Forskning

Hvordan formidler du forskningsresultater til Ola og Kari i gata?

Nanoteknologen, tekstforskeren og idrettsfysiologen svarer.

Kjære yngre forskere, jeg trenger råd og hjelp! Jeg er ferdig med doktorgradsavhandlingen min og har masse spennende forskningsresultater jeg vil dele med verden, men det er jo nesten ingen som leser forskningsartikler. Problemet er at doktorgraden kun har lært meg hvordan jeg skal skrive vitenskapelig tekst. Hvordan formidler du forskningsresultater til Ola og Kari i gata?

Hilsen nydisputert

Sofie Snipstad, nanoteknolog

Først og fremst, gratulerer med levert avhandling og disputas! Det finnes mange ulike kanaler og sjangre du kan bruke til å formidle forskningen din. Uansett hvilket format man bruker, vil jeg si at det viktigste for å nå gjennom er å lage en klar, tydelig og engasjerende historie. En god plass å starte kan være med å svare enkelt og kortfattet på tre spørsmål: Hva er problemet, hvordan skal du løse det, og hvorfor er dette viktig?

Neste trinn blir å fylle inn litt mer detaljer i historien. I et format der man har god tid kan det være nok å lage en liste med stikkord over de viktigste punktene man ønsker å formidle, og snakke relativt fritt rundt disse. Ofte får man tildelt maks ett minutt eller fem, da blir det ekstra viktig å forberede seg godt for å få frem det viktigste fra flere års forskning. En mulighet kan være å skrive et detaljert manus som memoreres for å være sikker på at ingenting blir glemt. Uansett om historien din skal på trykk eller fremføres muntlig, så lønner det seg å forenkle språket slik at det er tilpasset målgruppen.

Visuelle hjelpemidler kan være et effektivt verktøy for å støtte oppunder historien du forteller. Mange foretrekker å bruke lysbilder, da gjelder det å ikke gå i fellen med å kopiere tekst fra de vitenskapelige artiklene over til kulepunkter i lysbildene. Selv om forskningen er fabelaktig, er det stor fare for at mottagerne vil hoppe mellom å lese og lytte, og etter hvert tenke på andre ting når de er ferdige med å lese det du planlegger å si.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Det er mye mer effektivt å bruke figurer som mottager kan se på samtidig som de hører deg snakke. Her kan man tegne for hånd eller bruke diverse programvare. Bruk gjerne tabeller, grafer, eller sitater, men gjør dem så enkle som mulig. Bilder og videoer fra arbeidet ditt kan også være veldig illustrativt, det samme kan objekter fra forskningen din eller modeller du lager selv.

Siste tips er å øve, øve, øve. Film deg selv, eller bruk venner, familie og kollegaer som kan gi tilbakemeldinger. Man kan få mange innspill i ulike retninger om hva som er god formidling. Det viktigste, mener jeg, er at du er komfortabel med budskapet og at du er deg selv – det vil skape troverdighet. Det er helt normalt å bli nervøs når man skal snakke foran mange mennesker. Det hjelper veldig å være godt forberedt, og det vil også hjelpe å øve på å gå ut av komfortsonen.

Ansvaret vårt, som forskere, er å gjøre kunnskap tilgjengelig og guide publikum til å forstå. Det kan ta mye tid å lage god formidling, fordelen er at du antagelig vil kunne gjenbruke materialet ditt i ulike sammenhenger. Det å formidle kan også åpne nye dører for deg som forsker. Lykke til, og jeg gleder meg til å høre eller lese om forskningen din der ute i verden!

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

Gratulerer som doktor! Og enda viktigere: Gratulerer med å ha tatt et valg om at du vil være en forsker som formidler resultatene dine bredt! Skattebetalerne finansierer lønnen din, så det er viktig at du gir dem forskningsfunn tilbake!

Jeg kjøper ikke helt at du utelukkende har erfaring med å formidle vitenskapelig. Tenk på situasjoner der du har måttet forklare hva du driver med på kort tid, til folk som jobber med noe helt annet. Hver gang du gjør det, må du nemlig innom det Sofie (se over) fremhever som viktig: tenke igjennom hva slags historie du vil fortelle og hva som er essensen i forskningen din. Selv om mange automatisk tenker «kronikk» eller «Dagsnytt 18» når vi snakker om formidling, er det også andre formater som kan inneholde fantastisk forskningsformidling: Når du snakker med studentene dine om hvordan du forsker og hva forskningen din betyr, er det formidling. Hvis du har barn som har med en forelder (deg!) på skolen for å fortelle om hvordan du jobber, er det formidling. Om du bruker metervis med Twitter-tråd på å forklare forskningen din (eller andres), er det formidling. Poenget mitt er at du ikke starter på bar bakke. Du vet allerede mye om hva som er den mest forståelige versjonen av din avhandling for ulike publikum.

