akademia, men også demokratiet er under press mange steder i Europa. Vi trenger kunnskap og innsikt fra forskning for å best mulig forvalte og utvikle samfunnet. Det inkluderer kunnskap om minoriteter og marginaliserte grupper i samfunnet.
Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, lyder et velkjent ordtak som har røtter helt tilbake til grekerne. Likevel er ikke alltid storsamfunnet så gode til å lytte til dem som ikke er i flertall, eller som tilhører grupper som har blitt (eller fremdeles blir) marginalisert eller undertrykket. Opp gjennom historien har en rekke grupper kjempet seg til rettigheter gjennom kollektiv organisering; slaver, kvinner, urfolk, homofile, transpersoner. Å se på ettervirkningene av disse kampene styrker vår forståelse av samfunnet vi lever i, og hvilke utfordringer de – og vi – fremdeles står overfor i dag.
Ofte tenker jeg på Linnea Axelssons ord i Ædnan (2018): «Ni nordiska barn / Som går fram så lätt». Hun peker på oss som beveger oss gjennom verden som om vi verken har makt eller noen fortid vi må bære på, samtidig som våre nasjonalstater har undertrykt og forsøkt å utviske samer, kvener og romanifolk. Da jeg stod på en konsert med Elias Akselsen under teaterfestivalen i Fjaler i september, slo det meg også hvor lite jeg kan om folkegruppen han tilhører, og om hvordan Norge har behandlet dem. «Det er blitt bedre», sier Akselsen til Aftenposten, og sikter til betydningen av rasismeparagrafen som kom i 1970. «Man kan ikke lenger si “tater” på en stygg måte, uten at det får konsekvenser.» Fremdeles har vi mye å lære, vi som aldri har måttet bære byrden av å være uønsket av staten vi bor i.
Når nye grupper krever sin rett til anerkjennelse, er det lett for dem som må gi fra seg makt å føle seg litt truet. Da er det også greit å ha med seg at våre demokratiske rettigheter er et resultat av at noen før oss har kjempet frem de rettene. At jeg som kvinne i det hele tatt kan delta i den offentlige debatten, er jo nettopp et resultat av slik rettighetskamp. For mennene som mistet makt over livene våre utover 1900-tallet, føltes det helt sikkert urettmessig og truende at kvinner skulle ha stemmerett, og etter hvert ble representert på selveste Stortinget. Den første kvinnen fikk fast plass i 1921, men det gikk mange tiår før vi utgjorde en brøkdel av mennenes antall representanter. Etter årets stortingsvalg har vi en historisk høy kvinneandel på 46,7%. Noen ting går fremover, men vi har fortsatt en lang vei igjen for å sikre både urfolksrett og minoriteters plass i Norge. Det er ikke problemstillinger vi har importert verken fra USA eller andre steder.
Marte C.W. Solheim, innovasjonsforsker
Omgrepet «identitetspolitikk» har teke ei stor rolle i det offentlege ordskiftet dei siste åra. Identitetspolitikk omhandlar våre førestillingar om oss sjølve og om andre, og «det er altså en så bred fortolking at man i teorien kan erklære nesten all politikk for identitetspolitikk, fordi nesten all politikk innebærer et element av identitet».
Samstundes tenker nok flest på identitetspolitikk som noko ein kan forstå som aktivisme som tek utgangspunkt i erfaringane til ei marginalisert gruppe, ofte ein minoritet. Det har gjeve seg utslag innan aktivisme knytt til diskriminering, feminisme og antirasisme.
Sistnemnde gjer seg gjeldande til dømes gjennom Black Lives Matter-rørsla, som i kjølvatnet av politidrapet på George Floyd i Minnesota spreidde seg over heile verda. Denne rørsla omhandlar likestilling og rettferd, men som påpeika av Michelle Tisdel, forskingsbibliotekar ved Universitetet i Oslo, kan ein observere ei utvikling som starta ved å så eit frø om at aktivisme ikkje vert oppfatta som noko positivt. «At det på en eller annen måte er en konflikt mellom det å tale for sin egen rettferdighet og synlighet i samfunnet, og at større plass i det offentlige ordskiftet er en trussel mot ytringsfriheten», seier ho.
I ein nyleg publisert artikkel, ser Sigrun Marie Moss og eg på reaksjonar på identitetspolitikk. Vi framhevar korleis offentlege diskursar som vektlegg «oss» kontra «dei», er i endring, noko vi viser gjennom brexit som døme, der særleg delar av leave-kampanjen nytta seg av innvandringsdiskursar der «andre» vart framstilt som ein trugsel. Dette fokuset på monokulturalisme og ekskluderande nasjonalisme medverka til å legitimere negative og nedsetjande haldningar overfor «andre».
Vi argumenterer her for at diskursane har blitt hardare (som Nils Hallvard er innom her under). Dette har også blitt diskutert knytt til venstresida sine «liberale kjensle-reglar», i tråd med Hochschild, der visse posisjonar blir gjort legitime og andre illegitime. Det som vert farleg, ifølgje Øyvind Østerud, professor i statsvitskap, er når identitetspolitikken «båndlegger andre og sensurerer motstemmer».
I vår artikkel argumenterer vi for at polariseringa mellom ulike ståstadar, og manglande anerkjenning av ulike posisjonar mellom og på tvers av desse, ofte resulterer i problematiske forenklingar. Dette kan forsterke polariserande versjonar av identitetspolitikk.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Etter Fløgstad vs. Louis i 2016, der Kjartan Fløgstad fekk på pukkelen av eit nærast samla kulturliv for å kalle Édouard Louis si skildring av homofobi i fransk arbeidarklasse eit svik, har det vore underleg å sjå kor mykje spalteplass som dei siste åra har gått med på å åtvare mot nettopp «identitetspolitikk».
Her i Morgenbladet har me kunne lese om korleis identitetspolitikk trugar akademisk fridom (Torkel Brekke), vitskapleg objektivitet (Gunnar Aakvaag), ytringsfridom (Asle Toje) eller samfunnsforsking (Tore Wig). (Ser du ein fellesnemnar? Det gjer eg). Kritikarane har rett i at ordskiftet kan bli hardt – slik det diverre raskt blir no til dags. Men er dette verkeleg farlegare enn demokratisk forvitring i Polen og Ungarn?
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Mot «den identitetspolitiske vekkelsen» skriv Gunnar C. Aakvaag, skal akademia fronte «universalistiske verdier: frihet, likhet og brorskap. Alle skal med!» Universelle rettar skal vernast mot partikulære interesser. Men kva er universelt? Det verkar litt sjølvsagt å peike på at den franske revolusjonen sine verdiar lenge berre gjaldt kvite menn med eigedom. Difor låner eg heller Louis sitt svar til Fløgstad: «I dag er det stadig flere kvinner, migranter, lesbiske, transseksuelle og homofile som tenker nytt omkring undertrykkelse og samfunnsklasser. Den volden de vil bekjempe, er ikke sekundær i forhold til klassevolden». Universalistiske verdiar kan ikkje lenger kvile på kvite, heterofile erfaringar.
I mine ekkokammer vart ein video delt mykje før sommaren. Her fortel representant til delstatsforsamlinga i Oklahoma, Forrest Bennett, om skuggelappane han har som kvit, heterofil mann. Om korleis han oppdaga at hans kvardag, hans univers, ikkje er lik den kollegaer med annan hudfarge eller kjønnsuttrykk har. Talen er frå ein debatt om eit lovforslag om å forby undervising i kritisk raseteori ved offentlege skular og universitet i delstaten. Lova vart vedteken.