Men hvordan kan du nå ut? En ting jeg tror er viktig, er å tenke over hvor mye kontroll du vil ha over hva som blir formidlet. Det er enorm forskjell på å skrive noe selv og sende det ut i verden, og det å delta i for eksempel en live tv-debatt om et tema der din forskning er delvis relevant. Det krever også litt ulike ferdigheter å være god i de ulike formatene. En fellesnevner for all forskningsformidling er nok likevel at du må forberede deg på å stå i at du ikke får plass til absolutt alle nyansene. Du kommer til å måtte droppe noen viktige ting, og hvis det er tv eller radio eller et intervju som går litt for raskt i svingene uten sitatsjekk, kan det tenkes at du sier noe litt feil, eller at det blir formidlet litt feil. Det kan også tenkes at du blir spurt om noe litt generelt du ikke har forsket på selv, slik at du der og da må svare ut ifra andres studier uten å forklare ordentlig hvem som egentlig forsket på hva eller hvor kunnskapen din kommer fra. Det synes nok mange av oss er vanskelig, men du ikke kan bruke dine 15 sekunder i Dagsrevyen på å sitere halvparten av kollegaene dine.

Når du vet hva slags format du tror du passer best til, er mitt tips å bare å komme deg ut i verden. I begynnelsen må du kanskje være ganske frempå selv. Ta kontakt med journalister som skriver saker som skriker etter din forskning, skriv kronikker og sørg for at kommunikasjonsavdelingen på jobb vet når ditt navn er relevant for andre saker.

Masse lykke til!

PS: Hvis det går skikkelig dårlig de første gangene, er du i godt selskap med oss andre. Det går over, og det blir bedre.

Solfrid Bratland-Sanda, idrettsfysiolog

Jeg slutter meg til gratulantene, og jeg vil også berømme deg for å ta populærvitenskapelig formidling på alvor. En artikkel fra Forskerforum i 2019 viser til at stadig flere forskere ønsker å skrive populærvitenskapelige bøker, samtidig som stipendiater etterlyser opplæring i ulike former for formidling.

Frem til slik opplæring blir standard vare på alle doktorgradsstudier i Norge, må vi fremsnakke gode tiltak som Forsker Grand Prix. Dette er et fantastisk formidlingskonsept som arrangeres under Forskningsdagene, og hvor doktorgradsstipendiater får 4 + 2 minutter til å formidle doktorgradsprosjektet sitt på en lettfattelig og underholdende måte.

Som Sofie skriver, kan ulike hjelpemidler være et godt grep for å få publikum til å få med seg og forstå budskapet ditt. Et konkret eksempel på hvordan du kan bruke rekvisitter for å hjelpe deg i formidlingen, er hentet fra min gode kollega, idrettsfysiolog og førsteamanuensis Eva Maria Støa, som briljerte i Forsker Grand Prix i 2012.

Hun skulle formidle prosjektet sitt om effekter av utholdenhetstrening med ulik intensitet for personer med type 2 diabetes. Når slagvolum, minuttvolum, VO2max og HbA1c skal gjøres allment forståelig, så kan det bli mye tall som egentlig ikke sier menigmann så mye. Eva valgte derfor å entre scenen med en 10-liters bøtte som senere bare ble kalt «bøtta med det rare i».

Hun brukte bøtta for å illustrere endringene i deltagernes minuttvolum, det vil si hvor mange liter blod hjertet pumper ut i løpet av et minutt. Oppi bøtta hadde hun et hjerte (ikke ekte altså!!), et medisinglass og et par joggesko. Hvordan hun brukte medisinglasset og joggeskoene, i tillegg til sine to menneskelige rekvisitter Truls og Trine, kan du se på Youtube.

Jeg må også bruke anledningen til å gi videre et råd jeg fikk av min tidligere veileder, nå samarbeidspartner, professor Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges idrettshøgskole. Hun har dedikert så mye tid til formidling av forskning på tabubelagte og kontroversielle temaer til ulike målgrupper at hun har mottatt Forskningsrådets formidlingspris for sin innsats.

Av henne lærte jeg at du må gjøre prioriteringer og definere hva som er ditt aller viktigste funn. Hvis noen i mediene ringer deg, så får du ikke 15 minutes of fame, du får i beste fall 15 sekunder. Da er det viktig å ha klart for seg hva som er det aller viktigste funnet ditt, og så må du øve inn kortfattede og konsise formuleringer som formidler dette funnet.

Et siste tips for populærvitenskapelig formidling er å skrive en kronikk eller en populærvitenskapelig artikkel i Morgenbladet eller andre medier, og sørge for at det blir tilgjengelig for alle og ikke liggende bak en betalingsmur. Her er «ukens spørsmål»-spalten et eksempel på hvordan vi i Akademiet for yngre forskere forsøker med allment tilgjengelig forskningsformidling fra medlemmenes fagfelt på en ny og annerledes måte. Hvorvidt dette er en vellykket form for populærvitenskapelig formidling må du som leser bedømme.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning